Blomstring

I snø og vinter går tanker og lengsel tilbake til plommeblomstene i Japan. De kommer i februar/mars, på bar kvist, og trosser snøbyger og kulde. Blomsten er et av de gamle symbolene på brudekimonoen. Bruden trengte utholdenhet og styrke når hun skulle tre inn i sin nye slekt! Det kunne komme mange snøbyger... 

Plommeblomsten dukket opp igjen for ett år siden i mine bønner på Loyola Hall. Treet som står godt plantet ved bekken og blomstrer - det var plommetreet, det med røde blomster!

Det fulgte meg i de 30 retreat -dagene.

- Han bruker noe du kjenner fra før for å få deg i tale, sa veilederen og nikket.

- Du skal få lov til å blomstre, også i moden alder, sa plommetreet. 

Jeg har sett store, blomstrende plommetrær som var over hundre år gamle, og små bonzai-plommetrær som var enda eldre, og jeg ble glad, men også litt skuffet.

Jeg hadde nemlig sett for meg en pensjonsalder, om noen få år, der jeg bare skulle få hvile, endelig! Og så dukker plommetreet opp. 

- Du skal få blomstre for meg hele livet, sier han mildt.

Du er ikke en gammel, grå dame for meg, men et plommetre i rød blomst, som får blad og frukt, og så blomster igjen...jeg bryr meg om deg og har bruk for deg så lenge du er her...

Kanskje er det hvile i å blomstre, fordi det kommer av seg selv, når treet bare strekker ut røttene sine og lar det stå til? 

Oppbrudd

Han har visst det ganske lenge. Som en krypende visshet har det kommet: Snart må han dra. Han må følge lengselen og finne Johannes.

Han har hørt det når han ber oppe på taket i tidlige morgentimer, før resten av huset våkner.  Det tar tak i ham i seine nattetimer, så han må liste seg opp for ikke å vekke de andre.Mørke og lys sliter og kjemper i ham under stjernene, og han tenker på Abrahams kamper. Han ble kjent med dem i slike nattetimer, når faren løftet ham høyt opp på armen og fortalte..

Noen ganger stopper han  ufrivillig opp ved høvelbenken, og våkner av at Juda og Jakob stirrer på ham.Det var de som først fikk vite det. Juda kan allerede ta over bedriften, sørge for Maria og de andre. Han har lært ham godt opp! - Jeg må dra for å treffe Johannes...

Det er ikke lenge siden de hørte ryktene om Johannes. Hans mor hadde trukket ham til side. Slektningene i Betlehem hadde sendt bud med noen. Vennene snakker. Kvinnene stopper opp i samtalen ved brønnen når han kommer forbi.

Det var da han visste at nå måtte han også dra. Tida var inne For hva? Det så han ikke helt klart ennå. Han hadde lange samtaler med sin himmelske far. Han slukte skriftene i pauser på verkstedet. Der kjente han sin lengsel -sitt kall - igjen.

Han måtte snakke med Hanna. Alle ventet at det skulle bli et par av dem. Han kjente nok blikkene hun sendte ham, og den voksende forståelsen mellom hans mor og foreldrene hennes. Men hans veg var visst en annen...
- Jeg er lei for det om jeg har gitt deg forventninger, Hanna, sa han mykt, og mente det.Det kjentes vemodig også. Han gledet seg alltid over barna som lekte og sprang omkring. Og de svermet om ham.

Med vennene gikk det bedre. En kveld, mens de smakte på den nye vinen under fikentreet, sa han brått: - Jeg har noe å fortelle. -Nå, Joshua, skal du og Hanna endelig gifte dere? De lo og klasket ham på skuldrene.
De lo ikke lenger da han sa at det var Johannes han måtte finne. Men de ønsket ham Guds fred, og lykke til.

Han hadde grudd seg mest for å si det til Maria. - Jeg har nok sett det komme, gutten min, sa hun vemodig, men ømt. De siste ukene hadde hun mange ganger måttet tenke tilbake på alt som hadde hendt i tida rundt sønnens fødsel Hun hadde sett ham stoppe opp under arbeidet, be lenger enn vanlig og sitte med bokrullen helt til dagslyset forsvant.
- Når-? sa hun forsiktig. - Om ei ukes tid. Han tok bestemmelsen der og da.
Morens ansikt viste overraskelse, sorg, og så besluttsomhet.- Du må ha nye klær, Joshua, nye sandaler, og en god vandringsstav. Det er langt til Jerusalem-. De lo sammen ved tanken på hans ungdommelige eventyr der mange år tidligere.

Maria går igang med å ordne klær, sandaler og mat. Han går rundt i Nasaret og tar farvel.

Så kom den siste frokosten, den siste morgenen hjemme.
Så kom den lange vegen alene, pausene, bønnene, helt til han kan se ut over Jordan-dalen. Han ser folket som strømmer til Johannes for å høre, for å bli døpt. Han er framme, og vet at tida er inne.

Besluttsomt finner han sin plass i køen.

Førjulsmysterier - 24.vindu

Han levde sitt liv på jorden i spennet mellom to bål.
Ved det siste bålet var det ingen hyrder eller engler, bare Guds lam som føres bort, og Maria som forteller.

Hun er fortvilet, og anklager seg selv. Hun tenker på den natta han ble født. De hadde bare ei krybbe til ham. Hyrder kom og fortalte om englene. Hun hadde aldri glemt det som de sa om ham.

Hviskende  forteller hun meg om møtet med engelen Gabriel - hun hadde ikke sagt det til så mange!
Hun forteller om Simeon, som møtte dem i tempelet, og det han sa om barnet, og om sverdet.

Det er ikke første gang noen har prøvd å ta ham. Hun forteller om de fine mennene østfra, og om gavene. De fikk god bruk for gullet. Hun gråter ved tanken på myrrha og røkelse.

Josef vekket henne plutselig natta etter. Han var en mann for drømmer, den gode Josef!
Hun minnes hvordan han bestemte seg for å gifte seg med henne, og ble en god mann og far. Men nå sa Gud i drømmen at de måtte skynde seg til Egypt. Hun stolte på Josef, og pakka det nødvendigste.

Yahve sørget for dem i Egypt, helt til Josef en dag kom og sa at kongen var død.
- Så fikk vi høre at kongens sønn hadde tatt over, så vi dro nordover til Nasaret. Det var greit. Ryktene om det tvilsomme farskapet hadde stilna.

Men hva skal det bli med ham nå?
Har hun gjort noe galt?
Blir dette hans siste natt?
Maria gråter. Han var alltid så sta - som den gangen i templet.

Jeg prøver å trøste henne. Hun er et eksempel og en støtte for oss andre kvinner - i tillit, lydighet, tro og tjeneste.

Sa hun ikke ja til å bli Guds mor til tross for at hun som enslig mor ville risikere steining?
Har hun ikke tatt seg av Jesus og oppdratt ham til å bli den han er?

Var det ikke hun som fortalte Jesus om krisen med vinen, den gangen i bryllupet?
Hun trodde på ham, og oppmuntret ham før noen andre.

Og hun har fulgt ham og støttet ham - helt hit!
Jeg kjenner på Marias sorg og smerte. Og takker ham for det eksempelet hun er  - i lydighet, tro og tillit.

Førjulsmysterier - 23.vindu

Jeg går tilbake til Simeon og Anna, til det som berørte meg: Kallet til å leve som dem, med lengsel og håp, og bære fram Kristus-barnet, også i modne år.

Jeg klarer ikke å finne den samme følelsen igjen.- Det er ikke nødvendig å kjenne den nå, sier han. Men jeg venter.

"I am Anna. I am holding the Christ Child."

Med ett var jeg ikke i fortellinga lenger, men jeg  satt der på benken i grålysninga, i min nye fanakofte, og holdt ham. Det var lys om ham. Han var lys.

Og jeg holder ham nå - ikke når jeg er 84!

Førjulsmysterier - 22.vindu

I dag starter retreaten.  Nå er det bare å hive seg ut i det, fokusere og håpe at overblikket holder - i tillit. Jeg øver meg i det ved å legge meg rett ut og lytte til Kishikos hese stemme en halv times tid.
 - Kishiko? Hun er en japansk gospelsanger som nå synger julesanger for meg, på engelsk og japansk.

Når det gjelder julesangene, lever jeg i to tradisjoner. I Japan ble "Gloria"(Angels we have heard on high) , もろびとこそりて(Fryd deg du jord?), Noel,Noel, Oh Little Town of Betlehem og flere andre, mine sanger. Jo,　きよしこの夜(Glade jul) og Å.kom alle kristne var godt kjente der også. Solosangerne, som Kiskiko, prøvde seg på Oh Holy Night.

Men når vi norske misjonærer møttes i romjula, sang vi ofte Mitt hjerte alltid vanker, alle vers! Den var oversatt til japansk, men teksten var så kutta at presten engang brukt juleprekenen til å harselere over denne julesangen uten innhold. Han skulle bare ha visst!

Og nå, i den norske tradisjonen, savner jeg sangene fra Japan.Etter 22 juler der er det vel ikke så rart? Så i løpet av retreaten vil jeg nok lure meg til å foreslå en av dem, som nå er i salmeboka.

Ekte japanske julesanger? Jo, vi sang ofte ei enkel vise i folk-song-tradisjon, som gjenfortalte historien om den første jula.

Førjulsmysterier - 21.vindu

En helt vanlig dag i tempelet. Den dagen lengselen i blikket til de to gamle

ble forvandla til håp og glede.

Å få eldes som Simeon og Anna: Gå rundt blant menneskene med lengsel etter deg i hjertet, 

håp om frelse i blikket og munnen full av takk.

Det er ingen pensjonsalder for å følge deg, for å løfte opp Kristus-barnet til alle som vil se!

 

Førjulsmysterier - 20.vindu

Jeg går tilbake til bildet av den nyfødte, uvaska Jesus, og snakker med ham om følelsene i møtet: Ærefrykt, undring overfor mysteriet, det at Gud nå er et sårbart, lite barn. 

Jeg ser noen vaske og svøpe ham. Han blir lagt i mykt, varmt høy - men det er skittent i rommet,  ikke noe for mattilsynet, nei!

Det er englesang i luften, og jeg får lov til å holde ham. Han er så bitte liten.

Størstedelen av bønna kneler jeg foran krybba i stille tilbedelse. Prøver å lytte. Men her er ord overflødige.

Det indre bildet ble til ei skisse av meg i nystrikka fanakofte. Men det kom aldri lenger enn til skriveboka.

Jeg går tilbake til dette nå, for å smake på julegleden. Når retreaten begynner, er jeg bare til for de andres jul- for å legge tilrette for deres undring. 

Men kanskje han vil møte meg også med noe nytt innimellom?

Førjulsmysterier - 19.vindu

I flere måneder har vi øvd, og endelig glitret og skinte Stjerna fra øst i Lomskyrkja, mens vi fulgte den vesle familien gjennom mange farer og utfordringer over taigaen. En historie som minner om at han kom for å fødes i mitt landskap, enten jeg kaller ham Jesus eller Ongen! 

Kan det skje på nytt denne jula? 

Hva er min lengsel? 

Førjulsmysterier - 18.vindu

Christrose.

Min største aha-opplevelse i løpet av de 30 retreatdagene, var erfaringen av Jesu menneskelighet. Den ga bønna og meditasjonen over bibeltekstene en helt ny dimensjon: 

At han ikke kom fullt ferdig.

At han trengte å oppdras, å lære, å vokse. Han trengte Josef og Maria.

At han ble kjent med sin himmelske far også litt etter litt.

Han ble helt menneske. Han kom så nær at det gikk ei stund etter oppstandelsen før jeg kjente ham som den jeg hadde lært å kjenne.

Gud - og menneske. Dette er det egentlige julemysteriet, som jeg ikke kan gripe og holde fast. Noen ganger kjennes det tydelig og klart, så forsvinner det rundt hjørnet.

Christ rose. 

Et mysterium.

Førjulsmysterier - 17.vindu

I grotta - i mørket. Ei lykt, lukt av dyr og blod. Jeg ser Maria halvt ligge og vente - hører skriket.

I skarp kontrast til all julekrybbeidyll er det tydeligste bildet av Jesus at noen holder ham opp før han er vasket ren. Blodig, liten og sårbar.

Han dier ved Marias bryst, Så liten.
Han ligger i høyet mens englesangen høres i det fjerne.

Det blir ingen lang samtale med Jesus om tanker og følelser i møte med teksten.

Dette er for stort for ord - at Gud blir så sårbar.

Førjulsmysterier - 16.vindu

Jeg sitter fredelig på puta i bønnerommet The Arches. Det er dag 11 på retreat, og vi skal opp i 30. I løpet av de neste ukene skal jeg be meg gjennom bibelfortellingene om Jesus. I dag er det juleevangeliet - the Nativity.

Jeg sitter tilbakelent og har som mål å leve meg inn i teksten - Maria og Josef på den lange ferden mot Betlehem.
Jeg er søvnig, og dupper litt av. Men historien synes merkelig nok å gå sin gang.

Jeg kommer opp på siden av den gravide, unge kvinnen, og jeg synes litt synd på henne. Hun skulle ikke ha vært med på denne lange ferden!
Men jeg vil være hyggelig og høflig, kanskje oppmuntre henne litt. Så jeg spør:
-Tror du det blir en gutt?
Da gir hun meg et stort smil tilbake: - Ja!
Det var så levende!

(fra mine retreat-notater fra ett år tilbake)

Førjulsmysterier - 15.vindu



I dag har jeg gjenoppdaget gleden ved å skrive personlige julekort for hånd, med  adventslys og julemusikk, og bokstavelig talt stjerna fra øst. Det er som et tilbakeblikk på året, som møter  med noen som var viktige for meg i året som gikk. Jeg kan kalle det"sakte-tv"eller ."time-out", og jeg kom igjennom halve bunken. Så det blir nok noen e-poster i tillegg! Tenker jeg mens strofer fra"Stjerna fra  øst" toner i bakhodet: ."Gje av hjartet for ei signa jol!" 

Kanskje dette er en måte å gjøre det på? Å gi seg selv til andre slik som Ongen gjorde. 

Førjulsmysterier -14.vindu

Mange julegaver seinere går jeg og nyter julepynta gater, bare å være i en folkemengde i bevegelse. Årene i Japan har satt sine spor- jeg elsker å være i byen,gå rundt i gatene, sitte på kafé.  Jeg er i julestemning og ser fram til en god lunsj før filmen! Da dukker det opp noe som ikke hører til i den gode førjulsstemningen , en plakat på en stand midt på Karl Johan: Hvordan tror du det er å feire jul i en flyktningeleir? Som om dette ikke var nok, har de laget en modell av leiren. Med ett er julestemningen blandet med noe alvor. Litt seinere blir jeg stoppet av ei høflig dame: - Vi arbeider for å avskaffe henrettelser i Iran. Jeg stopper, og uttrykker vel at jeg ikke har oppfattet helt, så hun legger litt unnskyldende til: Ja, for det er så mange henrettelser der. Med  ett er jeg helt tilbake i kontrastenes verden, blir stående der og betrakte fotografier og navn. Jeg går  sakte videre, og leser papiret jeg fikk mens jeg drikker jasminteen min. Velkommen tilbake til verden, sier jeg til meg selv, til en  verden med flyktninger og overgrep, og julefeiring! For det var en slik virkelighet Ongen blei født inn i.

Førjulsmysterier-13.vindu

Hun satt utenfor Vivo og hilste meg med et smil, med hendene rundt en kopp varm kaffe, og et ikon foran seg. Den mistenksomme delen av meg sa at hun visste nok hva slags folk som går inn og ut her. Den barmhjertige delen hadde tjue-kronene klare i kåpelommen. Da den første av dem fant veien ned i papp-koppen ved ikonet, la hun hendene sammen som i bønn og gjorde korsets tegn. Slik ble dagen min velsignet med smil og gode ord jeg ikke forstod.  Hun minnet meg om noen. Mens jeg gikk videre med mine julebæreposer, tenkte jeg på de to som kanskje måtte tigge og be om husrom den gangen.

Førjulsmysterier-12.vindu

I byen fant jeg ei åpen kirkedør, og ei åpen kinosal-dør. Begge steder var det lys. Det var mange lys og musikk som hører advent og jul til. Dette skulle de ha visst, jomfru Maia og Josef, der de stampet seg gjennom snø og mørke, nei, hva sier jeg, snø var det vel ikke på vei til Betlehem. Men sett at det er våre egne landskap de passerer, og at det er vi som går mot en ny fødsel og nytt liv! Jeg gikk inn, og der var Ongen.

Førjuls mysterier - 11. vindu

Siden tidlig i morges har jeg vært på vei, ned igjennom dalen mot byen.  Kanskje den også har sine førjulsmysterier og møtesteder? I opplyste gater, i en overfylt sushi-bar og en gammel slottskirke fylt med himmelsk korsang.

Førjulsmysterier - 10.vindu

Fra vinduet mitt ser jeg glimt av det forjettede land.Og jeg fortsetter å søke mot lyset, det som lysene i adventskransen forteller om.

Førjulsmysterier - 9.vindu

Lomsklangen har sunget gjennom hele Stjerna fra Øst på en øvingskveld! Mens Jomfru Maja stamper i den tunge snøen, og Ongen venter på å komme til verden. Og Josef - tryggheten selv - følger med over den kalde og øde taigaen, Lyset - stjerna - følger dem.

Vi er snart inne i historien jeg har venta på å fortelle.
Hvor finner den oss?
Er vi klare til  følge med?

Førjulsmysterier - 8.vindu

Frokost til Lys Våken - gjengen, så vennebesøk med varm, japansk karri-ris. To lys er tent, og førjulsmørket kjennes ikke så gjennomtrengende lenger.

Førjulsmysterier - 7.vindu

Adventretreat. På veg til tidebønn før frokost. Jeg prøver å gjøre det lysere med adventstre og adventsstjerne, men det vakreste i kveld er månelyset langs Kollavegen, og månen selv som kommer fram her og der mellom furu og bjørk.
Det har jeg lært her på Sandom: Himmellysene sees så mye bedre når det er helt mørkt her nede...