Bare retreat?

Av og til står det "Vanlig retreat" eller bare "retreat" på programmet til Sandom og Tomasgården. Vi kunne kanskje også si en klassisk sandom - retreat? Hva skjuler seg her? Jo, dette er en retreat som har et dagsprogram med taus tid formiddag og ettermiddag, og tider for å snakke sammen - rundt kaffebordet, og på tur, for eksempel. 

Men hemmeligheten er, for å si det først, er at ingen retreat er vanlig! Derfor kan en retreat uten noe oppgitt tema, bli veldig spennende! Vi erfarer at Gud faktisk har sin egen agenda for den enkelte av gjestene våre. Dessuten har vi alltid et tema for meditasjonsserien, og dette går igjen i tidebønnene. Så dette er retreaten både for deg som liker å bli overrasket, og for deg som vil prøve å gå åpent inn i et opplegg. Alle høytidsretreatene våre er denne typen retreat - og der er temaet selvsagt gitt på forhånd.

På disse retreatene har vi lyttegruppe hver kveld. Det betyr at du kan dele dine overraskelser, eller mangel på dem, med de andre gjestene, uten at noen kommer med uønskede spørsmål eller kommentarer. Et pluss  er også at det er rimelig inspirerende å høre hva de andre har fått i løpet av dagen! Og det er selvsagt frivillig om en vil dele eller ikke. 
Lyttegruppa topper seg i kjærlighetsmåltidet siste kveld, der vi har sangstund, delestund og nattverd rundt et enkelt festbord. Vi feirer fullføringen av en retreat sammen! Det fellesskapet som av og til oppstår på en retreat med gjester i alle aldre, med ulike bakgrunner, kan være forbløffende!

Bortsett fra de faste, tause tidene kan du selvsagt velge hvor mye tid du vil bruke i taushet. Setter du på deg "taus-dag-knappen", vil de andre gjestene akseptere at du vil vende deg innover og ikke være sosial akkurat da. Stillhetens Hus bevarer stillheten hele tida, bortsett fra ved tidebønnene, og i sjelesorg - rommet. "Stillhetens benk" og "stillhetens stein" finnes også på tunet! 

Hva snakker en om på en slik retreat? For å bevare det medative gjennom dagen, og bli i kommunikasjonen med seg selv og Gud, anbefaler vi at en ikke spør og graver om hverandres bakgrunn og hverdag, slik en ellers gjør for å bli kjent. Nei, her får du faktisk lov til å være anonym - bare på fornavn...og sette dine egne grenser for hva du vil fortelle om deg selv. 
Som noen har sagt: - Vi kommer sammen for å hjelpe hverandre i å være stille for Gud - og være i relasjonen med ham. Dette kan være stedet for åndelige samtaler ved kaffebordet, eller rett og slett samtale om det som skjer her og nå.... at jeg så et ekorn på turen, eller klarte å gå til toppen av Kollen, og hvordan det var...! Det er mange frigjørende samtaler som fremdeles holder en på sporet, selv om de kan være et positivt avbrekk i den prosessen som foregår inne i en. Dette kan også være stedet for å øve seg i å sette ord på forholdet til Gud, ord for hverdagen du skal vende tilbake til. Og skulle det av og til bli uforutsett taust, gjør det ingenting...

Det er ikke slik at tause retreater "står over" en vanlig retreat. Vi er forskjellige, og velger etter det. Men kanskje kan det være smart å bli kjent med retreat-konseptet på denne måten før du hiver deg ut i  ei uke med absolutt taushet? Retreatlederen vil nemlig lede gruppa gjennom de ulike programpostene, og forklare dem nøye - for eksempel gangen i en Jesusmeditasjon, eller hva stillheten kan gjøre med deg.

Så velger kanskje noen "taust" som sin årlige retreat etterhvert. Andre går den ignatianske vegen. Poenget er at å velge retreat ikke er som å gå på shopping for å finne et interessant tilbud til handlekurven. Nei, det dreier seg om en livsstil - jeg bestemmer meg for at ei uke i året skal være viet et dyptgående stevnemøte med Gud. Det vil gi klangbunn og retning for hverdagen.

Min uke med munken

I godt og vel ei uke var jesuitten min medvandrer. Han virket ikke som en munk. For den saks skyld kunne han godt ha vært forretningsmann eller lærer.
Utgangspunktet er klart: Vi avtaler at jeg skal be konsentrert en time om gangen - morgen, middag og kveld. Forgjeves prøver jeg å overbevise min veileder om at jeg ber like godt på tur og på tegnerommet!
Men han viser seg å ha stor sans for tegningene  – som materiale for bønn og refleksjon.
Og Jesus og jeg kan gå tur sammen uansett. Min veileder smiler fornøyd den dagen han passerer meg på veg mot porten.
Det tok etpar dager før vi gikk i takt.
Jeg synes det går litt for sakte framover –  jeg er veldig motivert for å leve meg inn i Jesus-tekster, som forelpøig uteblir!
Men jeg er begeistret over starten: Første kvelden får vi utdelt Efeserbrevet 2,10 - et velkjent sted for en lutheraner! Men her er det ikke frelse og gjerninger som skal være i fokus. “Tenk på at du er “God`s work of art” . Work of art…et Guds kunstverk, skapt i Jesus Kristus.  Du er unik – et Guds mesterverk. Hvordan tegner Gud deg akkurat nå? Og du ham?”
Og : “Slow down. Give yourself space…”
Jeg tegner meg selv som ei vakker krukke, en telysholder, og overraskes nettopp over hvor vakker den er. Det er en prosess der “pray” blir til “play.”
“ Bli i det at du er vakker,” er responsen. Jeg gjør det.
                                                    

Neste dag ber jeg direkte om en Jesus-tekst. Min jesuitt lar seg ikke vippe av pinnen. Kanskje han lytter til Gud også?
Like vennlig, men bestemt, hinter han til noen  av de bønneerfaringene jeg har hatt i løpet av siste døgn. Han utfordrer meg til å stoppe der, utforske: “Stay with that - go deeper – go where God leads you on. Persevere – bruk hele timen uansett!”
På turen etterpå går det opp for meg at jeg ikke bare er badet i livgivende solskinn, men like mye i den overveldende følelsen av frihet det gir “å være i”!
Jeg sier til min medvandrer som på dette punkt er Jesus:
“Herre, nå skjønner jeg at det er dette du inviterer meg til akkurat nå. Du vil lære meg å stoppe opp – være i – på en måte som jeg ikke har prøvd før. Selv om jeg ofte har sagt disse ordene til gjestene våre”
.Etter dette går jeg forventningsfullt i takt med munken  - og Vår Herre.
Jeg fryder meg over friheten i å gå dypere – ta tid med Herren. Lytte. Og vandringa går sakte sin gang. Relasjonen utfolder seg, med “ups and downs”, følt og ikke-følt Guds-nærvær.

                               
Uttrykk som “consolation “ og “desolation” kommer opp i samtalene, og følger meg gjennom uka. Plutselig ser jeg at disse begrepene som jeg hittil har prøvd å forstå, skal og kan gjenkjennes i mitt og andres liv og bønneliv, ikke defineres. De kan ikke læres ved å lese bøker og høre foredrag, men i et rom som dette, med en veileder som selv har erfart svingningene. Da blir alt på en måte så enkelt!
Hele tiden er min veileder nær og  tilstede. Han gir av seg selv, lytter, og husker foruroligende mye av det jeg forteller. Det er alltid mine ting han griper tak i for å gi nye hint. “ Consolation is an unearned gift,” sier han alvorlig,og lar meg forstå at det er viktig å holde ut også når jeg ikke føler Jesus-nærværet. Så får jeg glede meg over, og ta godt vare på det følte nærværet, når det kommer uventet! Jeg aner at her ligger det bønneerfaringer bak,selv om min veileder tydeligvis ikke har vært jesiutt så veldig lenge.   ( Han ber om unnskyldning for at han ikke er så flink til å huske bibelhenvisninger!) Men etterhvert skjønner jeg at den spiritualiteten jeg har gått på workshop for å bli kjent med, er noe han lever i. Jeg er så å si ved kildene! Dette er ikke bare teori, men levd ( bønne-) liv.
Sammen utforsker vi nærvær og fravær, og hvor opplevelsen av fravær kan komme fra .”Gå tilbake til opplevelsen av mørket, og gå videre derfra…”

                           
Spørsmålene til slutt er alltid like overraskende, selv om jeg kjenner dem igjen:
“Hvordan føles det nå?”
“Hvordan ser Gud på deg nå?”
“Hva vil du si til ham?”
Omsider er tida inne for bibelhenvisninger – et helt knippe som jeg kan velge fritt fra. Men det er ikke en tilfeldig sammensatt bukett!
Retreat er ikke bare alvor.En dag må jeg beskjemmet innrømme at jeg lå på ryggen på et av bønnerommene og ba, og putene var så myke at jeg kvilte og småsov innimellom. Jeg er ikke sikker på om dette kan kalles bønn? “Vi jesuitter er for gode bønnestillinger,” sier han smilende, og utforsker den følelsen av tilkortkommenhet som jeg tydeligvis har etter dette. Jeg får inntrykk av at dette igrunnen var helt ok. Man kan selvsagt kvile sammen med Jesus også, i Guds fang, så å si!
Så kommer siste dagen. “Jeg er glad for at du har hatt en god retreat”, sier min medvandrer. Jeg blir overrasket. Det var en konstatering, og ikke et spørsmål. Men så har han jo vært lytter og tilskuer hele vegen. Jeg synes også at jeg har hatt en fantastisk retreat..
Avslutningsspørsmålet er: “Hva har du lært om Den treenige Gud, som du ikke visste før?”
Og så. “Hvordan vil du bruke den siste dagen?”
Jeg svarer som jeg har lært: Jeg vil gå gjennom notatene mine og spørre Gud om det er noe mer han vil vise meg. Jesuitten svarer ganske rolig, som før. “ Hvorfor ikke bare være der du er nå?” Han viser til tegninga av Jesus-ansiktet som står på golvet mellom oss, tegna dagen før. “ Hva er det med øynene hans? Hva er det med munnen? Jeg kan se at han smiler! Bli i bildet, bli i invitasjonen til tillit – la den bli utdypet.” 
Jeg setter meg ned i salongen med morgenkaffe og notisbok. Dette var munkens siste gave til meg – invitasjonen til å bare være i denne dagen også! Jeg går ut i sola med en enorm følelse av lettelse, frihet, og takknemlighet.
Min avskjedshilsen til Shane er: “Thank you for teaching me to stay with"! Det må jeg bare få sagt…
Nå har jeg begynt å ane hva disse ordene beyr, og hvilken frihet de gir.

Jeg får et raskt,hjertelig smil tilbake, fulgt av det gode glimtet i øyet –. Det var en god retreat, med en medvandrer og veileder som var både stødig og nær.

Troen har et ansikt

Tanker om troens ansikt og språk i det offentlige rom.
For noen få år siden kom jeg på toget på Oslo S. Blant medpassasjerene var det ei dame av utenlandsk opprinnelse. Hun satt helt stille med sin hellige bok på fanget. – Fantastisk, tenkte jeg. Om det var Bibelen eller Koranen hun leste, er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det som gjorde inntrykk og ble et forbilde for meg, var at forholdet til Gud var viktigere for henne enn det å falle inn i omgivelsene. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra 20 års misjonærtjeneste i Japan, fast bestemt på ikke å miste det jeg hadde lært der.
Det var nemlig i en buddhistisk/shintoistisk kultur jeg lærte at bønn, for eksempel, ikke er noe en trenger å skjule for andre. Jeg kunne sitte ved et restaurantbord sammen med buddhistiske venner, og ei av dem ville si: «Be for oss!» mens hun andakstfullt bøyde hodet. Så ba jeg ei enkel bønn for oss og maten. Om andre gjester eller servitører hørte det, kom i annen rekke. Andre venner, som heller ikke gikk i kirke ennå, kunne i løpet av en vanlig samtale be meg om forbønn for et eller annet. Det hendte de kom tilbake og glade fortalte om ektemannen som hadde blitt snillere og mer tilstede!
Og jeg tenkte at denne naturligheten som omgir bønn, den skulle vi ha hatt i Norge også. Den vil jeg ta med meg! Jeg vil ikke tilpasses…
En av grunnene til at det var lettere å vise tro i Japan, var nok at vi tilhørte en kirke som ikke var forbundet med makt. Kanskje er det derfor mange kristne i Norge er redde for å gjøre troen synlig og hørbar? Men er det egentlig så mange som føler seg truet av kirken i dag, og vil kjenne det som et åndelig overgrep om jeg viser at jeg ber bordbønn ved å legge hendene sammen? Sist jeg gjorde det, tok sidemannen straks etter…!
Erfaringene fra Japan ble overlappet og avløst av erfaringene fra retreatbevegelsen. Paradoksalt nok er det her jeg har funnet ord for tro og troserfaringer, både som en bevisstgjøring for meg selv, og for å kunne dele dem med andre. Dette er kanskje overraskende for noen. For på en retreat tier man da stille? Og retreaten skal først og fremst være ei vitamininnsprøytning for forholdet mellom meg og Jesus. Men retreaten tar også vare på samtalen og ordene, den samtalen som setter ord på de åndelige erfaringene. I lyttegruppa og i veiledningssamtaler blir jeg invitert til å sette ord på det som ble viktig for meg under meditasjonen og bønnen. Dette er et frirom, der jeg kan være trygg på at ingen vil kommentere eller kreve et svar. Her kan jeg sette ord på erfaringen og gjøre den til min egen på nytt.
Det er ikke lett å snakke om Gudsrelasjonen. Under ei alternativmesse, der jeg sto på stand for våre retreatsteder, ble naturlig å spørre en jeg snakket med: - Hva slags forhold har du til Gud, da? Svaret kom med en gang: - Jeg tar vakter i Kirkens SOS.
Det er ikke alltid så vanskelig å fortelle hva vi gjør for Gud, men forholdet til ham er da noe mer? Det tror jeg de fleste er klar over. Men det virker som om det er her den norske beskjedenheten, flauheten og det manglende språket kommer inn.
De siste årene har jeg fått god trening i å snakke om bønneforholdet. Det skjer i åndelig veiledning på lengre retreater, og ikke minst i regelmessig møte med en medvandrer. Egentlig er det nokså vittig – her er jeg i en sammenheng der det som er tabu for mange mennesker, kristne også, har blitt den naturlige måten å snakke sammen på! Det hender vi stopper opp og snakker om det… Og jeg merker at jeg tar disse ordene med meg ut i verden. De blir litt etter litt en del av meg, og utfordrer beskjedenheten og frykten for å bli gjort narr av. Jeg har fått med meg at det er ikke «over - fromt» å fortelle at en ber hver dag, det er rett og slett naturlig. Det går også an å snakke om hvordan Gud inviterte meg til det og det, jeg lyttet og syntes han sa at … midt i en hverdagslig samtale. Selvsagt kommer det an på hvem jeg samtaler med, men kanskje vil det trygge området utvide seg gradvis?
Dette viser at vi kan lære, venne oss til gode vaner, også på dette området.
Det viktigste er som sagt at forholdet til Jesus blomstrer og vokser, men jeg tror også det er viktig at vi kommer ut av denne beskjedenheten eller frykten som får oss til å skjule hva livet vårt egentlig dreier seg om. Trolig får det bare Jesus-forholdet til å blomstre enda mer og bære frukt! Så kanskje er det rett og slett Jesus som inviterer meg til å gi ham et språk og et ansikt i verden? I tilfelle er det så absolutt etter Boka!

Tro i det offentlige rom – jeg tror det starter med å stoppe opp og kle troserfaringene i ord i det trygge, skjulte rommet, på retreat, i åndelig veiledning. Som faktisk ikke bare er for mystikere, men også for travle hverdagsmennesker, som for eksempel tar vakter i Kirkens SOS.

Duft

                              

Jeg står utenfor døren og holder alabastkrukken tett inntil meg – skal - skal ikke?

Krukka med den fine salven, som jeg grep i farta da jeg hørte han var i byen. For jeg måtte bare treffe ham. Skulle jeg våge meg inn?

Jeg gjorde det– gikk rett mot ham mens jeg så selskapet som gjennom en tåke. 
Der står jeg og gråter. 

Men føttene hans er fremdeles støvete etter vandringa! Jeg griper dem, holder dem i fanget, tett mot brystet. Alle tårene kommer til nytte. Jeg tørker dem av kinnene og vasker de såre føttene hans så godt jeg kan. 

Jeg trodde den fine verten hadde gjort dette, så jeg tok ikke engang med meg et håndkle. Hvordan kunne de overse noe sånt? Det lange håret mitt får holde! Jeg tørker føttene varsomt.  Det kjennes ingen motstand, så jeg fortsetter: Kysser føttene hans og knuser forseglinga på krukka. Så heller jeg den duftende salven ut over dem, masserer dem sakte, men grundig...   

Jeg hører noen snakke sammen i det fjerne,men det er først når han snakker om meg, og til meg, at jeg våger å møte blikket hans. Sterkt og mildt ser han meg.

Jeg blir varm og rød - tårene renner igjen.

Du gjenkjente min sårede kjærlighet, og tar imot meg som din! 

Jeg møter ditt blikk, og blir synlig for meg selv.

Oktobergull

                                       Bedre med gull i skogen enn gull og grønne skoger...

Septemberblomstrimg

I år blomstret rosene på Sandom først i september

- Det er de vakreste av dem -

sier han som har gjemt den gode vinen til nå

Med Jesus på fjelltur

Jesus møter meg ofte på toppen av fjellet.

Det vil si – når jeg mediterer over misjonsbefalinga, befinner vi oss plutselig på toppen av et fjell jeg kjenner.

Det var slik med Fuji-fjellet i Japan også. En overraskelse blant shintoporter og templer! Han viste oss landet og sa: Det er mitt land! ( Det der er visst ikke avhengig om landet har statskirke eller ikke. Som sagt – han var jo med helt fra begynnelsen….og kan med rette påstå å ha et eierforhold til alt.) – Skynd dere ned og vær min kropp blant dem, sa han. Og det gjorde vi, med ordene om nærvær klingende i øret, mens Ånden banket den gode følelsen rundt i kroppen. På gli i lavastier,i  full fart nedover…

Nå venter han på meg på toppen av Lomskollen. Det ble klart og tydelig under Kristi Himmelfarts-retreaten.

Det var et forbløffende møte. Han var så ganske vanlig, bortsett fra at han hadde på seg en kjortel med overkappe istedet for fjällreven og fjellstøvler. Så menneskelig og puslete var han, så forskjellig fra den lysende kjortelen jeg forestiller meg foran nattverdbordet i kapellet, eller på tunet der jeg bor.

Han bare satt der på en stein litt foroverbøyd og reiste seg da vi kom. Så snudde han seg halvt og så utover fjellheimen, mot Lomseggen og bygda, mens han sa de store ordene.

- Meg er gitt all makt….. Gå derfor ut… gjør til disipler …og se, jeg er med dere…

Jeg undret meg over denne ganske vanlige fremtoningen, litt puslete, liksom, ikke mye karismatisk!

- Det er Jesus som klatrer sammen med deg, sa min veileder.

- Hva inviterer du meg til – slik?

Jeg har ikke vært på toppen i vår, men nå kjenner jeg en helt spesiell forventning.

- Og samtidig er du den lysende kjortelen med velsignende hender over tunet.

Makabert morgennytt

 
Det er ikke ofte jeg ser Morgennytt på nrk, mest fordi jeg er på arbeid da, men også fordi Nord-Sandom ligger i skyggen av den “landsomfattende” digitale TV-dekningen. Vi får rett og slett ikke inn vanlig TV, og er takknemlige for Eidsiva og nrk`s nett-tv…
Men idag er jeg på pinseferie hos ei venninne i urbane strøk, og nytter høvet til å slå på flatskjermen men jeg spiser frokost.
Referat fra den siste vitneforklaringen av ungdommene på Utøya ruller stille over venstre side av skjermen, mens bildene på høyre veksler mellom meldingene om Gunnar Sønsteby`s begravelse og tilgrisede gater i Trondheim på grunn av streik.
Jeg kjenner tårene mens jeg leser referatet og min japanske bakgrunn opprøres over streiken og kontrasten. Hva i all verden er det vi tilbyr turistene som har spart lenge og betalt dyrt for å se vårt fagre land? Søppel i gatene? – Jeg gremmes.
Og, viktigere, har vi ikke lært noe etter i fjor sommer – om hvilke verdier som er viktigst? Når skal rike Norge slutte å kreve mer - slutte å la “uskyldige” lide pga kravene? Mitt japanske jeg forteller meg igjen at det ikke går an å oppføre seg slik. Barn har rett til undervisning – våre gjester har krav på å få det de har betalt for – en ren by.
Mitt norske jeg prøver å komme til orde – hvorfor reagerer jeg ikke slik på bøndenes krav?
Mitt japanske jeg svarer at de jobber hardt, har lite fritid, og dyrene tillater dem ikke å streike slik som de andre. Dessuten kan vi godt klare oss uten brød og melk i noen dager!
Om noen dager får vi en gjest fra Asia. Jeg håper streiken er over til da. Det ville være for flaut. Det er ikke slik jeg ønsker at verden skal se Norge. Eller -  kanskje streikelederne kunne lære litt om sultestreik av henne? Og av alle de tusener som sitter i fengsler og fangeleirer verden rundt mens streikevaktene akkurat nå koser seg med is i finværet…
Det ville nok ha satt fart i sakene.

Herre, forbarm deg over vårt rike og kravstore land, der tiggerne kastes ut, og de som virkelig trenger mer, verken  har krefter og muligheter til å streike!

Vindu 22 - Det siste

I kveld åpnet retreaten.

Så da lukker jeg adventsvinduene. Litt før tida, men...

tilbakeblikket må ligge litt.

Nå er jeg her og nå.

                                              
                                               God jul fra oss 9 julepilegrimer på Sandom!

Vindu 21: Før helga

I dag har jeg vært i Lom og gjort retreat-innkjøp. Det er ikke lite som skal til, med tanke på helgedager og stengte butikker.

Men jeg synes det er fint at det er slik likevel.

Da jeg kom til Japan for 30 år siden, hadde de fremdeles nyttårshelg. Tre stille dager på rad, uten shopping. Husmødrene laga nyttårsmat som sto seg. De skulle jo også ha fri. Det var helg. Slik vi har julehelg.

Nå har de åpne butikkene og handlenyttår spist opp helgedagene, og jeg tror de har tapt noe viktig. Selv om det er så praktisk å kunne stikke på butikken når som helst.

Å ta vare på helga – pusterommet – annerledesrommet.

Kanskje gjør det meg åpen for Gud på en annen måte enn ellers?

Vindu 20: Snart julekveld

 

julekvelden

vart dørene opna

og me gjekk stilt inn i æva

 

kveld attom tid og stad

 

juledags morgon

fann oss rikare att

då brann Du stilt i våre rom

 

kveld attom tid

og her er duka til møte

 

heretter er me

møtestader

julekvelder

der dører opnast

og Du og menneske finn kvarandre

 

stille rom

der tog står

og høgtalarane teier

 

kyrkjerom

der bord vert sette fram

og ljos tende

 

julekveld

men tog tråklar berre vidare

utanfor

 

( fra mi første jul i Japan)

Vindu 19: Stjernevegen

Jeg visste ikke at det fantes så mange stjerner før jeg kom hit.

Jeg har bodd for lenge i byen.

Men når jeg går langs Kollavegen, uten gatelys eller lys fra hus, ser jeg at de stjernebildene vi kjenner også har en bakgrunn av svakere stjernelys som strekker seg i en uendelighet bakover.

Det er når det er mørkest at stjernene blir tydelige. 

Når andre lys ikke tar fokuset vekk.

Hva er mitt fokus nå?

ここの星空は、何ともいえない。

星は、あれだかあったのか、と。

町の中を歩いていた私は知らなかった。

星はくらうほどみえる。

ほかの光がじゃまにならないとき。

Vindu 18: Fire lys

Søndag før jul. Når julaften og første juledag falt på en hverdag, som de oftest gjorde, var det denne søndagen som ble julefeiringa.

Men så ble 23. desember fridag da den nåværende keiseren kom på tronen, fordi det er hans fødselsdag. Og den kunne like gjerne brukes til å feire Kongenes Konges fødselsdag med noen! Jeg underviste ungdomsskolegruppa hver søndag i kirka, og et år laga vi dukketeater om de hellige tre konger, og framførte det på lysmessa om kvelden. Vi hadde brukt mesteparten av høstens samlimger til å lage dukker, kulisser og lyd, så vi trengte bare å stå bak og bevege dukkene. Etter denne harde jobbinga var det kjekt å invitere dem heim til meg til en liten julefest med god mat, og da passet 23. desember godt, for da hadde de jo fri på dagen.

Men et år fant jeg ut at vi skulle prøve å gjøre noe for noen andre istedet. Via en av de andre søndagsskolelærerne fikk jeg kontakt med et barnehjem. Vi  fikk lov å komme dit for å lage julepynt sammen med barna. Men dette idealistiske foretaket var ikke like populært som fest hos meg! Bare ei av jentene blei med. Men for henne ble det en sterk opplevelse. Ungene nærmest kasta seg over oss, sultne på kontakt, og ville nesten ikke la oss dra igjen! Dette var en ny side av Japan , som jeg ikke hadde visst fantes. Barnas kontakthunger og gleden over å få besøk utenfra, og den umiddelbare tilliten de viste, gjorde inntrykk. Og jeg skulle gjerne ha delt opplevelsen med mange i kirken…

Hva kan jeg gjøre for noen andre denne jula – noen som ikke har ressurser til å gi noe igjen?

津教会で働いていたとき毎週教会学校の中学生会で教えていました。ある年はかさたちの人形劇を作りました。人形から声や音楽の吹き込みまで、全部時間をかけて自分たちで用意していました。教会のクリスマス会でみなに見せました。あとで１２月２３日に、いつものように私の部屋で中学生だけのクリスマス会をやりました。ところが、次の年私が考えたのは、今度は自分たちの楽しみだけではなく、みなで人のために何かしてあげたら、どうか、とのこと。知り合いをとおして親のいない子供たちの施設と連絡がとれました。そして、２３日にそこへいって子供たちとクリスマス飾りを作ることにしました。行ったのは、私と中学生の女の子と二人だけでした。子供たちは大喜びで、私たちを離そうとしませんでした。すごく印象的な出会いでした。やはり、こんな日本もあったのね。。。

私たち二人は、その子供たちのさびしさを感じながら、行ってよかったと、帰りました。

今年のクリスマスに、お返しできない人のために何が出来るのでしょうか。

Vindu 17: Refleksjoner langs Kollavegen

I dag var jeg på Lillehammer, og spaserte hjem igjen fra busstoppet langs Kollavegen, ei strekning på 3,5 km.  Hvit veg omkranset av mørk skog, under stjernene. Ingen biler eller joggere , bare lyden av et fly som prøvde å konkurrere med de andre himmellysene.

Jeg gikk og tenkte på at slike veger kjenner jeg også fra Japan! En av dem gikk til fjellbygda Misugi, der det var ei lita kirke, og der har jeg opplevd flere julefester. Lange strekninger av vegen dit var uten veglys eller lys fra hus. Der kunne vi se både tanuki ( en slektning av vaskebjørn?) og rev i lyset fra billyktene, og vegen var omkranset av høye, mørke bartrær. Den vesle kirka lå i ei skråning mot elva, vis a vis landsbyens gravsted. Det første som møtte oss i døra, var den største julekransen jeg noensinne har sett, av ekte vare, plukket og laget på stedet!

Vanligvis kom det under 10 på gudstjenestene, men til jul var kirka full. Mange kom fra kirkene omkring for å støtte opp. Noen hadde fylt bilen med kaker fra formiddagens fest, for jul i Misugi var alltid på ettermiddags-eller kveldstid.

Kirkerommet liknet ei gammeldags skolestue, med stoler og pulter.  Det var et lite orgel foran, og et muntert  juletre. Etter lysmessa ble pulter og stoler plassert i en stor hestesko  . Og her fikk vi den mest eksotiske julemiddagen jeg har smakt – skikkelig stedegen, og velsmakende! Det var ei diger gryte med vinterretten oden, som er kjøtt, hele kokte egg, rotfrukter, fiskemat mm som har stått og putret i en god saus av bl.a. soya, helt til eggene har blitt brune på utsida. Så porsjoneres den ut,tilsettes litt godt krydret saus, og serveres med dampende ris, og ditto  miso-suppe. Det er bare deilig, og dette er det eneste stedet jeg har fått det som julemat. Men hvorfor ikke? Alle blir varme og glade og mette, og vi kan fortsette festen med sang – og musikk-opptredener, allsang og hyggelig prat. De søte, gode vinter-mandarinene(mikan) hører selvsagt med, og varm te, og så bløtkake.

Hva om jeg gjorde noe annerledes denne jula?

Kunne det bli et nytt møte med Jesusbarnet? 

今日リレハマー市へ行って来ました。行き帰りはバスで、ここからバスステーまで３．５キロです。零下１０度以下であっても、運動がてら歩いてきた。さびしい道ですので、星空はすばらしかった！

そこで、美杉村のことを思い出しました。そこへ通っていった道も狭くて、森の中のみちだった。特に美杉教会のクリスマスのことを思い出しました。あそこのクリスマス料理はいつもおでんでした。とてもおいしくて、すばらしいクリスマス会でした。ノルウエー人にとって、少しかわっていますが、日本の冬料理をクリスマス料理に作るのは、すばらしいことだと思います。

美杉教会のクリスマスを懐かしく思っています。そして、自分はこのクリスマスこそ何かいつものことと違っていることをすれば、クリスマスの意味はもっとはっきりするなのではないか、と考えるようになりました。

Vindu 16: Lystunnellen

Vanligvis tenker vi på mørke og tunge tider når vi snakker om å komme gjennom en tunnel i overført betydning. Men her er lystunnellen!

Jeg kom til å tenke på den mens jeg satt og laga opplegg til nyttårsretreaten, og fant dette:

" Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang."

Er det ikke fint illustrert ovenfor?

Lystunnellen fantes i en stor park nær Nagoya. Vår og høst blomstret det blomster, rundt jul og nyttår lys.

Denne tradisjonen med å pynte med elektrisk lys ute i forbindelse med jul/nyttår er jo ikke opprinnelig japansk, men har bredt seg de siste årene. Spesielt etter det store jordskjelvet i Hanshin-området ( der Kobe ligger) i 1995.Da var det noen som fant ut at de ville minnes ofrene med å lage lysgater i desember. Og når japanerne gjør noe, gjør de det grundig! Tenk deg at du går og er omgitt av et hav av lys, og ei folkemengde så tett at du må puste i takt med sidemannen  - dere siger framover i lysglansen, flere kvartaler varer det, helt til det stopper i en stor park litt nedenfor Kobe stasjon, og folkemengden løser seg sakte opp og hver finner sin bil og sitt tog. En og annen mobiltelefon eller et kamera prøver forgjeves å fange inn prakten. Men det må sees og oppleves! Det er som en annen verden.

Å gå her ble en slags juletradisjon, en erstatning for alle de norske julegatene. Og det en god en !

"Folkeslag skal gå mot ditt lys" - måtte det bli tett da også!

Vindu 15: Enkle gleder

Jeg har fått tak i julenek, og gleder meg som en unge . Det første som jeg har satt opp selv! Så nå er det juletun her, med adventstre og nek, og krans på døra. Stjerner og lys i vinduskarmene.

Å feire jul for første gang her for 4 år siden var som å “grynne” over et snødekt jorde. De små tingene som alle andre tok som selvsagt, var nye for meg. Jeg skulle feire norsk jul i eget hjem for første gang, med mine egne, og ikke barndomshjemmets ting og tradisjoner! For der har jeg jo feira mange juler, og takker for dem… Men nå tok jeg den norske jula i eie, selv om jeg holder fast på at jeg vil feire den med retreat!

Så frydet jeg meg over å kunne gå ut og velge et juletre, sage ned og ta med hjem selv. Jeg kjøpte juletrefot og “ordentlige” juletrelys. Og adventsstjerne, for nå hadde jeg et vindu den syntes skikkelig gjennom.

Selvfølgelig feira jeg jul i egen leilighet i Japan. Men det var ikke lett å få tak i et ekte juletre, noe bildet idag illustrerer! Og japanske stuer er ikke laga for å se inn i. De har begynt å pynte med julelys på utsiden istedet.

Og endelig synes jeg juletrepynten kommer til sin rett. De to slitte eskene har fulgt meg i alle år, litt fra Japan, litt fra Norge, noe kjøpt og noe laget.

Jeg skal som sagt være på retreat i jula, og ikke engang overnatte her. Men jeg kommer nok til å pynte treet likevel. Det er allerede lenge siden jeg bestemte meg for hvilket tre det måtte bli…

Små barn har enkle gleder – ja, Guds barn har enkle gleder! Og dype.

こちに着てから、クリスマスの楽しみが増えました。たとえば、自分で近くでクリスマス・ツリーをきってきます。日本から持ってきた飾りを生かします！

シンプル・ライフですね。

そういう楽しくても、豪華でないクリスマスを祝いたい。初めてのクリスマスのように。

子供を喜ばせるのは、簡単だといわれます。神様の子供もそうです。シンプルでも深い喜びです。

Vindu 14: Pepperkaker

I dag kunne jeg konstatere at småkakene på Sandom er i boks – takket være frivillige! Bortsett fra pepperkakene…

Hvorfor tenker jeg at de må være med?

Jeg tror det er fordi de var eksotiske i Japan – tenk bare: Pepperkaker! Folk sperra øynene opp når de hørte navnet oversatt til japansk. Så dette var en favoritt på bakekurs før jul, og som innslag på kjærlighetsmåltidet vi feira jul med i kirka. Jeg ga også naboene i blokka en pose pepperkaker og et julekort som hilsen. Jula var ei fin tid for å bli kjent!

Og så kunne barna være med og lage figurer så mye de ville. En gang laget vi hull i dem før de ble stekt, for å kunne sette sløyfe på og bruke dem som gave på barnefest før jul.

Og mens kirkerommet fyltes av herlig duft satte vi oss rundt bordet og snakka om hva jula er.

Bildet er fra min siste jul i Japan, som ble preget av ei stor sorg: Ei av de søkende som er med og baker her, døde av en overdose med piller bare ei uke før jul. Kanskje var det et uhell, kanskje tok hun sitt eget liv.

Og kanskje er det også det pepperkakene minner meg om?

Å ikke kunne strekke til overfor dem en har fått ansvar for.

Men tiden gjør også minnene myke – bare et streif av vemod når bildet dukker opp.

Og jeg kan overlate det til Ham som kjenner alt.

クリスマスの小クッキーはほとんど出来ていますーペパークッキー以外に。

日本にいたときは、このこしょクッキーをいつも作りました。お菓子教室にも、教会のクリスマスにも。そして、近所の方のクリスマス・挨拶にも。

このクッキーは、子供たちのにんきものだった。いろいろな形は出来ますね。焼く前に穴をあければ赤いりっぼんもつけられます。そうすると最高の子供クリスマス・プレゼントです。

クッキーの香りが漂っていく部屋のテーブルを囲んでクリスマスの話もします。。

この写真は私が日本にいた最後のクリスマスにとりました。このクリスマスには、悲しいことがありました。一緒にクッキーを作ってくれた求道者の女性がクリスマスの一週間前になくなりました。自殺か、事故かは、はっきりわかりませんが。

ぺぱー・クッキーを作ると、彼女のことを思い出します。自分が足りなかったことも。

しかし、時間がたつにつれて悲しみもやわらかくなってきます。写真を見るときだけ、思い出に触れる。

そして、すべてを知ってくださる神様にすべてをゆだねます。

Vindu 13: Når jeg ikke rydder tid

                                                              er det en annen som gjør det…

Dagen som så så travel ut, ble romslig på grunn av avlysninger av møter, ting jeg ikke hadde kontroll over.

Jeg undrer meg av og til over dette. Og lurer på om han rydder plass når han ser at jeg trenger det…

Det er kanskje selvsentrert å tenke slik, men det er lov å undres, midt i førjulstida.

For dette har skjedd mange ganger. Noen har ryddet rom for meg når jeg ikke har hatt vett til å gjøre det selv.

“Det er forgjeves at dere står tidlig opp og legger dere seint. Det samme gir han sine venner når de sover.” (fritt etter salme 127)

Han utfordrer meg stadig på dette. Det var aktuelt når jeg ville bruke kveldene til forberedelse og natta til julebrev under Japantida. Og det er det her på Sandom. Når jeg for eksempel står opp klokka seks for å rekke å gjøre klar varm lunsj til ei gruppe som likevel ikke kommer.

Å senke skuldrene og kjenne at en annen har kontrollen…også i desember!

I tillegg har jeg hatt gleden av å synge i kor på konsert – riktig lovsynge ham!

Og hele to av middagene til juleretreaten er nå i (fryse)- boks!

今日６時におきました、早く仕事へ行きました。お客様のお昼ご飯を作らないといけないと、思いました。ところが、お客様はこない、と連絡がありました。

忙しい時期なのに、無理をしていろいろしようと、思うと、神様は、スペースを作ってくださる。今日もそうでした。夕方は、婦人会で、夜は聖歌隊のクリスマス・コンサートで、おかげさまでゆっくりできました。

日本にいたときからよく経験しました。私が無理をしようとすると、神様が優しくストップ、といってくださる。早く起きても、遅く寝ても、無駄です。主は、夜寝ている友に必要なものを与えてくださる、と。

Vindu 12: Bare altfor travel…

Advent kan være altfor travel, fordi jeg prøver å presse for mye inn i tida…og pus ser på meg med store øyne, når det ikke er tid for kos en gang! Når morgendagen er over, pus...

Vindu 11: Julebrev–meditasjon

 
Barnet.
Denne jula sitter jeg med barnet på fanget.
I fred. I tilbedelse.
Jeg kjenner varmen. Kjenner på noe stort.
Han er min far – min bror – min venn –
Og nå barnet – barnet jeg aldri fikk.
Barnet jeg fikk!
Og jeg holder ham varlig og fast. Jeg er nær.
Han er nær.
Nærere enn noen gang…
Mens jeg tenker på og ber for alle dem som dette året mistet sine barn så altfor tidlig…