Så smalt det igjen

og denne gangen var ikke sentrum på andre siden av landet, men noen få mil unna, der jeg var og kjøpte mine påskelys for etpar uker siden:Kameyama.



Søndagen begynte som vanlig. Da jeg kom til kirka, var det full aktivitet i nabolaget. Det var nemlig den årlige "rydde-ute-dagen", som ofte er ei utfordring for kristne og kirkens arbeidere, fordi det foregår rett før og i kirketid. Så jeg tenker at jeg er fritatt. Jeg må jo jobbe, og jeg har ingen kone som kan stille opp heller. Men fru Hasegawa tilbød seg å være kirkens representant, mot at jeg tok meg av måltidet etter gudstjenesten. Og det var ingen sak, for vi hadde masse påskebrød igjen, og med en bolle salat og to pakker med ferdig suppe fra supermarkedet ble det en lettvint og bra lunsj.

Jeg ledet gudstjenesten, og pastor Suda talte og forrettet nattverd. Faktisk talte jeg 16 brukte beger etterpå, og det er sjelden! Etter gudstjenesten skulle det være menighetsmøte for å snakke om hvordan menigheten skal ordne seg når jeg reiser. En fra menighetsrådet hadde kunngjøringer, og jeg overrakte en gave til noen i menigheten som feirer gullbryllup i år. Det var da han hadde hatt sin takkehilsen at det smalt. Jeg kan ikke huske om jeg sto eller satt, men vi var i ferd med å bryte opp for å forberede måltidet da hele kirken begynte å bevege seg. Presten hadde nok åndsnærværelse til å slokke lysene på alteret, jeg tenkte at vi må komme oss ut, så jeg gikk for å åpne bakdøra. Mitt skrekkscenario er et større jordskjelv midt under gudstjenesten, med tak og vegger som raser sammen uten at alle klarer å komme seg ut. Her er både døve og blinde, og noen som har vanskelig for å bevege seg. Heldigvis gikk det ikke så ille denne gangen, men vi ble nokså gjennomrista alle sammen. Det var rart å gå på golv som beveget seg under beina. -Dette var nok langt unna, sa presten og prøvde å berolige oss, men der tok han feil. Etterhvert fikk vi via telefoner som kom inn vite at dette skjelvet hadde sentrum i Mie, vårt fylke, og at togtrafikken hadde stansa opp, og at det var vanskelig å komme gjennom på mobiltelefon. De er nemlig veldig nøye med å undersøke om det har oppstått skader på toglinja.

Snart var alt rolig igjen, og vi hadde vårt måltid, og vårt møte. Men samtalen gikk om jordskjelv, og vi var nok oppskaket, noen og hver. Jordskjelv ryster folk sammen. Alle har opplevd det samme. En blir heller ikke så redd når vi er flere sammen når det skjer, og det er midt på lyse dagen. En av oss hadde vært på veg til kirken på sykkel, og han hadde ikke merka noen ting. Folk i menigheten som ikke hadde vært tilstede, ringte og spurte om hvordan det hadde gått. Noen bor langt unna og hadde sett nyhetene på TV.
Jeg var spent på hvordan det så ut i leiligheten min i 3.etasje. Det svinger mer jo høyere opp du kommer. Noen bilder og figurer hadde falt over ende, og bilder på veggen sto skjevt. Men ingenting var knust. Koppeskapet mitt er spent fast med to stenger opp i taket, men jeg stoler absolutt ikke på at det holder. Og det viktigste er ikke om ting blir ødelagt under skjelvet eller ikke, men om de kan skade noen som oppholder seg i nærheten. Så jeg lar aldri noen sove ved siden av ei bokhylle, for eksempel!

På nyhetene har de hatt atskillig om skjelvet, men heldigvis er det ingen omkomne, og ingen hus har rast helt sammen. Noen skader er det. Ekspertene mener at vi må være forberedt på etterskjelv i ei ukes tid. Jeg har bare kjent ett, nå mens jeg satt og spiste kveldsmat. Det verste er å legge seg til å sove. Det blir en ny øvelse i å overlate seg til Herren, forsake angsten og i trass ta tryggheten i eie på nytt.