Romjul i bilder

Men vi kom oss til de varme kildene. Finnes det noen bedre måte å tilbringe en kald dag på?
Så kom snøen, og jeg måtte la bilen stå!
Tilbake til Mie gjennom Osaka.
Selskap i romjula

Lunsj med karri annendag jul, sammen med kirkens arbeidere i Mie fylke.

Julaften feires på første juledags kveld. Du må visst lese nedenfra og opp for å få riktig rekkefølge!

Jul i Yokkaichi

Det er årets siste dag, og tid for å se tilbake. Nå ser jeg først tilbake på jula. Her ser du litt av julefeiringa i kirka vår.

Jula er også tid for forkjølelse og virus. Mange som hadde gledet seg, kunne ikke komme. Andre måtte gå etter gudstjenesten.

Vi var ca 15 som spiste sammen , og noen deltok med sang, piano, hilsener og vitnesbyrd. Hun som skulle synge solo, og være organist om kvelden, uteble pga. at hele familien var syk. Dermed måtte jeg ta det meste på lysmessa: Ledelse, tale, musikk ved hjelp av cd-rom. Men de to som skulle ha hatt opplegget, hadde laget ferdig OHP-bilder med tekst, så jeg kunne bare lese det opp.

Vi var 4 tilstede.

Så du lurer kanskje på om det kom noen pga alt strevet på forhånd?

Min venninne og andre søkende var der, men de ville ha kommet likevel. En ung far i nabolaget kom med sin datter, men han ble visst litt forskrekka over å komme inn i et måltidsfelleskap, så selv om alle tok vel imot dem, unnskyldte de seg snart.

Hvorfor så mye strev for så lite? Var det verdt det? Jeg må innrømme at jeg spør meg selv om det etterpå. Kunne vi ha gjort mer for å invitere?

Jeg tror selv at den beste PR er at hver tar med seg venner og familie.

Men i alle fall har mange fått en påminnelse om hva jula er. Og det viktigste er tross alt at vi har fått feira i menigheten! Men hvert år synes jeg synd på de som ikke kunne delta likevel, både pga sykdom, og fordi resten av omgivelsene ikke er innstilt på at det er jul, og at det er verdt å prioritere.

Ja, for mens vi feirer, går verden sin gang utenfor. Nyttårsforberedelsene, og alt som må gjøres før nyttårsferien setter inn. Hun som kommer med ny mopp til kirka, kom akkurat julaftens kveld, og fikk med seg pepperkaker, jule-cd, og en traktat. Hun satte pris på det!

Først ved midnatt julaften var min egen stue pynta ferdig. Og da måtte jeg nyte den litt, åpne gavene, og kose meg med noe godt.

Første juledag var det stort sett bare jul i mitt hjerte mens jeg føk rundt for å ordne med betalinger og gaver og forberedelser til norsk julefeiring om kvelden, samt noen dager hjemmefra.

Og i forgårs kom snøen brått på.

Gjestene mine hadde ikke med seg utstyr for å gå tur i den, så vi dro til varme kilder i stedet.

Vindu 24: Julaftens morgen

Det er fjerde søndag i advent, og julaften, og de fire lysene er tent.
For oss i menigheten er det den store julefeiringa, så er det slutt og de andre beveger seg mot nyttår. Min egen stue er bare adventspynta ennå, selv om jeg har tatt fram pynten, og satt opp ei stor, grønn grein til juletre. Jeg liker ikke det kunstige! Jeg får pynte når jeg kommer heim i kveld, eller mellom øktene. Kirka går alltid først. Og igår kveld prioriterte jeg middag med ei venninne og julekonserten i Kawage. Det er jeg glad for. Musikken ga fred og pusterom.
Vinduet i Kawage er det siste vinduet i adventskalenderen min. Ser det ikke varmt og koselig ut inne?
Vi skal ha julegudstjeneste, og måltid med program. Gunnlaug blir med oss. Aspicen som jeg skal bidra med, står i kjøleskapet og stivner. Og ikveld er det julekveldsgudstjeneste med levende lys. Jeg skulle ønske bare ønske at jeg ikke hadde hatt noe trist å fortelle også.
Takk for at du har fulgt med i kalenderen min! Guds fred over din jul.

Vindu 23: Piken med svovelstikkene

Jeg møtte to familier. I denne varme stua du ser her, var tre generasjoner kristne samlet til husmøte og konfirmasjonsundervisning om kvelden. De har nok sine sorger og problemer, men de har hverandre, og de deler troen.
Samme morgen besøker jeg familien som har mistet sin voksne, enslige datter. De blir overrasket, for de vet ikke at hun gikk i kirken. Men de viser oss vennlig inn på rommet til datteren. Der er det satt opp et alter med et stort bilde av henne. Ei trist og mørk jente. Der er urna pakket inn i stoff i rødt og gull, og der er blomster, lys, og ting hun var glad i. Det er puter foran til å knele på. Jeg spør om jeg kan be på kristent vis, og folder hendene og ber om tilgivelse for at jeg ikke kunne hjelpe denne jenta, og for familien og overlater henne til Herren. Vi har med hver vår blomst fra kirkens hage, og legger dem der, slik en gjør i kristen begravelse. Jeg har med poser med pepperkakene hun var med og bakte, en cd med julesanger, og en traktat som forteller om ei jente som mista sin bror i jordskjelvet for 11 år sia. Og jeg kan ikke forhindre at de legger alt på alteret.
Vi blir sittende og snakke lenge. De forteller om henne, og vi kan fortelle ting de ikke visste, uten å bryte taushetsplikten. At hun kom i kirke, prata med folk, ga ting til trengende, og kom på bønnemøtet for ei uke sia. De suger det til seg. Da jeg sier at jeg tok et bilde der hun ser så pen og glad ut, lyser faren opp, og sier at det vil han gjerne ha. Han vil komme til kirka og hente det når de har falt litt til ro.
De sier at hun døde av å ha tatt for mye og for mange medisiner. Hun tok ofte for mange medisiner. Spørsmålet om det var en ulykke eller ikke, får stå åpent. I alle fall, hun hadde det vondt. Piken med svovelstikkene - hun så inn av andres glade vinduer, og kunne ikke nå inn til dem.
Begravelsen skjedde i stillhet. Ikke engang naboene vet det. Derfor vil jeg ikke fortelle det på julegudstjenesten. Jeg vil ta hensyn til familiens ønske , og til de nye som kommer. Vi må først og fremst ta oss av dem.
Det var en "ulykke", en tilfeldighet, at jeg fikk vite om det som hadde hendt. Men kanskje var det ikke det likevel?

Vindu 22: Nå tennes tusen julelys

Og vi går inn i jula med ei dyp og vond sorg. For ei uke sia var vi 4 på bønnemøtet. Du så 3 av oss på bildet. Neste uke var vi bare 3 tilbake.
Hun var søkende, og hun hadde det vondt. Smerten er at jeg ikke kunne hjelpe henne, og nå er det for seint.
Hun gikk ut av døra med forventning til å møte Gunnlaug i jula. Så ringte jeg tirsdag for å si at hun bare kunne ringe og avtale møte. Men det var broren som endelig kom i telefonen.
-Nei, hun er ikke tilstede nå. - Har hun mobil? - Nei. - Kan du bare si at jeg har ringt? -Mm. - Kan jeg treffe henne i morgen, da? Da kom endelig sannheten fram: - Du skjønner, hun døde plutselig igår. Fru Hasegawa blir med meg for å uttrykke kirkens kondolanser i dag. Vi kjenner ikke familien. Og søndag må jeg si det til menigheten. Etter julegudstjenesten, før festen og gleden skulle ha begynt. Programmet skal gå. Det kommer nye, og jul er ikke bare moro, det er den dype freden og gleden som bærer oss midt i sorgen og lyser i mørket.
Og jeg, med min skyldfølelse og kvasse smerte, kan ikke gjøre annet enn å overlate henne til deg og be: Herre, forbarm deg! Over henne og hennes familie. Over meg, en stakkars misjonær som ikke kunne hjelpe, som ikke kunne være mer for henne.
Hun var med og bakte ut pepperkakene våre, hun er med på bilder i bloggen, og hun skulle ha feiret sin andre jul i menigheten.
Hvorfor, Herre? Det gjør så vondt.

Vindu 21: Går vi til paradis med sang

Nei, dette er ikke Himmelriket, det er bare lystunellen i Nabana no sato-parken nær Kuwana. I går var Himmelriket nær i en helt annen setting: Et lite rom med ei sykeseng.
Vinteren er også tida for sykdom, selvmord og sorg.
Den eldre damen vi besøkte, har hatt et langt liv med sykdom. Men hun har sett lyset, og er blant dem som går til paradis med sang. I går var det vi som sang for henne mens hun lå i senga. Legen sier at hun vil bli kvitt smertene, men det vil ta tid. Hun tok feil medisiner ei stund. Så denne gang kan hun ikke feire jul sammen med oss i menigheten. -Hils alle og si takk for at de ber for meg! Jeg besøker henne en gang i måneden, og denne gang var Gunnlaug med. Vi hadde med konfekt, småkaker og gaver, og selv om hun så dårlig ut, ble hun glad, og det var jo et godt tegn!
Jeg hadde også med det bærbare nattverdssettet, og da vi delte Herrens legeme og blod, ba sammen og tok imot velsignelsen, var Himmelriket tilstede der i det vesle rommet. Hun var så inderlig med, og slappet sånn av at det så ut som om hun sovnet da amen var sagt. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, men syntes ikke at vi kunne gå uten å snakke til henne igjen, og da åpnet hun øynene og sa at hun sov slett ikke, det gjorde bare mindre vondt når hun hadde dem lukket.
Det var vemodig å se henne slik, men vi dro med vissheten om at Vår Herre er hos sine uansett.

Vindu 19: Shinto og gospel

Så er har alle fruktkakene fløyet ut av redet: En gikk til presten på søndag, og den siste til denne smilende damen. Hun og mannen lager og reparerer smykker i Ise, shintoismens vugge. Dere kan se litt av shintoalteret oppe på skapet.
Fru Okuno er smykkedesigner, og mannen er smykkesmed. De har verksted i huset sitt, men de reiser rundt til kunder over hele landet. Jeg hadde fått reparert noe, og Ingrid, Gunnlaug og jeg kjørte ned til Ise for å hente det. Vi hadde flere timer i verkstedet, med smykkeprøving, grønn te, kos med puddelen deres , og Gunnlaug fikk til og med hjelp til å få saget av en ring hun ikke kunne få av selv.
Da vi skulle gå, tok Ingrid fram en cd med gospelmusikk og invitasjon til julekonserten i Kawage. Og da går damen bort til cd- hylla og henter fram en cd med norsk gospelmusikk! Det viser seg at de har vært på gospelkonsert med Aerobirds og vårt gospelkor i Tsu kirke! Så da har de altså møtt både Ingrid og meg før, og de sier at de vil komme på lørdag. Vi føler at vi har utrettet litt også på en hyggelig fridag, før vi drar videre til Narumi fabrikkutsalg, og går i en ny onsen(japansk offentlig bad) på veg heim. Det er ikke så verst å sitte ute under stjernehimmel i over 40 graders vann, mens dampen stiger opp rundt deg, og det kommer behagelig musikk ut av høytalerne.Det er også adventskos på japansk!

Vindu18: Og kommer for å tilbe Ham

Den nye som kom i advent sier at hun vil bli døpt. Hun virker nokså avgjort på det, men jeg tror ikke hun vet så mye. Så etter nyttår starter vi opp dåpsundervisning hver lørdag formiddag.
Hun fikk en ny start i advent og følger stjernen for å tilbe. Takk og lov!
Min venn fra fredag kom også. Jeg er ikke sikker på om han vil komme igjen. Jeg håper det.
Pastor Suda la ut juleevangeliet ei uke på forskudd, men fra en ny vinkel:
Hvorfor var det ikke plass for Josef og Maria i herberget? Det var masse slektinger i Betlehem, og slektning eller ikke, er det en fødsel, vil man stille opp og overlate rommet sitt til den fødende. Man vil springe etter varmt vann og hjelpe så godt man kan.
Hvorfor møtte disse to stengte dører slik at de måtte ta inn der de reisendes esler og kameler holdt til?
Jo, ryktet hadde gått foran dem sammen med slektninger og kjente til Betlehem: Maria er gravid, og det før de er skikkelig gift! Hun skulle vel ikke ha rotet seg borti en romersk soldat? Frivillig eller ikke, det er fiendens barn. Vi kjenner dem ikke.
Jeg så for meg bildet av et ungt par, helt alene. Bare de allerede utstøtte gjeterne kom på besøk. Og kanskje var det bare Elisabeth av Marias slektninger som forsto henne og trodde på henne....
En spennende og sterk julepreken!
Og nå har jeg hentet julenissen. Hun kom med båt fra flyplassen i Nagoya, med en tung koffert!Hun skal bo hos Ingrid i Kawage, men jeg og menigheten får nok litt del i henne også.

Vindu 17: Vi så hans stjerne i Østen

Så kom dagen pepperkakene har venta på. De ble pynta med melis og lagt to og to i poser med rød hyssing. -En til deg selv, og en til noen du vil glede, var beskjeden vi ga barna.
Det kom 4 jenter og 2 gutter, i tillegg til vesle Aya som løp sitt eget løp rundt i kirka. Jeg hadde laget istand til 20, men jeg var fornøyd og takknemlig etterpå. Som fru Aruga sa da jeg besøkte henne med resten av bløtkaka:- 4 barn som ikke går i kirka til vanlig har fått høre og se hvorfor vi feirer jul. Hva kan det ikke bety for deres framtid?
De fikk brette og lime hver sin stjerne i silkepapir, instruert av Ikuko. Ayas mor spilte piano og brukte selvlagede bilder til å fortelle hvorfor vi feirer jul. Så gikk vi rundt juletreet, men så våre gjester at de måtte gå klokka 3, så vi reviderte programmet, og andre medhjelpere satte fram brus, bløtkake, sjokolade og pepperkaker uten pynt i full fart.
Noen av barna har kommet trofast hver jul. Nå er de 5.klassinger. De fikk en liten kalender med seg heim også, en med søte tegninger og et bibelvers for hver måned.
Så nå står juleevangeliet synliggjort foran prekestolen. Det bildet skal være i et seinere vindu.
Kanskje den dagen krybbefigurene skal være utstilt på barneskolen som Ikukos sønn går på? Hun har laget figurene i ull og filt, og bruker dem utenom menigheten også. Buddhister tar det ikke så nøye med om barna deres får vite hvorfor vi feirer jul.

Vindu 16: En ny adventsgjest

Har du studert på hvorfor noen mennesker opplever at det er bare i kirka de blir behandla som vanlige mennesker?
Dette utsagnet harmonerer kanskje ikke med det du har hørt og sett i norske media.
Det kom en gjest som også hadde hørt rykter om kirka.
Jeg var i ferd med å lese formiddagssalmen før lunsj da ei bildør slo igjen utenfor, og jeg gikk ut i gangen for å ta imot. Døra gikk opp, og en høy, velkledd ung mann steg inn. Jeg så visst mer forbauset ut enn han var over å se en utlending, for jeg hadde venta Kawamura med julekrybbefigurene til neste dag.
- Kan jeg få komme inn og høre litt, spør han høflig. -Selvfølgelig, værsågod! Jeg viser ham inn i kirkesalen og spør om ikke damen også vil komme inn.-Nei, det er min mor, sier han. Det er visst bare han som har ærend .
Vi presenterer oss, og nølende kommer han fram med det. Han vil vite hva kirka er for noe, og hva vi gjør. Ei livskrise har fått ham til å begynne å lete etter noe å støtte seg til, og nå har han sett seg ut 2-3 kirker han vil oppsøke for å se om han skal begynne å gå der. Han har en kamerat som har fortalt ham om den lutherske kirka. Han har aldri vært i ei kirke selv, eller lest i Bibelen. Han har ingen.
-Buddhismen lærer at vi må bli sterke selv og streve med egne krefter. Jeg har hørt at kirka tar imot svake mennesker. Stemmer det?
Jeg holder pusten et sekund før jeg diplomatisk sier at kirken, eller Gud, tar imot både svake og sterke, for ingen er så sterke at de klarer seg selv hele tida.
-Ja, det var det jeg visste! Han nesten avbryter meg triumferende. -Det er annerledes enn i buddhismen! Han har gått på buddhistisk videregående skole og vet vel hva han snakker om.
-Det beste er om du kommer på søndag og ser selv, sier jeg, og med et Nytestamente, juletraktat og juleprogram i hendene, bukker han seg ut døra og tilbake til sin mor i bilen, med et halvveis løfte om å komme igjen til gudstjenesten.
Jeg bommet først på alderen hans. Til tross for at mor er med i bilen, har han kone og barn.
Vår Herre bruker mange livskriser når Han vil ha kontakt med noen. Jeg funderer på dette mens jeg pakker inn kalendere til barnejulefesten.

Vindu 15: Bønnemøte med vidsyn

Bønnemøtet har også flyttet inn på et mindre rom, som er lettere å varme opp. Vi sitter på golvet rundt et lavt bord, med en kopp grønn te hver.
Her forteller fru Hasegawa en sterk historie fra sin forrige menighet, og det er det dette vinduet handler om.
Det var en tenåring som pleide å ringe til kirka midt på natta, og de snakka i timesvis. Etter ei tid fikk hun vite fornavn, og så etternavn, men adressen ville han ikke si.
Så slutta telefonene å komme, men en dag ringte en som presenterte seg som guttens onkel. Familien hadde flytta til en annen by. Gutten var død pga. sykdom, og i hans etterlatte saker hadde de funnet dette telefonnummeret. Men ingen hadde noengang sett ham ringe. Denne gutten var dverg, så han kunne ikke nå opp til telefonen uten videre. Men om natta når alle sov, hadde han fått stablet opp saker og ting slik at han kunne nå opp og ringe. Noe av det han fortalte, var at mora kledde ham i barneklær, og tok ham med i parken som om han skulle være et førskolebarn. Når han sa at han ville på toalettet, måtte han gjøre sitt der og da, uansett om det var rett foran en flokk med unge skolejenter. Det er lett å skjønne hvor dypt dette måtte såre og ydmyke en gutt som var tenåring selv om han var liten som et barn. Det er også lett å bli sjokkert over denne mora, men det er heller ikke sikkert hun visste hva hun gjorde. Opp til vår tid har det, og er det vel ennå, forbundet med skam og forfedrenes straff å få et funksjonshemmet barn, og hun ville skjule ham som best hun kunne, kanskje også for å beskytte ham.
Jeg tenker tilbake på min første tid i Yokkaichi. Ei dame som nettopp hadde begynt å komme til kirke, lurte svært på hvordan ei dame i menigheten hadde fått ei datter som var døv. Kristne var jo ikke syndere?
En annen kvinne hadde sin datter med til kirka, og etterpå spurte jeg prestekona forsiktig om det var slik at denne jenta var psykisk utviklingshemmet. Prestekona så oppriktig på meg og sa i stor respekt: -Hun har en svak kropp. Først lenge etterpå skjønte jeg at dette var en måte å unngå å si det direkte på!
Men det har faktisk forandret seg litt. Det merket jeg da jeg kom tilbake i 2001 etter etpar år i Norge: Funksjonshemmede (selv om jeg ikke liker å bruke denne fellesbetegnelsen!) har blitt mer synlige i samfunnet, f.eks. på offentlige kommunikasjonsmidler.
For ca 15 år siden arrangerte menighetene i fylket en stor adventskonsert på kulturhuset her i byen, med den svenske artisten Lena Maria Klingvall. Vi var flere hundre til stede, og jeg hadde den ære å få være bak scenen for å assistere Lena Maria og være tolk for frisøren, som var en søkende fra den menigheten jeg arbeidet i . Jeg husker at vi løp fram og tilbake for å få med oss litt av konserten fra tilskuerplass også! Siden den gang har Lena Maria vært i Japan mange ganger, også i forbindelse med Paralympics. Jeg tror at både Lena Maria og Paralympics har vært med på å gjøre funksjonshemmede mer synlige.
Så glemmer jeg aldri hjertesukket til ei blind dame, som også var dverg:-Det er bare i kirken jeg blir behandlet som et vanlig menneske!

Vindu 14: Regn mot vinduet

Skiltet med invitasjon til jul har stått og tatt imot sol og regn i 2 uker nå, godt beskytta av plast. Ja, for det hender det regner i advent, og da kjennes det kaldt. ( Det kan det være i klarvær også!) "Det var den gang jeg gikk rundt og frøs i Yokkaichi kirke"- slik kunne jeg begynne mine memoarer. Du skulle bare ha sett meg i vinterutstyr på kontoret i kirka der jeg sitter med min bærbare. Noen dager har jeg lester fra Norge, filttøfler fra Mongolia. strikkede leggvarmere, skjerf, og over undertrøye og genserlag en stor, vattert innejakke. Så blir det omsider kjølig likevel, og jeg må slå på den elektriske parafinovnen (fan-heater) og skreller etterhvert av lag når det blir for varmt. Mens jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg bruker (menighetens) penger på å varme opp når jeg jobber alene her. ( Det skulle jo selvfølgelig bare mangle, sier fornuften, men likevel.)

Det er ute det pøser ned kaldt regn, men bygget er ikke særlig isolert, så den iskalde fuktigheten sniker seg inn gjennom vegger, opp gjennom golvet, ned gjennom taket. Den rå kulden inne går gjennom marg og bein. Jeg synes den slår meg ut. Ikke kan jeg dele ut løpesedler heller når det regner slik. Blekket ville renne ut og være dårlig reklame. Så jeg lar plakaten gjøre jobben sin alene, hvis noen skulle våge seg ut i regnet og komme forbi.

Selv må jeg tenke litt forbi jula nå. Menighetens årsmøte i januar må så smått forberedes, og nyttårsaften formiddag skal vi feire Tomasmesse. I den forbindelse kommer Ingrid fra Kawage, og vi planlegger sammen på kontoret mens ovnen durer og går.

Så drar vi hjem til meg og ber for jula og menighetene våre i skinnet fra to adventslys. Jeg inviterer på middag: Kinakål, tofu og tynne skiver med svinekjøtt som kokes etterhvert i keramikkgryte over gassbluss på bordet. Vi dypper det i ulike sauser, med og uten revet ingefær, og det får varmen til å stige.

Adventskos på japansk er ikke så verst, det heller!

Vindu 13: Et rom midt i advent

Et rom med et kaffebord dekket på norsk, med lilla servietter, duk og lys. Fat med lekker bakst og glade mennesker i søndagsklær rundt bordet.
Vi er i kirkesalen i 6.etasje i Kinkikirkens bygg i Osaka, men for noen timer har den blitt et advenstsrom til å puste ut i, og puste inn fellesskap, forventning og tilhørighet.
De som sitter rundt bordet er norske misjonærer fra 3 sammenhenger: Frikirken, Misjonssambandet og Misjonsselskapet. En av oss er amerikaner, to er japanere. Men her henger vi sammen.
Og mens skumringen legger seg over en vintertrøtt by setter vi oss i halvsirkel med salmebøkene for å synge de advents - og julesangene vi vokste opp med og kjenner fra Norge.
I menighetene synger vi på japansk, stort sett julesanger oversatt fra engelsk.
Men i vårt adventsrom lyder "Det lyser i stille grender" og "Gud sin egen sønn oss gav".
Vi lytter til cello og fløyte.
Vi tenker over hva advent er og blir oppfordret til å være slike som kan vente.
Og mens trafikken durer iveg utenfor deler vi sakte Herrens nattverd og siger ut i skumringstimen med Herrens velsignelse som følge.
Ut i en verden som roper etter Fellesskapet uten å vite det, med togsett og bil tilbake til den virkeligheten som gjør oss til annerledes mennesker.
Et rom midt i advent kan gjøre det lettere å gå videre.

Vindu 12: Julekort og nyttårskort

Det tok ikke lang tid å dele ut løpesedlene, gå på posthuset og sende kort og innbydelser, så etterpå var jeg godt fornøyd. Du skjønner at førjulstida dreier seg mye om å invitere til julearrangementene!

Det enkleste ville være å få lagt løpesedlene i avisene. Da ville vi nå de nyeste selveierleilighetene også, der vi møter plakater med: Forbudt med løpesedler! Det respekterer jeg. Også de som har merket postkassen med "Ingen løpesedler, takk!" Det ville virke mot sin hensikt å trosse forbudet. En rasende vaktmester ringte en gang og forlangte at vi kom og plukka lappene opp igjen.

Jeg ønsker også å markere jula for andre venner og kjente. Derfor hadde jeg ei mini-fruktkake med til tegnelæreren, sammen med invitasjon og det japanske julekortet. Hun ble glad, og syntes det var så interessant med ei japansk Maria med Jesusbarn at hun måtte vise det til de to eldre damene jeg maler sammen med.

Læreren kommer også inn i kategorien "obaasan"(bestemor), som har like mye med alder å gjøre, som om det er barnebarn eller ikke. Hun er en av de få troende buddhister jeg kjenner, og snakket med sorg om at det er så få troende idag. Det viser seg i alt det negative som skjer i samfunnet idag. Men, det betyr ikke at hun har noe imot kristne, de tror jo også på noe!

Jeg blir litt vemodig når jeg tenker på disse tre, og hvor vanskelig det er å nå dem med evangeliet, selv om jeg er der. Men vi er gode venner!

Vi malte nyttårskort. Førjulstida er full av nyttårsforberedelser, og en av dem er å lage (hvis en har tid og lyst) og iallefall skrive nyttårskort til venner og kjente. De må leveres inn 20. desember hvis du skal få dem levert på døra tidlig 1.nyttårsdags morgen.

Til neste år er det villsvinets år, men villsvin er ikke så lette å male, fant damene ut, så vi malte blomster på kortene istedet.

Noen kristne sender julekort. Det gjør faktisk andre også, det selges jo julekort overalt. Men mange kristne tar vare på den gamle tradisjonen, og lager sitt eget nyttårskort med illustrasjoner og bibelvers.

I dag skal jeg ta toget til Osaka og være i en annen verden noen timer: Misjonærene skal ha adventssamling på norsk, med medbrakt salmebok og julekaker!

Så nå må jeg slutte for å nå toget, med den største fruktkaka i sekken.

Vindu 11: Mandag midt i advent

Det er mandag midt i advent, med sol inn gjennom vinduet, men det var kaldt i natt. Dette er den andre frimandagen i advent som delvis går i vasken.( Vi har bare en fridag i uka: Mandag) Det er ikke så mye jeg må gjøre, men jeg fikk ikke delt ut de par hundre løpesedlene jeg hadde planlagt i går. I stedet passet jeg Aya på 1 1/2 år, slik at mora hennes fikk laget sin del av lappeteppet vi skal lage sammen med kvinnene i en menighet i Bankok. Der arbeider KInkikirkens misjonærer, Naoki og Hiroko Sugioka, og teppet er hennes ide. Alle menighetene i Kinki er med. Vi lager en lapp etter samme mønster, og broderer navnet vårt i midten. Så skal lappene sendes til Hiroko, som skal få satt teppet sammen. Det kalles Bønnelappeteppet, og skal minne oss om fellesskapet, og om å be for hverandre. Jeg hadde det kjekt med Aya, men da lappen var ferdig, var klokka 5, det var mørkt og blåste kaldt, så fornuften tok overhånd og sa at jeg måtte bruke formiddagen i dag til utdeling istedet. Vi har et spesielt forhold til Naoki og Hiroko, fordi de arbeidet i denne menigheten i 5 år. Så igår ble også julekortet til dem skrevet ferdig. Vi hadde valgt et kort med Maria og Jesus i japansk stil.
Men det er ikke alltid bare greit når misjonærene vil ta vare på japansk kultur og bruke den i kirken. Vi bruker en adventssang ved lystenningen som er laget av menigheten i Kawage, på melodien som brukes ved dokkefestivalen på jentenes dag. Etter gudstjenesten sa en pensjonert prest i fra et annet kirkesamfunn at han ikke kunne synge med på denne. Det minnet ham om avgudsdyrkelse, sa han. Det var ikke sagt i vond mening, og jeg forklarte at de ville ha en sang med en melodi som alle kjente. Men jeg fikk litt å tenke på. Kanskje er det ikke vi misjonærer som skal gå foran i stedegengjøringen, slik som vi gjerne vil?
Men nå er det altså å invitere til jul som står i fokus. Ei dame hjelper meg med utdelingen, og vi har laget til kort og brev som skal sendes til tidligere og passive medlemmer, og noen søkende som ikke har kommet på lang tid.
Jeg får ta utdelingen idag som en liten trimtur, for det trenges. I desember griper jeg meg alltid i å bruke bilen mer enn jeg skal. Heldigvis skal jeg på undervisning i japansk maling i ettermiddag, så da kan jeg ikke dele ut. Det står ei lita fruktkake på kjøkkenbenken og venter på at melisen skal stivne. Den skal jeg ta med til læreren med et lite julekort. Men nå må jeg stikke!

10.vindu: Praise Him in Japan

De neste pepperkakehjertene går til disse jentene: Gospelkoret PHJ.
dirigenten (Kanematsu Hiroko, i midten) velger å øve inn "Lord, I lift your name up high", på engelsk og japansk, for den passer så fint til jul. Den beskriver jo hensikten med at Jesus kom, sier hun. Der røk min tradisjonelle oppfatning av julesanger, men det blir en aha-opplevelse for meg, jeg ser poenget!
Etterpå er det min tur til å ha andakten, og for å understreke ordene deler jeg ut hjerter med pynt og rød sløyfe. Jeg viser bilde av krybba og forteller at i jula åpnet Gud hjertet sitt og avslører at Han elsker oss. Og jeg forteller med mine ord og Bibelens ord hvem Jesus er og hva Han kom for å gjøre. "Gud utfordrer deg også til å si : Takk, jeg elsker deg også, avslutter jeg, og de følger med. Den nye sperrer øynene opp når hun hører at "Gud er glad i deg, han liker deg!" Slike øyeblikk er dyrebare også for formidleren.
Når jeg prøver å oversette det jeg sa til norsk, føler jeg at ordene kanskje ikke tar tak i deg lenger. De kjennes utvaskede. ( Eller er det vi som er det?) Kan vi si det med nye ord og bilder? Skal vi forsøke? Tenn det andre adventslyset mens du leser sakte:

Gud har lagt sitt hjerte
åpent og sårbart
i ei krybbe foran den elskede:
- Vil hun ta imot meg?
-Vil han avvise meg?
Guds hjerte er sårbart som et lite barn,
et nyfødt barn.
Et lite pust i verden er den allmektiges sårbarhet.
I sårbarheten er Gud.
Guds hjerte er åpent,
og Barnet er Ordet:

-Jeg elsker deg
gjennom evigheters evighet.

Guds hjerte blør,
Guds hjerte venter på den elskedes svar.

Den klare Morgenstjerne brast ved daggry.
I lysskjæret kviler Gud.

Praise Him in Japan, and Norway!

9.vindu: Pepperkaker og hardangersøm

De neste pepperkakene ut er hjerter med melisglasurpynt og en rød hyssing tredd gjennom hullet som sløyfe, og til å henge i. Det blir en gave til hver av damene i hardangersømsklassen. Fru Hagino fra Kawage underviser, heldigvis, for jeg trives best med andakten og kaffetrakting!
Men for å ikke være helt utenfor, jobber jeg med en juleengel. Den skal være til en gave.
Jeg gir dem hjertene etter å ha vist tegninger og fortalt om Jesu fødsel, hvem han er , og hvorfor han kom. Hjertet skal minne dem om at Gud elsker oss, og for å fortelle oss det, presenterte han seg for oss i Jesus Kristus.
I dag skal flere hjerter deles ut. Følg med!

8.vindu: Pepperkaker til Filip

De første pepperkakene gikk til Filip. Dette er ikke en mann, men en kristen bokhandel som holder til i dagligstua til fru Tsukamoto fra 1. til 7. hver måned. Selv bor hun og mannen i nabofylket nå, men huset deres står ledig, og når han blir pensjonist, drømmer hun om å drive denne bokhandelen på fulltid. Hun har i lengre tid hatt et kall til å starte den første kristne bokhandelen i Mie fylke, og begynte så smått for nesten ett år siden.
I desember var det julekort og hjemmelaget julepynt som gikk. Men fru Tsukamoto er ikke bare selger. Hun serverer gratis kaffe og te med noe å bite i, og hun er sjelesørger og bønnepartner når det er behovet. Filip er et sted der kristne fra ulike menigheter treffes og blir kjent, og et sted det er lett å ta med venner til. Her er atmosfære, musikk og levende lys!
Hvorfor Filip? Kanskje du allerede har kommet på det? Jo, det er etter Filip i Apostlenes Gjerninger, han som forklarte den bibellesende etiopiske hoffmannen hva som var meningen med det han leste. Fru Tsukamoto smakte på pepperkakene over en kopp te med litt prat og litt bønn, og kom med en pakke appelsinte som gjengave.

7.vindu: En duft av jul

Så er pepperkakene bakt og står i en boks på kirkekjøkkenet og venter. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage dem. Men da vi planla barnefesten og godteposene, sa Mie at da hun var barn, var det stor stas å få godter i kirka, men nå får de det jo hver dag! La oss heller lære barna å gi, og la dem lage et julekort til noen! Enden på visa ble ei tilnærming: To pyntede pepperkaker med sløyfe til hver, derav en til å gi bort! ( I tillegg til julekortet)
Så måtte kakene lages, da.
Pepperkakene begynte sin gjerning allerede før de var ferdige: De skapte et fellesskap mellom kvinner i ulike livssituasjoner og stadier i liv og tro. Hun som kom for første gang sist uke, var med, og gikk fint inn i gruppa.
Første utfordring var: Hvordan lager vi hullet til sløyfa? Her kom førskolelæreren til sin rett: Vi tar et vidt sugerør, klipper det kort og stikker ut. Så er det lett å puffe ut deigen inni med en spisepinne når det blir fullt. Disse damene hadde laget kjeks før, så jeg passet de to ovnene på kjøkkenet. Og nå skal jeg gi deg et sjokk: Bordet du ser på bildet, står bakerst i kirkesalen!
Etterhvert blandet småpraten seg med krydderduft, litt sang, litt musikk, og det ble lunt og godt inne. Den eldste passet den yngste så mor fikk bake. Og pepperkakene ble både pene og gode, med hull og alt.
Det blir mange kaker av 800 gram mel, flere enn vi trenger på festen. Seinere skal du få høre mer om hva pepperkaker kan brukes til.

6.vindu: Det er mørkest like før daggry

Jeg var på det månedtlige økumeniske prestemøtet i byen. Her er ca.20 menigheter. Vi var 5 til stede, blant dem de to utenlandske misjonærene i byen, en prest fra Sør-Korea, og meg selv. Det var i hans kjøkken vi holdt til.
Vi delte våre menigheters juleplaner og personlige ting, og ble bedt for etter tur, og det bes i kor! (Litt uvant for meg, men det har sine fordeler også) En er pinsevenn, to er reformerte i en eller annen form, og koreaneren vet jeg ikke hva er. Vi har et åndelig fellesskap uansett, som betyr mye for meg.
Vi snakka om at det var lettere å invitere til kirke, og lettere å samle folk, før. Høres det kjent ut? Nå må en ha skriftlig tillatelse for å dele ut løpesedler foran togstasjonen. Ingen har carrolling der lenger, heller. Men i Korea er 45% av befolkningen kristne. Det er et kirketårn hvor du snur deg, og i heisen på høyblokka står det oppslag om bibelgruppe. Mine venner snakket om Korea med stjerner i blikket. Tenk hvor mange kristne japanere det ville bli om bare 5 % av folket ble kristne! Tenk hva det ville bety for kirkenes hverdag, og for verdensmisjonen!
Så våre japanske kollegaer var ikke mismodige. - Nå er situasjonen i landet på mange måter lik situasjonen etter krigen, sa de. De så for seg at det ville komme ei tid da folk igjen ville begynne å strømme til kirkene. Kanskje om 5 år? Men er vi da klare til å ta imot dem som kommer? Vi må forberede våre menigheter, så de kan ta imot storinnrykket med kjærlighet!
Og vi må samles over konfesjonsgrensene for å styrke og oppmuntre hverandre.
Det er mørkest like før daggry, og der er vi nå. Så hjelp oss, Herre!
Jeg satt igjen med gode inntrykk etter det møtet: Våre venner sliter, men de har håp!

Da jeg kjørte hjem om kvelden, måtte jeg stadig snu på hodet. Spillende og lekende lysdekorasjoner bryter mørket overalt.
Det er timen før daggry.
Men Morgenstjernen skinner allerede. I lyset fra den skal vi få feire jul.

5.vindu: Den første julefeiringa

Den første julefeiringa er i havn. Vi hadde som seg hør og bør, sushi til lunsj, med frukt og japanske gotterier(ohagi, for den som forstår)til dessert. Og så bløtkake, som er julekaka framfor noen her. Vi feirer jo en gebursdag! Så må jeg nytte høvet til å si at de fleste nordmenn har misforstått dette med sushi. Sushi er ikke rå fisk! Det som gjør det til sushi, er risen som er tilsatt en blanding av eddik, sukker mm. Men rå fisk er ofte en av indigriensene til sushi, spesielt hvis det skal være fint. Og sushi kommer i mange fasonger. Hvis du skal ha rå fisk som hovedrett, bestiller du sashimi.
Uansett, sushi passer utmerket til jul også!
Selskapet var i Matsusaka kirke, og det var foreningen av kristne blinde i Mie fylke, Muginokai,(Hvetekornet) som samlet seg sammen med ledsagere og menighetens folk. Vi konsentrerte oss om juleevangeliet ut fra temaet Gode nyheter, som på japansk kan ha ordet "lyd" i seg.
Måtte de gode nyhetene lyde sterkt her denne i denne juletida!

4.vindu: Hun kom i advent

Hun kom! Den første hun traff i kirka, var døv, den andre blind, men begge har sett lyset. På bilder ser du fru Mizoguchi, som er blind, men som leder gudstjenesten en gang hver måned. Jeg sender henne program og andre ting på mail, så tar hun det ut i lyd.
Etterpå spurte jeg den nye hvordan det hadde vært. Hun smilte, og sa at hun ikke hadde forstått så mye. Men hun ble varmt mottatt rundt kaffebordet, og invitert både til Hardangersømsklasse og pepperkakebaking.
I dag ble det bare et vindu på gløtt. Jeg må skynde meg, for jeg skal være frivillig for Mizoguchi og kjøre henne og ei venninne til julesamling for blinde , og det er helt nede i Matsusaka. Vi må beregne nesten to timer hver veg.
Mer i morgen!

3.vindu: Flere adventsgjester

Det var godt jeg fikk opp den plakaten . I går var det ei som lukket opp kirkas dør for første gang. Hun flytta til nabolaget for et år siden, så korset, men kom ikke lenger enn til vegen foran kirka.
-Jeg er ensom og trenger venner, jeg trenger å støtte meg til Gud, og jeg vil tjene Ham, sa hun.
Det er fascinerende når noen ber med ord for første gang! I Japan har jeg lært at vi kan utfordre nær sagt hvem som helst til å be høyt, temmelig frimodig, men de tar som regel utfordringa.
Hun kom mens Nanao(på bildet) og jeg drakk kaffe etter å ha laget hver vår adventskrans. Nanao er døv, og snakker utydelig, men hun skrev uoppfordret ned vitnesbyrdet sitt på en lapp og ønsket henne velkommen til kirken.
Vil hun komme til gudstjenesten idag, som hun sa?
Hun fikk med seg et Nytestamente da hun gikk. Jeg tenner det første adventslyset med ei bønn for henne.

Gjester

Jeg jobber med løpesedler til julearrangementene, men ikke alle gjester er like velkomne. Det fikk han erfare som kom i går ettermiddag. Han fikk en skikkelig skjennepreken. -Du er ennå ung. Skaff deg en jobb og gå ikke rundt og tigg om penger i kirkene! Jeg var skikkelig sinna. Så sinna at det ikke kjentes godt. Jeg måtte kjenne etter hvorfor: Kanskje var jeg redd, rett og slett. Jeg er på den ene siden for snill og vet at jeg har vanskelig for å si nei. Dessuten er jeg som regel helt alene i kirka om dagene, med ulåst dør. Så jeg bare ønsket at han skulle komme seg ut fortest mulig. Han har vært her flere ganger, og via mail fra presten i baptistkirken vet jeg at han virkelig roterer mellom kirkene, selv om han nekta for det da jeg konfronterte ham. Jeg er ikke så tøff som de strenge kvinnelige misjonærene jeg husker fra min barndom!
Om kvelden hadde jeg hyggeligere gjester: Min venninne og hennes datter Erina, som hjalp meg med å bake kokusmakroner, og å smake på dem.
Du lurer kanskje på hvorfor vi er et hestehode foran med juleforberedelsene?
Kransen er på plass over kirkedøra, juletreet står på ei side av alteret, og adventsstaken på den andre. Det er ei herlig blanding av advent og jul. I dag skal treet pyntes, den store plakaten skal på plass ute i hagen, og jeg skal lage min private adventskrans sammen med noen i kirka. Du skjønner , i Japan er det ikke romjul, bare nyttårsfeiring-forberedelser. Så jeg griper med begge hender om jula mens jeg kan og gir meg lov til å spille jule-cd-er allerede fra imorgen!
26. desember er bare minnet om butikkenes juleutstillinger tilbake.
Så skal jeg sette ut skiltet jeg holdt på å lage igår da min uønskede gjest kom. Der står det: Kirka er åpen, bare kom inn!!! ( Det er så kaldt at jeg ønsker å lukke utgangsdøra, men vi har ikke ringeklokke.)

Første vindu

Den første desembersola siver inn gjennom vinduet. Vi er igang.
På juleverkstedet i kirka bakte vi serinakaker og berlinerkranser, og laga kranser av ting vi hadde funnet ute i naturen. Vi var ikke mange, men barna i kirka kom, og fikk en god opplevelse der. I kjøleskapet står fruktkakene vi bakte sammen, og skal godgjøre seg noen uker. Mens de stekte, forberedte vi barnas julefest.
Hvorfor all denne aktiviteten i tidlig advent?
Jeg tenker av og til på et adventsminne fra min tidligere periode i denne menigheten. Det er vel omtrent 20 år siden. Jeg var på en julefest der utlendinger fra ulike land var blitt invitert, og alle bidro med litt fra sitt land, jeg i bunad. Det var julemusikk, julepynt og god mat, og jeg hadde en interessant samtale med en student fra Ghana. Det var en artig fest, helt til avslutningen kom: Lysene og musikken ble dempet, og konferansieren tok mikrofonen: Som høydepunktet i denne festen vil nå ei vakker gudinne komme med gaver til alle.... Mens han snakket kom ei jente dandert i et eller annet inn på scenen fulgt av en mann med en sekk . Jeg har aldri blitt så sjokkert i mitt liv, og sjokket gikk helt inn til hjerterøttene: Dette ser ut som jul, men disse menneskene har ikke peiling på hva de driver med! Og jeg skjønte i et glimt at det også gjaldt de fleste som jeg hadde rundt meg til daglig, de som gjorde sine juleinnkjøp i julepyntede supermarked mens Silent Night og Jingle Bells strømmet ut over høytalere . Før denne festen hadde jeg ikke vært så motivert for juleforberedelsene. Men denne opplevelsen var det jeg trengte for å komme igang med iver og glede: Jeg må være med å fortelle hva jula er! Dette er mange år siden, og de ytre juletingene har bare blitt mer synlige. Men hvor mange vet hva jula er? Derfor er menigheten igang. Vi vil være med og vise hva jul er, på vår måte, og i vår målestokk! Så følg med!