En omveg når du vil gjøre litt mer ut av heimvegen etter arbeidstid

Våren kommer til Sandom

Sol og snø

Sett fra elva ligger "baksida" av Kollen ennå i skygge, men nå er det ikke lenge før mars-sola lyser opp tunet på Nord-Sandom også! Nå kommer den inn så vidt på morgenen, men hvis vi vil sitte i sola, må vi nesten ned til elva.
Sandbankene har kommet fram, og vi kan faktisk gå en bra runde på elva, og bare nyte sola og landskapet som åpner seg opp. Lomseggen er et flott syn i sol og snø!
På en av fridagene mine tok jeg for første gang bilen og dro til Lemonsjøen alene for å prøve løypene. Jeg merker at jeg har kommet bort fra det å gå på ski, og det krever litt å komme seg ut. Men det er flott når det først er gjort! I Japan var det ikke mye ski-gåing de siste årene, bare en sjelden gang i slalombakken...
Det var silkeføre med strålende sol, i alle fall helt til jeg var ferdig med rast og niste. Jeg fant igjen gapahuken fra sist vi var her, og sola skinte akkurat inn i kroken min. Med ferielektyre på japansk, grønn te og rislapper med brunost hadde jeg det riktig så bra!

Retreat hos søstrene

Min retreat

- å glede seg over de små, enkle tingene, som en kopp kaffe og knekkebrød med brunost og hjemmelaga mandarinmarmelade på

- å ta fram de japanske malersakene som dessverre stort sett får kvile ellers i året. Male bildene som dukker opp under bønna eller greinene på treet utenfor kjøkkenvinduet. Legge merke til at de har knopper som snart er bristeferdige.

- å ta et langt tilnærmet japansk dukk i badekaret som avslutning på dagen. Barnlig begeistra over at det var et badekar der, og ikke bare dusj!

- å pynte kjøkkenbordet med en brikke fra skuffa og et lys fra stua, dekke på til seg selv som om jeg var gjest, og det er jeg jo!

- organisere dagen mellom tidebønner, egne bønner, måltider og turer, og kjenne at det er rom rundt meg, ikke bare i det åpne landskapet, men rom for tanker og følelser som ellers lurer under overflaten.

- sitte på kne på golvet i kapellet helt alene, så lenge jeg vil. Og sammen med søstrene på deres tidebønner, der stillheten møbleres med var strengemusikk. Være i fastetida - vi har lagt vekk halleluja sammen med kjøtt og kaker, og jeg lærer mer om hvordan vi kan møblere fasten.
Og nå vet jeg endelig hva liturgi er!

- ta fram strikketøyet med det vanskelige mønstret som det ikke var ro for å begynne på hjemme. Bare stillheten som akkompagnement, men jeg savner hverken musikken eller lydboka.


- å gå tur sammen med sine egne tanker, kjenne på sinne, på skuffelse, på besluttsomhet og fred. Retreat er rom for bakoverblikk, men også for avgjørelser, men de skal ikke framskyndes. Når tida er inne, tar de rommet.

- å få komme inn til dekka middagsbord når tida er der, nyte maten og utsikta uten sosial prat. Den får kvile når lydboka settes på.




- å endelig kunne be og betrakte Jesus uten å tenke på tida. Bare betrakte og være stille.
Være i skjæringspunktet mellom å vente på å bli vist og å kjempe seg fri fra det som vil avspore.
- å få søndagsfrokost med bordvers der jeg endelig fikk bruk for skolefransken igjen!

Jeg hadde min egen, årlige retreat som gjest hos søstrene på Engen. Takk for gode dager!

Solfest

Nå fyller solskinnet dalen, og sola smilte til meg gjennom trærne da jeg gikk på arbeid. Snart ligger også Sandom-tunet badet i sol. Endelig!
Jeg er beruset av lyset, av at dagene blir lengre og lengre. Det må være en yrkesskade fra Japan at jeg lengter etter våren. På tross av blendende skiføre rundt omkring! Det kjennes så lenge til. Hverken april eller mai er til å stole på, ikke som jeg er vant til. Og selv ikke sommeren behøver å trylle fram den etterlengtede varmen.... Jeg har visst glemt av hvor hett det var, og hvor lei jeg kunne være!


Uansett, igår var det solfest rundt bordet på Sandom- kjøkkenet, i kjent stil. Hovedpersonen stakk ansiktet fram mellom trærne i Kollen og strålte til oss. I kapellet sang vi Frans av Assisis solsang og takket han er skaper av lyset og selv som skinner som sola, før vi krøp opp i loftsrommet Elia for å be det inn som kreativitetsrom. Du er velkommen til å komme på retreat og prøve rommet!





Det går fort når sola først kommer.
Tunet ligger stille etter retreaten, nå kommer det ikke retreatgjester før til palmehelga, og i påsken. Vi har ledige plasser fremdeles, så det er bare å ta kontakt! En påskeretreat på Sandom vil du garantert ikke glemme. Det er som å ta påsken tilbake fra kjøpekrefter og turistreklame og gjøre budskapet til sitt eget igjen.
Retreat kan være å ta en sjanse, men det er ofte det gode valget.




Selv om tunet ligger stille, er det aktivitet inne. Vi forbereder kommende retreater. Her er jeg ganske så fornøyd over å ha bakt min første porsjon av Sandoms nattverdbrød, selv om de ikke var 100 % vellykka. Det kan du jo konstatere selv, som sagt.
Som du ser, har vi heller ikke restriksjoner på hodeplagg, bortsett fra at enkelte kjøkkensysler krever dem. Men det er ikke bare brødbaksten som gjør meg fornøyd: I morgen forlater jeg åstedet for ei stund og drar til Engen for å ha min egen retreat hos søstrene der noen dager!

- Men jeg fikk ikke komme inn på kjøkkenet.
Og nå har jeg venta i flere timer!

Slik går det når pusen følger med tilbake til Sandom etter middagsbønna i Veslekapellet.
Men det hører med til å oppdage verden.

Sola er her igjen!

3. mars er soldagen på Sandom-tunet. Etter å ha ligget i skyggen siden 13.oktober skinner sola endelig på klokketårnet! Anne Karin på veg over tunet løfter armene i velkomsthilsen og takk. Vi kan ikke rope, vi har da taus retreat, stille ute og inne. Men peke, smile og glede oss kan vi!
Det var ikke så mye å se av sola idag, men at korset lyses opp, er vel det viktigste? Heretter går det bare framover like til sommeren...
Men se, hvem er det som henger i klokketårnet? Du trenger vel ikke å klyve opp for å ringe til veksellesning, Steinar?
De hadde nok ikke fløyet dit opp, men det må ha vært noen spøkefugler som ikke hadde annet å ta seg til i vinterferien. Det hender nemlig at en eller annen prøver klokketauet i utrengsmål, fortrinnsvis på et tidspunkt når alle andre sover. Ingen av oss har hørt noe, og hvis en ringer slik at tauet henger seg opp og ikke kan nåes på vanlig vis, foregår det ikke helt lydløst.
Jo, vi innrømmer å ha vært alene hjemme ei stund, men det var ikke oss!

På bloggen igjen

Etter at jeg begynte på adventskalenderen ble det bråstopp i bloggen, både på grunn av at det ble travelt med alle juleforberedelser, og fordi jeg fikk problemer med internett. Så var det bare vanskelig å starte igjen...
En av grunnene er sikkert at mens jeg var i Japan, var formålet med bloggen klart og tydelig: Å informere om arbeid og liv i Japan. Jeg lurer nå ofte på hvorfor jeg skriver blogg- og da er det ikke like lett å være motivert for å skrive. Vil jeg fortelle om livet på Sandom, og drive PR? Eller er det mer personlig? Jeg er ikke helt sikker på hvilken linje jeg skal legge meg på.

Vel, idag vil jeg i alle fall presentere Ignatius, som flytta inn sammen med meg i september, og nå er blitt stor katt som følger ivrig med i det som skjer i tunet på Nord-Sandom. Gamlepusen Sofus sine bevegelser er av spesiell interesse, samt snømåking.

Ignatius har kommet over sin villeste periode, og begynner å leve opp til navnet sitt. Om morgenen er han på plass i gyngestolen( les: bønnestolen) og venter på at jeg skal sette meg ned. Da legger han seg til ro på fanget, og ligger der til jeg må gå igang med frokosten.

Ignatius er skrivebordskatt. Han klarer fremdeles å presse seg ned i korga med A4-ark, og er parat til å hjelpe med bloggen, om det skulle trenges. Skriveren er også av stor interesse.
Men også en aktiv pus må slappe av. Ignatius har oppdaga at senga med ullteppe og dyne er både mykere og varmere enn hans egen. - Er jeg ikke fin, kanskje???
Og når jeg kommer fra arbeid på Sandom, kommer han hoppende og skal ta imot. Det er ikke så farlig for en liten katt å gå noen ekstra skritt, når han får komme inn til matfatet etterpå!
Han blir ofte observert i området rundt Veslekapellet på Nord-Sandom. Med et slikt navn skulle det vel ikke forundre noen! Selv om han ikke kan la være å plage Sofus av og til....

Adventstreet på plass

Adventstreet er på plass. Det ble henta nedenfor Nord-Sandom den første dagen vi gjennomførte bestemmelsen om å gå på isen(sanda) fram og tilbake, i allefall en veg, til Veslekapellet. Denne tidebønna er midt på dagen, så da kan vi få mosjon og litt dagslys samtidig. Den første dagen gikk vi begge veger på elva, tilbake bærende på adventstreet, som var toppen av ei stor furu. Damene på hver sin side foran, og Steinar bak ved toppen av treet.

Plenen har et hull som er laga til treet. Så det ble satt opp sammen med uttalte bønner om at det må få stå i fred i år...

Vi klarer ikke den lengste kapellturen hver dag, men vi har begynt!

Advent første vindu

Nå er det lenge siden jeg har gjort noe med bloggen, det skyldes delvis at jeg har problemer med internettforbindelsen hjemme hos meg. Men jeg har lyst til å lage en adventsblogg i år også, så får vi se om jeg klarer å stå løpet ut...
Advent begynte i alle fall med Lys Våken , med 14 elleveåringer og ledere som syntes det var spennende å overnatte i den ærverdige Lomskyrkja. Her får de omvisning i kirka. Vi hadde aktivitetsløype, måltider på frivillighetssentralen, fortalte om advent og så var det work-shop der vi laget midnattsgudstjenesten. Utpå kvelden fikk vi besøk av Endre Skjåk, som ga oss et glimt av kirka si historie. Kirkas nye år ble feira utpå natta, med grilling ute på parkeringsplassen. Jeg fortalte ei godnatthistorie fra Japan, men den kunne visst ha vært mye lengre, for klokka var nok godt over fire før alt roet seg. Jeg visste i allefall ikke mer før klokka var åtte og det var tid for å lage frokost.

Siste glimt av sol

I går blei sola borte for i år. Her ser du de siste glimt av sol over trærne på Nord-Sandom. Fram til midten av mars vil vi ligge i skyggen. Men det ser ikke så mørkt ut for oss som for dem som bor på solsida og ser bort på oss... Vi kan jo se skinnet av sola, som også kryper lenger og lenger opp utover høsten.

Og på veg til arbeid på Sandom kan vi se solrødmen langt borte. Som du ser, venter vi ennå på snøen. Når det ikke er måne, er vegen hjem etter en retreatdag skrekkelig mørk. Da er det på med hodelykt og refleksvest, for alle tilfelles skyld. En eller annen bil kunne jo forville seg hit i høstmørket.
Under den tause retreaten i forrige uke fikk det meste av lauvet hjelp av vinden til å fly sin veg bare for å dale dødt ned på plenen... Vårherre sendte vinden slik at trærne ble kvitt byrden. Slik blåser Den hellige Ånd og hjelper oss til å slippe det vi bærer på så det bare faller dødt ned på Vår Herres plen.
Sandom-husfolket benytter alle høve til å feire, og den første dagen uten sol på klokketårnet blei feira med svart non-stop og lakrisbåter. Ei lita forenkling fra den tida de bakte bløtkake med lakrisbåter. I morgen kommer et nytt innrykk med gjester. Forhåpentligvis vil de ikke legge så mye merke til at sola er borte. De ser jo skinnet, og peisbålet er ei god erstatning. Kanskje våre smil også?
Inne i Nystugua har vesle Ignatius funnet en god plass med lys og varme, bak pc-en når vi skriver blogg! Når han ikke plager gamlemons med å ville leke, eller følger gjestene fram og tilbake til Veslekapellet. Ja, han begynner å leve opp til navnet sitt!!!

Ved Soleggen

Tradisjonen tro går den siste turen, den med medbrakt sjokolade til alle i sekken, til Soleggen.Men alle skal ikke gå like langt. Derfor går vi ei stund i stillhet i flatere terreng, og tar veksellesning fra Salmenes Bok og matpakken ved et lite tjern underveis.
De som skal til toppen, går rett opp her.
Vi ser etter dem. Noen kan gå langt, andre ikke, men vi kan alle glede oss over fargene i naturen og stillheten omkring oss.
På veg ned fra fjellet kjører vi langs vassvegen.
Vassvegen er et bilde på retreaten: ”Han fører meg til vann der jeg finner
hvile, og gir meg ny kraft.” De minner om Herren Jesus, det levende vatn,
som gir oss liv og overflod, som vi også i sin tur får være bærere av til
verden.
Det er bare i tida juli-september vi har fjellvandring og går langs vassvegen.
Vassvegen Jesus, derimot, er en uavbrutt, stille strøm som bærer oss, og
inviterer til hvile og vandring uansett årstid og ytre forhold.


Bøn langs vassvegen

Å få vera ein vassveg,
bera velsigning,
overflod og liv til verda.

Men for å føra vatn
lyt noko spas vekk,
slik at kjelda kan renne fritt.
Furer som livet har meisla inn
fyllest med signing og liv.

Å vera ein vassveg
i dei tørre tidene,
når slusene er stengde:
Vassvegen kan ikkje ha
for mykje vatn.

Å få kvila i deg, Herre,
når eg er ein tørrlagd vassveg,
vite at når tida er inne
skal du opna slusa:
Kjenne på draumen
om lauv og gras og steg langs vegen.

Gjer meg til ein vassveg, Herre,
fyll meg med ditt levande vatn.

Anna Magni

Flere septemberfjell

Fra toppen av Læshø kan vi se ned på Lom sentrum, og bortover mot Skjåk.

Nærbilde av lyngen:
De andre er allerede langt over alle hauger, mens vi på mellomturen tar det litt roligere ned mot parkeringen.
Vi tar oss tid til å sanke dvergbjørk og annet til pynt ved kjærlighetsmåltidet.