Facebook | Anna Magni Larsen: Fotsålebønn

Fotsålebønn


Det var under halvtimen med stille bønn
- jeg satt helt stille på bønnekrakken-
det gikk opp for meg at når jeg sitter slik og kneler med fotsålene opp
så vender jeg det skitneste og aller mest sårbare
opp mot deg - lik pusen som snur seg på ryggen i ekstatisk tillit -


I pray with exposed footsoles
I trust you
I entrust my vulnerability and uncleanness to you

siden da ber jeg med fotsålene
overalt

i stillhet og tillit...

i urolige tider

om noko brått skulle riste oss ut
av sømnen,
måtte det vere
eit ord frå Deg, Herre

om noko skulle skylle over oss
og rive oss med seg,
måtte det vere
ein tsunami
av ditt levande vatn, Herre

og om noko skulle breste og renne
nedetter fjellet
måtte det vere
ein lavastraum av lovsong

som skulle brenne ut
det vonde og forvridde
som skulle rydde nytt land der kjelder sildrar
og gress gror

Herre, det bed eg om
medan jorda rister og skjelv

Påske ved Jotunheimen?

Eller i allefall nesten! Fra toppen av Soleggje til høyre på bildet kan vi se toppen av Galdhøpiggen.
Denne påsken arrangerer vi to slags vandringer på Sandom Retreatsenter.

I palmehelga, fra fredag til tirsdag, har vi retreat med skiturer. Etter morgenbønn og meditasjonstid kjører vi opp over skoggrensa for å fortsette vandringa der. Dagen avsluttes med middag og retreatprogram på Sandom.

Dette er sjansen til å gå tilbake til påskens kilder samtidig som du utforsker skaperverket og lar Skaperen møte deg der.

Det er ennå tid til å melde seg på!

I Den stille uke, fra onsdag til mandag, inviterer vi til en annen slags vandring, inn i Bibelens påske-tekster. Hver dag har sitt særpreg, der pynt, mat, og program er tilpasset dagens drama.

Hvorfor ikke ta sjansen på et dypdykk i påskens kilder? Det kan forandre ditt liv.

se www.sandom.no for mer info!

Facebook | Anna Magni Larsen: Fra retreat-notatene

Meditasjon over Joh.13,1 - med påsken i sikte

Be aware that
You do it gently
When you wash my feet

It is only in pictures
It looks nice, you know

Actually you may not like
The smell of removing socks
Or the dirt
That comes from a muddy walk

And having my feet washed somehow
Feels a very intimate business
As well as being a nasty one

Not to speak of
Tickling or hurting me
I know there is nothing more vulnerable
Than soles exposed!

Though it may feel good
To have you wipe them gently with a towel
- Even between each toe -
After some warm, soapy water
And a good rinse

I could do with a massage
And some cream, then -
Now I trust you do it tenderly
Still not really enjoying
Being exposed to you

So just be gentle
When you wash my feet
Because they might still be sore and hurt, you see,
They have walked
A long, long way
To come here

En bekjennelse

"I dag skulle jeg til kirka og være tekstleser. Jeg hadde bestemt meg for å ta Sandom - bilen fordi jeg skulle levere tilbake den sjuarma lysestaken vi hadde lånt. Så gikk det ikke likere enn at hele prosjektet måtte oppgis like utafor stuedøra.

Grunnen? Vi har gått fra det ene ekstremværet til det andre. Siden i går kveld har sterk vind blåst bort kaldluften og mesteparten av den løse snøen rundt på tunet og elva. Da jeg skulle opp bakken fra Nord-Sandom oppdaga jeg hvor det var blitt av snøen: Bilen satte seg fast i hardpakkede små skavler som ikke var harde nok. Jeg ga opp, ringte og sa fra.Liker absolutt ikke å gi opp men fornuften sa at jeg muligens ville bli sittende fast langs Kollavegen. Det var ergelig, du, så ergerlig, avskjed med presten, kirkekaffe og alt mulig. Jeg brukte adrenalinet på å måke vekk det jeg orka, mens jeg ønska meg vår og sommer. Eller en firhjulstrekker med høyde for snø, helst med sjåfør!

Det er her bekjennelsen kommer: Jeg er norsk, men har et ambivalent forhold til vinter. I det minste til vinterføre! Det kan kanskje kalles en yrkesskade, for det var ikke slik før jeg reiste til Japan. Og jeg fikk dispensasjon fra glattkjøringskurset fordi jeg skulle til utlandet...

Men i dag har jeg bestemt meg for å stå åpent fram, til tross for vantro, arroganse og fleip fra normale nord - menn og - kvinner. Pappas ansikt dukker opp, det lille, vantro smilet når jeg ikke kunne svare på noe. Uten ord sa det: 'Men Anna Magni, kan du ikke dette, da?' - Nei, pappa, det gjør jeg ikke!

Ikke misforstå: Det er mye ved vinteren jeg liker. Den er vakker, og jeg liker vekslingen av årstider. Jeg lengter etter at det skal bli lysere, men jeg kan leve med at sola er borte i 5 måneder. Jeg ville ikke ha satt like stor pris på lyset om det ikke hadde vært mørkt ei tid.

Videre har jeg ingenting imot snømåking og vedbæring. Det gir velkommen mosjon!

Og jeg liker jo egentlig å gå på ski. Det er bare det at jeg til tross for å være født i Norge ikke er god til det! I fjor hadde jeg 2 fantastiske turer ved Lemonsjøen. Deilig å være i sola, nyte turen i sitt eget tempo, sitte i gapahuk med niste og bål... Men som naboens sønn lettere fortvila sa: ' Hvorfor detter du så mye?'
I Japan var jeg i slalombakke mindre enn en gang i året, og trodde jeg skulle dø den gangen jeg hadde forvilla meg opp i svart løype...

Så du må gjerne komme på besøk for å gå på ski, jeg er gjerne med på det - det er å kjøre dit jeg ikke liker!

Så da har vi avklart litt og er tilbake til utgangspunktet: Vinterføret.
I kuldeperioden har det vært nydelig.

Men straks det er oppe i varmegrader forandrer Kollavegen seg til en mange-kilometer-lang gratis glattkjøringsbane. Jeg skulle vel egentlig være glad for det, så får jeg trening. Dersom jeg kunne la være å treffe eller bli truffet av andre biler der...

Det er rart hvor gjennomgripende avslappende det er å la være å late som om alt er greit og heller være åpen på det jeg er svak på. Selv om de fleste rundt meg ikke skjønner at det går an å være svak på det. Å la stoltheten fare og velge Jesu verdi, ydmykheten, som salig Ignatius ville ha sagt. Være villig til å bli sett ned på og ledd av...

La meg si det en gang til: Jeg kommer aldri til å bli god på vinterføre, eller like det. Og det er greit!
Det er frihet i det. Frihet og tårer."

Jula i et nøtteskall

Plutselig var lillejuleaften over, og så ble det siste vinduet også et dobbeltvindu.
På Sandom sover gjester og husfolk, men pga forsinkede busser mm ble det en sein kveld. Jeg var tilbake kvart på tolv, og hadde da arbeidet uten betydelige pauser, det vil si helt for meg selv, siden klokka åtte i morges.

Jeg regner med at de førstkommende dagenen blir noe liknende.
Hvorfor gjør jeg dette, i selveste jula, når de fleste flater ut og har fri?
Hvorfor bruker noen juleferien sin på å være husfolk her?

Kanskje har vi knekket koden og funnet jula i et nøtteskall...

Gledelig jul!

Vindu 22: Nå er vi snart der

Selv har jeg tjuvstarta litt, som du ser av bildet. Men det var for at Atsuko skulle få en liten smak av norsk jul før hun dro.
Jeg tenker av og til tilbake på julene i Japan. Min første og kanskje eneste hjemlengsel var første jula der. Ble dårlig første juledag og kunne ikke gå i sjømannskirka som jeg hadde ønska, og da var alt ganske trasig. Men det ordna seg før dagen var omme: Om kvelden dro jeg på julefest i den japanske menigheten jeg gikk i, og da kom det mer enn dobbelt så mange som vi hadde regna med. Og bløtkakene strakk likevel til!
Men det sterkeste juleintrykket fra Japan er nok dette at det ikke er julehelg i samfunnet rundt oss. Selv om butikkene gjør sitt for å skape julehandel. Julaften og juledagene er vanlige dager, kanskje med en liten hyggelig fest: Jul. Kontrasten blir så stor.

julekveld

julekvelden
vart dørene opna
og me gjekk stilt inn i æva

kveld attom tid og stad

juledags morgon
fann oss rikare att
då brann du stilt i våre rom

kveld attom tid
og her er duka til møte

heretter er me
møtestader
julekvelder
der dører opnast
og du og menneske finn kvarandre

stille rom
der tog står
og høgtalarane teier

kyrkjerom
der bord vert sette fram
og ljos tende

julekveld
men tog tråklar berre vidare
utanfor

21.vindu: Klare for å ta imot?

Adventstreet og stjerna er tent. Om ikke alt er ryddig og pynta ennå, kjenner jeg at nå er jeg klar til å ta imot gjestene. En stille dag med forberedelse gjør underverker. I morges hadde jeg følelsen av at det var et hav av ting som skulle gjøres, men i ettermiddag hadde jeg falt såpass på plass at jeg kunne koble av med å være med på juletrefesten på Garmo skule.

I år skal vi på "Vandring mot Betlehem" under retreaten.
Er vi klare til å ta imot?

20.vindu: Juleforberedelser

Pus hjelper til med å lage julegaver.....med konsentrert blikk på mønsteret?

4.søndag i advent. I Nystuggu er vi alene igjen, og min japanske venninne sitter nok akkurat nå på flyet til Helsinki.

Det er "flate-ut-dag", "lade -opp-batteri-dag" i forhold til juleretreaten. Tenk at den er ferdig på denne tida neste søndag!

Så er det tid for skademelding og de siste "private" forberedelsene mens de 4 adventslysene får lov til å brenne.

Nytt dobbeltvindu: Min første kollisjon langs Kollavegen

Teknikken virka ikke igår, så det får bli doddeltvindu igjen...
Da var det forresten minus 29 grader på det meste, så dobbeltvindu var greit å ha. Selv om innsida frøs til likevel.
Og feil varebestilling er slett ikke det verste som kan skje. Mjuklefser må jo også passe utmerket til Kjærlighetsmåltidet, for eksempel.

Nei, det er langt verre når det plutselig kommer en møtende bil i full fart rundt svingen og du ikke har tid til eller tør å komme deg nok langt til side, fordi det er stabbesteiner og rett ned mot elva på siden du kjører på. Begge biler fikk skader på sider og speil. Det verste er øyeblikket når du skjønner at den andre ikke kan komme forbi uten å treffe deg....

Men så kunne det jo gått så mye verre. Gjesten og jeg kunne etter ei stund kjøre videre til
Lom, for de siste gaveinnkjøpene før hun reiser i natt.

Bildet er fra prestgarden i Lom, mot Lomskyrkja. Vi ble invitert på kaffe og julekaker, med moltekrem, ei god og fredelig stund etter alt.

Det gikk bra å kjøre tilbake igjen. Føler meg tross alt ganske tryggg på vegen nå. Men skjønner at jeg kan aldri være for forsiktig der.

Temperaturen har steget, til "bare" minus 10, med vind og litt snø.

17.vindu: Hardbrød og lengsel

Frosten har lagt sitt teppe over landskapet. Gradestokken kryper ned under minus 20. Pus og gjesten søker inn mot varmen. Tankene innover.

Jeg har gjort min største av mange tabber på Sandom hittil, og det sier ikke så lite. For ei stund siden skulle jeg bestille 20 leiver flatbrød, som kalles hardbrød her. Men det som kom igår, var lefser, mjukbrød.
Jeg vet at det var jeg som sa feil i farta da jeg bestilte, så da bakste-damen kom med dem, klarte jeg ikke å si at det var feil. Og de er betalt. I det hele tatt har jeg fortrengt saken til idag for om mulig å få den til å forsvinne, uten å måtte snakke om det, men alle vet om lefsene som kom. Og en dag vil det bli spørsmål om flatbrød... Lefsene på kjøla forsvinner heller ikke. Dem skal vi nok få servert, til glede for gjestene, og det er faktisk mulig at ingen av dem vil savne det hjemmebakte flatbrødet.
Så hvorfor er det så vanskelig for meg å le av meg selv, eventuelt ta den fortvilte varianten, og gråte åpent over det jeg har gjort?
På den ene siden ser jeg det komiske i saken, og ville le med om de andre lo av meg.
Jovisst er det en stor sak: Jeg er ansvarlig for maten, og skal ha kontrollen. Vi er et lite sted med trang økonomi.Vi skal ikke sløse.
Men om jeg ser det i perspektiv: Ingen har dødd eller blitt syke, ingen har blitt såret hverken på den ene eller den andre måten. ( Bortsett fra meg selv...) - Så hvorfor være redd?

- Hva er jeg redd for?

I denne uka har vi tatt fram lengselen i morgenbønna. Tenk etter hva din dypeste lengsel er. Flatbrødsaken viste meg hva min dypeste lengsel er: Å bli møtt med raushet. Selv om jeg gjorde en tabbe. Å finne, bli funnet av, en Gud som er raus. Et fellesskap som er raust.

Er jeg raus? Hvor mange ganger denne uka har jeg ikke sagt til min venninne: - Nei, du må gjøre det på den måten? Hvordan skal hun kunne vite hvordan vi gjør ting i Norge?

En raus Gud - det sies at ingen spør etter en nådig Gud mer, men er det ikke det samme?
Søker ikke sårede mennesker idag en Gud som er raus mot dem? Selv om de kommer med den gale bestillingen. En Gud som er raus selv om jeg tar feil av hardbrød og mjukbrød.
Han kjenner jeg! Raushet er min lengsel, en lengsel for livet.

16.vindu: Elg og brød

Dagens bilde ble tatt på veg tilbake fra Bakeriet, derav overskrifta! Vi hadde stabs-juleavslutning over ferskt brød fra Bakeriet i Lom ( for den som ikke vet det - der bakes landets beste brød! )
Like forbi Kollagrenda møtte vi disse to, og det var enighet om at det måtte bli bloggbildet. For ei stund sia holdt vi på å kjøre ned 2 rådyr på samme sted.
Det er kjekt å oppleve at mine japanske gjester også blir berørt av naturen og dyrene de møter her, som om det enkle og opprinnelige rører ved og får fram noe som er skjult under mange lag til daglig. Jeg aner en Gud som er stor nok til å møte mennesker på mange måter og i mange sammenhenger... og har forhåpninger til Ham.

15.vindu:Husfolkmiddag og konsert

Kalkunen smakte godt, den! Med frukt-og nøtte-fyll og ditto saus tilsatt diverse krydder.
Uten å skryte lurer jeg på om jeg er et eksempel på at der det er hjerterom, er det husrom. Inklusive meg selv var vi 10 som spiste middag i et rom på omtrent halvparten av 45 kvadratmeter, og der blei også maten laga. Det meste av oppvasken må stå til i morgen - varmtvannstanken gikk snart tom. Men jeg koser meg når jeg kan lage istand til gjester, privat også, selv om jeg kan stresse litt når jeg ikke vet hvor jeg skal sette ting fra meg. Denne gleden er vel noe av motivasjonen for å være på Sandom, også. Og her er vi bevisste på gjenbruk: Bunnen til iskaka var laga av kokosbunnen jeg mislyktes med her om dagen! De kakene er forresten i boks, rettere sagt: fryseboks. I dag hjalp Atsuko til med å lage delfiakaker, så nå er det bare det glutenfrie bakverket til nyttårsretreaten som står igjen.
Det er moro å se hvordan Atsuko fryder seg over snøen, stjernehimmelen, og katten Ignatius, for å nevne noe!
Vi kunne forresten ikke sitte i ro lenge etter husfolkmiddagen( for oss som jobber her, med familier): Gjeling-ljomen hadde sin faste julekonsert i Garmo kirke. Da skal en være tidlig ute for å få sitteplass! Vi havna bakerst på orgelgalleriet, ikke mye å se, men til gjengjeld praktfull lyd! Ei vakker avslutning på dagen, og ei understrekning av hvor vi er nå.

Til ære for Atsuko hadde vi tidebønn på engelsk i Veslekapellet idag.
Det var da jeg måtte stoppe opp - hvor er den indre juleforberedelsen i forhold til kakebakinga og alt det andre?

14.vindu: Snø og kalkun

I dag tok jeg fri. Jeg kunne jo ikke la gjesten være her for seg selv første dagen. Så vi har kjørt og gått i nysnøen, handlet i Lom og stekt kalkun til husfolkmiddagen i morgen. Hun gjorde store øyne over alle innkjøpene, men det er kanskje ikke alle som kjøper 5 STORE ørreter på en gang? Eller 5 edamer-oster? Det er en lettelse at juleinnkjøpene til Sandom( og til nyttår) begynner å komme i boks. Tre røde roser til bruk i kapellet er bestilt.
Og så har jeg stekt min første kalkun, en rugg på over 5 kilo. Vi blir kanskje 11 til bords i Nystuggu i morgen.
Kalkunen skal skjæres opp før jeg tar kveld, så jeg lukker vinduet og sier god natt!

Dobbeltvindu

Jeg møtte min japanske venninne på Gardermoen lørdag, og kom tilbake nå søndag kveld, så det må bli et dobbeltvindu denne gangen. På ytterdøra hang lussekatter som nabojenta hadde bakt og ønska velkommen med røde hjerter!

Dobbeltvinduet skal på et vis åpne seg mot det å føle seg velkommen eller ikke.
Mens jeg sto og venta på flyplassen, var det plutselig noen som klappet meg på skuldra: Det var ikke bare jeg som skulle hente gjester fra Japan! Og sammen med min venninne kom hun som er gift med presten i den menigheten jeg var i, og datteren. Så det ble en ring med klemmer og varme og kjent-prat midt i ankomsthallen, og seinere på kvelden møttes vi til lys og kaffe og julekaker heime hos min norske venninnne og hennes gjester.

Det var som en uventa gave fra Vår Herre, det varma og lyste opp i adventskvelden.

I dag har vi sett på førjulslivet i hovedstaden, og vært på julemarked.
På veg tilbake til stasjonen sier min venninne at hun må på et visst sted, men altså, det skal være et skikkelig sådant! T-bane eller offentlig toalett duger ikke. Rent må det være! Hva gjør vi? Litt motvillig blir jeg med inn på nærmeste hotell, et av sentrums gamle, ærverdige. - Dette er da altfor fint for oss! Vi kan ikke bare gå inn sånn uten videre... Inne sitter det mange og drikker kaffe, og min venninne får lyst til å bestille noe og sette seg ned her. Så kan ingen ha noe imot at vi låner toalettet! Jeg føler meg fremdeles ikke helt vel..

Omsider kommer det noen som tar imot bestilling. Det enkleste er greit, brus og juice. Når jeg kommer tilbake, kommer min venninne med noe som likner et glass vin og sier at det hadde vi da ikke bestilt! Etter endel fram og tilbake kommer det fram at de ikke hadde ananasjuice, men hvorfor i all verden ikke si det med det samme? Så enden på visa ble at vi betalte for brusen og gikk. Jeg var litt ergelig. Et sted med atmosfære, men hvorfor ikke bedre service, og bedre kommunikasjon ? Kanskje vi ikke så ut som to nok fine damer? Var det min venninnes plastpose, som hun holdt et godt tak i for å beskytte seg mot hovedstadens lommetyver, som gjorde utslaget?

Og så stiller jeg spørsmål ved meg selv som ikke føler meg fin nok. Jeg har da vært på mange finere steder i Japan, med mye bedre service, også. Og er vi ikke sønner og døtre av en større Konge enn som så, og kan gå inn med løftet hode hvor som helst?

Godt å komme heim og være venta...

Men uansett, vi koste oss!

11.vindu: Lovsang i mørketid

mitt liv med deg
Herre
skal alltid bera fram lovsongar

dei skal fødast i mørke rom
veksa ut vindauge
og dører
dei skal anga for deg
og bløma
eit villniss av lovsong
- livet mitt i deg!

dei skal fødast
medan snøstormane rår
veksa lik nordlys
ein orgelkoral
i mørket over kvite fjell

lat oss syngja og syngja
om dette å vera i Jesus
fødd inn i ei verd
av tilgjeving

mitt liv i deg
Herre
skal alltid bera fram lovsongar

du skal veksa og veksa
medan mørkret fell

10.vindu: I ødemarken

Fra kjøkkenvinduet mitt er det ikke mange hus å se. Et vedskjul og ei hytte, såvidt.
Det er kanskje likevel drøyt å si at jeg bor ute i ødemarka!
Men jeg fikk noen assosiasjoner da teksten på Bibelleseplanen idag handlet om en røst som roper i ørkenen, eller ødemarken: Døperen Johannes, som pekte på Jesus.
Måtte Sandom, ja, alle våre med-retreat-steder være røster i ødemarken som roper om Jesus, og er med og rydde veg for ham i menneskers liv.
Det ba vi om i Veslekapellet, 3 retreatarbeidere, under middagsbønna idag.

Drømmen: - En strøm av mennesker ut i "ødemarka" til retreatstedene og tilbake igjen!

9.vindu: Med brodder og hodelykt

Det er tid for brodder og hodelykt, både når jeg går til Sandom om morgenen, og når jeg kommer tilbake. Når jeg skal hente ved bak huset, eller mat i fryseren i kjelleren på Veslestuggua.
Når det fryser på, kan isen på elva få nydelige formasjoner, som små kunstverk.

Isen gir meg assosiasjoner til et dikt:


medmenneske


me trampa i storsko
over dei frosne
markene til kvarandre

me trampa hol
isbitar og glasbrot

sjå
ein stiltrar seg berrføtt
mellom spora
han blør

vil me nokon gong
trø varsamt
berrføtt
innover mot kvarandre

miskunne deg over oss
du som let signing
veksa or sår

Vindu 8: Adventsmøte i prestegarden

Kald og mørk desember - ettermiddag - men i prestegarden i Lom er det varmt og godt, stearinlysene er tent og adventspynten framme. Prestegardens Misjonsforening ( NMS) hadde sitt tradisjonelle adventsmøte. Men stemninga er ikke helt på topp. Prestefamilien skal flytte i februar. I over hundre år har disse stuene huset foreningsmøtene. Kommer det noen som vil fortsette å ha foreningsmøtene her og være med og samarbeide, tro?
Planene for det første halvåret er lagt. Jeg har blitt utfordra til å ta ansvar for to av møtene, pluss det vi skal ha på Sandom i juni...
Det er mange misjonsforeninger som legges ned på grunn av høy alder og manglende rekruttering, men foreninga i Lom er faktisk ei av dem som er liv laga! Jeg er ikke den yngste, og vi er ofte flere enn på bildet. For meg er ialle fall misjonsforeninga et av de viktigste båndene til bygda her. Og vi holder ikke bare på gamle tradisjoner: En av de nyeste er å skrive navnet sitt på en lapp som vi legger i ei krukke og sender rundt.Så trekker alle en lapp, og den personen skal vi be spesielt for til neste gang.

7.vindu: Flere lys tent

Nå er det temmelig "skjømt" når jeg går fra Sandom mot Nystuggu etter endt arbeidsdag. I tillegg har det meste av snøen forsvunnet. Men i går kom adventstreet opp. Det kjempet seg gjennom vindkastene og lyser over tunet, like trofast idag.
Av og til tenker jeg på retreatbevegelsen som lys spredt over hele landet.
Det høres kanskje pretensiøst ut, men hvis jeg ikke trodde på det jeg driver med, kunne jeg vel like gjerne slutte? - Og det morsomme med bevegelsen er at vi snakker om bønn og at vi gjør det, ja, sånn rent privat også, uten å bli flaue, eller bli mistenkt for selv-skryt. Akkurat som i Japan, eller på Alternativmessa, for den saks skyld! Ja, vi bryter en del tabuer, og jeg elsker det!

Som for eksempel den gangen jeg satt på toget fra Oslo og skulle hjem. Det er mye en kan lese i timene det tar å komme til Otta, så hvorfor ikke Bibelen? Toget kan godt brukes til Jesus-meditasjon og liknende, så lenge sidemannen ikke er interessert i å snakke.
Den første innskytelsen er å gjemme seg litt beskjedent mot vinduet, men så får jeg lyst til å være skikkelig uskikkelig! Jeg holder forsida så godt synlig jeg kan, mens jeg halvt venter å bli tilsnakka av noen... Kanskje ble jeg inspirert av ei jente med mørkere utseende, som åpna sin hellige bok ganske så usjenert til tross for at setet ved siden av henne var opptatt. På grunn av språket kunne jeg ikke se om det var Bibelen eller Koranen hun var fordypet i. Uansett ble hun et forbilde for meg, et lys som oppmuntret meg også til å følge etter.

Jeg tror ikke noen hadde vondt av det.