Vindu 11: Mandag midt i advent

Det er mandag midt i advent, med sol inn gjennom vinduet, men det var kaldt i natt. Dette er den andre frimandagen i advent som delvis går i vasken.( Vi har bare en fridag i uka: Mandag) Det er ikke så mye jeg må gjøre, men jeg fikk ikke delt ut de par hundre løpesedlene jeg hadde planlagt i går. I stedet passet jeg Aya på 1 1/2 år, slik at mora hennes fikk laget sin del av lappeteppet vi skal lage sammen med kvinnene i en menighet i Bankok. Der arbeider KInkikirkens misjonærer, Naoki og Hiroko Sugioka, og teppet er hennes ide. Alle menighetene i Kinki er med. Vi lager en lapp etter samme mønster, og broderer navnet vårt i midten. Så skal lappene sendes til Hiroko, som skal få satt teppet sammen. Det kalles Bønnelappeteppet, og skal minne oss om fellesskapet, og om å be for hverandre. Jeg hadde det kjekt med Aya, men da lappen var ferdig, var klokka 5, det var mørkt og blåste kaldt, så fornuften tok overhånd og sa at jeg måtte bruke formiddagen i dag til utdeling istedet. Vi har et spesielt forhold til Naoki og Hiroko, fordi de arbeidet i denne menigheten i 5 år. Så igår ble også julekortet til dem skrevet ferdig. Vi hadde valgt et kort med Maria og Jesus i japansk stil.
Men det er ikke alltid bare greit når misjonærene vil ta vare på japansk kultur og bruke den i kirken. Vi bruker en adventssang ved lystenningen som er laget av menigheten i Kawage, på melodien som brukes ved dokkefestivalen på jentenes dag. Etter gudstjenesten sa en pensjonert prest i fra et annet kirkesamfunn at han ikke kunne synge med på denne. Det minnet ham om avgudsdyrkelse, sa han. Det var ikke sagt i vond mening, og jeg forklarte at de ville ha en sang med en melodi som alle kjente. Men jeg fikk litt å tenke på. Kanskje er det ikke vi misjonærer som skal gå foran i stedegengjøringen, slik som vi gjerne vil?
Men nå er det altså å invitere til jul som står i fokus. Ei dame hjelper meg med utdelingen, og vi har laget til kort og brev som skal sendes til tidligere og passive medlemmer, og noen søkende som ikke har kommet på lang tid.
Jeg får ta utdelingen idag som en liten trimtur, for det trenges. I desember griper jeg meg alltid i å bruke bilen mer enn jeg skal. Heldigvis skal jeg på undervisning i japansk maling i ettermiddag, så da kan jeg ikke dele ut. Det står ei lita fruktkake på kjøkkenbenken og venter på at melisen skal stivne. Den skal jeg ta med til læreren med et lite julekort. Men nå må jeg stikke!