Lys i advent 4: Mørketidslyset

 

Denne mørketida gir nye erfaringer. En av pensjonistvelsignelsene er å kunne gå tur midt på dagen, når det er naturlig lys ute. Jeg er imponert over alle gapahukene og bålplassene som finnes i området! Noen av dem er ganske velutstyrte, med kubbelys på bordet og alt du trenger for å grille. Her kan en varme seg i fellesskapet, lyset og bålvarmen, med godkjent avstand imellom,

Jeg tenker på alle de gangene jeg prøvde å forklare japanske venner hva mørketida er. Midnattssola, eller "kvite netter", hadde de hørt om. Men motpolen var ukjent. Og for den som er vant til at det blir mørkt ganske raskt etter solnedgang, er det ikke lett å få med seg dette med at mørketida ikke er beksvart, i alle fall ikke her. 

Jeg tenner minst mulig av lys inne for å få med meg det naturlige lyset ute. 

Hva slags lys kan jeg slå av for å se bedre mot jul?

Lys i advent 3: Har du fyr?

 

Selv om spørsmålet kan misforstås, er Ola Bremnes sin sang  "Har du fyr", en av mine favoritter. 

Plutselig så jeg at den som løfter lyset i mørket, slik som fyrtårnet, selv blir usynlig. Det er selve lyset som sees, lyset som viser vei. For meg er det en god tanke.

Det er ikke lysbæreren, men lyset Jesus, som synes og viser vei. Det er en trygghet i det.

"-Har du fyr, har du løkte på din vei?"

"-et signal om riktig lei-"

Lys i advent 2: Å holde lyset høyt

 

I snart ett år har jeg gledet meg over julegaven husfolkene fikk fra Sandom i fjor - en liten bordkalender med tegning og oppmuntringsord for hver dag, godt ispedd humor.

Når formidlingstrangen blir for sterk, hender det at jeg hører andre stemmer i hodet, og tenker meg at de også kommer utenfra: - Nå vil du stikke deg fram igjen! 

Slik var det før jeg begynte på denne bloggen også. Men så leste jeg kalenderordet for siste dag i november. Jeg gir det videre som en oppmuntring til oss alle sammen: Løft lyset opp! Det er smittsomt.

Og kanskje var det en påminnelse fra Vårherre selv, rett og slett en motstemme!

Hvilke stemmer vil jeg lytte til idag?

Lys i advent 1: Advenstlys ute og inne

 

I høst har jeg gått rundt og vært beruset av lys. Jeg hadde glemt at det var så mye vakkert lys her oppe - også i den mørkeste tida! 

Jeg har ikke kjent sola i ansiktet på flere dager nå. Det er visst i morgen at den offisielt tar en kvil under horisonten. Men det blir ikke stappmørkt for det! Jeg har  venner med avtale om tur hver uke, og vi skal ut i all slags vær også fram mot jul. 

Men det er mye "kunstig" lys ute. Jeg kan ikke nyte stjernehimmelen fra tunet, slik som på Nord-Sandom, og adventsbelysningen har tatt slik av at en kjenner på et visst press om å følge med, med stake eller stjerne i de fleste vinduene. Til og med soverommet har fått sin egen adventsstake!

Jeg tror denne adventsbloggen kommer til å handle om lys - lys i den mørkeste tida. 

På stranden

hvem har brakt soloppgangen

 til  strender av fortvilelse,

 hvem har satt spor

 i min ensomhet?

 jeg ser hans skikkelse
 stige fram  mot horisonten,

 ventende, 
 under morgendagens lys

 Du vil slå leir i mitt landskap nå,

 ditt bilde har brent seg inn

                                                     
  når jeg vender tilbake

  fra svart hav,

  finner jeg Deg igjen

                                                  
  et sted langt der inne i mine landskap

  finner Du meg alltid igjen

                                                     

                                                                         Joh.21:1-14

En dag i sorg - Tomb Day

Loyola Hall, utenfor Liverpool, 3. februar 2014. 

I 25 dager har vi - 30 personer fra ulike land og kirkesamfunn- vært med på retreat, Den siste uka har vi levd oss inn i de siste dagene av Jesu liv, og vært med ham helt til gravleggelsen. Nå går vi over i en ny fase. Men først er det et stopp - Tomb Day. Gravdagen - en av de retreatdagene jeg husker tydelig, og går tilbake til på påskeaften.

Jeg våkner med en reell følelse av sorg og tomhet. I dag er det helt stille og dystert, ingen veiledersamtale eller messe. Ingen bønnetider. Vi skal bare være i dagen, forestille oss hvordan det var, og kjenne etter. Være i sorg.

Med det samme jeg står opp, vet jeg at jeg trenger å oppsøke andre av Jesu venner i dag, i tankene, snakke om og tenke på gode minner, gå til grava, gå en lang tur. Strikke. Så å si legge opp hverdagen på nytt igjen - uten ham.

Jeg vandrer sakte i frisk vind og sol mot Pex Hill, den faste runden min. Det føles godt å ha selskap av Johannes og Maria. De forteller hverandre sine historier. Det letter tristheten når vi kan dele ting han sa, eller gjorde. Og det letter å stoppe opp for å se på småfuglene, og huske hva han sa om dem, Jeg møter rødstruper - husker hvordan de fikk den røde fargen i brystet, ifølge legenden.

Pex Hill er en stor, naturlig park. Den minner om Getsemane, nå forlatt. Og den minner om området graven var i. Jeg forestiller meg at jeg har gått ut for å finne den. Tenk, så var det til og med en gartner der - en hyggelig kar i "offisiell" jakke, som hilste og småpratet litt mens han holdt det iorden!

Disiplene har bare hverandre nå, Og kvinnene. Men hva med Peter?
Han hadde heldigvis en bror som hentet ham, slik at alle kunne være sammen...

Johannes og Maria lurte på å dra tilbake til Galilea. Peter også.
Marta og Maria, sammen med Maria fra Magdala, forsikret dem om at de ville ta vare på grava.

Jeg vandrer ute i over 3 timer, med en lang nistepause, og mye fint landskap å betrakte. Inne på rommet mitt er gardinene trukket for.

Resten av dagen bearbeider jeg de siste dagenes hendelser på tegnerommet. Fristelsen blir for stor; Jeg må bare ha et stykke kake til tekoppen  - jeg trøstespiser, rett og slett! Etterpå strikker jeg leggvarmere og tenker på de andre personene i pasjonsdramaet:

Nikodemus og Josef angra nok på at de ikke kom ut av skapet tidligere.

Kaifas var tilfreds med at Jesus var i grav, med vakter på plass. Høytiden kunne feires i ro og fred. Disiplene fikk de ta etterhvert...

Pilatus fikk ikke fred for det valget han hadde tatt. Spesielt ikke av sin kone!

Folk flest feiret høytiden - og Jesu venner søkte stadig sammen i skjul.

Kvinnene snakket om å gå til grava for å gi Jesus en skikkelig begravelse.

Mennene mente at det ikke var verdt risikoen.

Marta sto på kjøkkenet og laget god mat - for spise måtte de jo uansett.

Matteus undret seg på om det ville bli noen ledig stilling i tollvesenet for ham etterhvert.

Og alle var bedrøvet og sjokkerte over Judas.

Påskeaften - gravdagen - hvetekorndagen...

Natt ved bålet

                  

Jeg sitter i skyggene utenfor bålets skinn sammen med Maria. De avhører ham nå.Maria er fortvilet. Hun anklager seg selv. 

I tankene går hun tilbake til den natta Jesus ble født: - Og alt vi kunne gi ham, var ei krybbe. 

Hun minnes gjeterne som kom og fortalte om engler. Det de sa om ham, har hun aldri glemt. Hun forteller meg om Gabriel, engelen - det har hun ikke sagt til så mange!

Så var det gamle Simeon i templet, det han sa, om barnet og sverdet. Er det slik det kjennes?

Det er ikke første gang noen har prøvd å ta ham. Hun forteller om mennene østfra, om gavene deres, hvordan de fikk god bruk for gullet. Og hun gråter ved tanken på myrrha og røkelse...

Josef vekket henne plutselig natta etter. Han var en mann for drømmer, den gode Josef! Hun forteller om hvordan han bestemte seg for å gifte seg med henne. Han ble en god mann og far. 

Men nå sa Gud igjen i drømme at de måtte skynde seg til Egypt. Hun stolte på Josef, pakka det nødvendigste. 

Yahve sørget for dem i Egypt, til Josef en dag kom og sa at kongen var død. - Så fikk vi høre at kongens sønn hadde tatt over, og vi dro nordover til Nasaret. Det var greit. Ryktene om det tvilsomme farskapet hadde stilna-.

Men hva skal det bli av ham nå? Har hun gjort noe galt? Blir dette hans siste natt?

Maria gråter. Han var alltid så sta, som den gangen i templet for lenge siden, da de trodde de hadde mistet ham. Og han var bare 12 år.

Jeg prøver å trøste henne mens vi sitter gjemt i mørket. Jeg minner henne på om at hun er et eksempel og en støtte for oss andre kvinner - i tillit, og tro, og tjeneste!

Sa hun ikke ja til å bli Guds mor til tross for at hun kunne ha blitt steinet for ekteskapsbrudd?

Har hun ikke tatt seg av Jesus og oppdratt ham til å bli den han er?

Var det ikke hun som fortalte Jesus om skandalen  med den vinen - den gangen i Kana? Det var jo bryllup og alt mulig...

Hun trodde på ham og oppmuntret ham, før noen andre. Og hun har fulgt ham og tjent ham - helt hit inn i skyggene, dit lyset fra bålet ikke når, 

Jeg kjenner på Marias sorg og smerte, og takker for det forbildet i lydighet, tro og tillit, som hun er. 

Slik trøster vi hverandre, mens vi venter på daggryet-.

Amaryllis i august?

Jeg fikk den til jul for et par år siden. Den kom ikke med nye blomster etter avblomstring. Så for noen måneder siden klippet jeg vekk bladene og satte den i bokhylla på soverommet, helt nede ved golvet - på vent inntil videre. Jeg trodde den var ferdig.

Men - da jeg skulle gjøre rent der midt i juli. se, da hadde det kommet et 5 cm langt grønt skudd! Og da jeg kom heim fra ferien, hadde stengelen vokst seg så lang som den kunne inne i hylla, og den hadde blomsterknopper. Da fikk den komme ut i lyset, og blomstre i august! En overraskelse!

Jeg har en anelse om at det er Gud som hvisker meg noe i øret her: Om at noe livgivende er på gang når jeg settes til side, når jeg trekker meg tilbake i stillheten på retreat, eller når jeg ber uten mange ord eller opplevelser.
Han lar det vokse fram noe som siden vil blomstre, overraskende, til glede for meg og for andre, og ikke minst for ham selv!

Knekt bjørk

stormen tok ho

då den store bjørka vart felt

ho klamra seg fast til stubben

våga ikkje å tru

på si eiga rot

våga ikkje å sleppe taket

og gje seg over til vinden

Enn om fridagene ble en retreat?

Hva betyr påske, Kristi Himmelfart og pinse for deg? 

Etterlengtede fridager? 

Avkopling og kvile? 

Turer? 

Vårpuss og hagearbeid? 

Kanskje gudstjenester, i byen og på fjellet, eller stemningsfulle konserter? 

Påskeferien kan også bety fordypning i Jesusfortellingene, og nærhet til Jesus Kristus, som er midt iblant oss nå i starten av året 2018, «still going strong»! 

Kristi Himmelfartshelga kan bety fokusering på at Jesus er her, i bygder og byer og hjem, midt iblant oss, som vi sier. Han ble menneske som oss, men har ingen menneskelige begrensninger lenger. 

Pinsehøytiden fører dette videre og forteller om Den Hellige Ånds komme til disiplene, og til oss, og alt det som førte til kirkens fødselsdag.

Men midt i en travel familie, eller i feriemodus med venner eller barnebarn, er det ikke lett å få stoppet opp og tenkt skikkelig etter. Eller kjent godt etter!

Er det ikke slik at vi av og til trenger å trekke oss tilbake for å gjenoppdage høytidenes kristne innhold og gjenopprette relasjonen til Gud, til Jesus Kristus? 

Derfor arrangerer vi retreat nettopp i høytidene. På en retreat er det ingen lange prekener eller bibelstudier. En får hjelp til å sette seg ned i stillhet og leve seg inn i, eller reflektere over, en bibeltekst som omhandler Jesus Kristus. Edin Løvås beskriver det slik i heftet "Stillhetens Hus":

«Retreatgjesten sitter alene på sitt rom, i Stillhetens Hus. Har han vinduet åpent, kan han kanskje høre et svakt sus av en foss og kanskje en sauebjelle. Men han lytter innover og oppdager at det ber inne i ham. Og han forblir bare stille og lar Ånden be «med sukk som ikke kan uttrykkes i ord». Slik avdekkes den livgivende kilde inne i oss, når vi øver tausheten og stillheten i et miljø hvor Jesus er sentrum.»

Ingen venter at man skal komme på påskeretreat hvert år – hverdagen krever sitt – men en gang innimellom kan kanskje retreaten, du selv og Jesus-relasjonen få førsteprioritet i høytiden også? 

Hverdagslivet er vel verdt en retreat!

adventstid

den daglige ordløse bønna
er blyet i kjølen
som hindrer bølger og vind i å få tak
rystes, men ikke gå rundt

Advent II

i gammel, gammel tid skapte Gud jorda og noen mennesker, men de ville ikke tro noe på at han bare ville dem godt,og de begynte å tvile på at han virkelig hadde sagt det han sa
så de mistet hverandre på vegen og forholdet var brutt

men Gud kunne ikke glemme menneskene han hadde skapt, de skulle jo dele alt i livet
han ville prøve å elske dem tilbake, og samtidig gjøre lov og rett
men ville de forstå?
kanskje om han ble en av dem

jeg gjør det, sa Ordet
og de hadde en plan:
om Gud skulle bli menneske, trengte han et land, et folk som kjente ham litt, rett og slett et sted å komme til, et sted å kalle hjemme mens han vokste opp - og en mor og en far!

så Gud valgte først en mann og slekta hans
det var for alle menneskers og hele verdens skyld han gjorde det:
for i deg skal alle jordens slekter velsignes, sa Gud

dette folket ble til for Guds skyld, for Jesu skyld og vår skyld
men de måtte forberedes på at Gud skulle bli en av dem
de ble flyktninger, slaver og innvandrere, for å kunne bli et folk

Gud sendte profeter og konger for  oppdra dem, så de ikke skulle glemme ham ettersom tida gikk
og da tida var inne, var det en ung kvinne der, som var villig til å bli Guds mor, og som var der for ham, helt til han døde og ble begravet

da var lov og rett fullført, og Guds sønn forlot graven og dro tilbake til sin far
og  nå var det tid for utvidelse
for å sette igang den store planen:

alle mennesker måtte få vite om korset og Guds levende kjærlighet til dem!
de skulle bli invitert til å bli med i Guds folk, Guds store familie -
utover, utover, til hele verden!

for nå er Sønnen ikke bare som et menneske lenger:
han er overalt og hos alle på samme tid
sporene i ørkensanden er visket ut, men de oppdages stadig på nytt i alle land
for alle som er villige til å se

dette var ikke lett å forstå for dem som hadde vokst opp med forståelsen av å være et enestående folk
det var ikke lett å se at Gud nå gjorde tingene annerledes enn tidligere
at han ville være sammen med muslimer, buddhister, ateister og alle de andre

det er ikke så lett å forstå for oss heller
at han vil oss bare godt
og noen skriver fremdeles lange artikler og holder lange taler om  at han kan da virkelig ikke ha sagt...

Advent

stillheten glitrer i forventning

å kjenne Gud

På himmelfartsdagen

                                               




                                             Denne himmelfartsvisa, med tekst av Edin Løvås, synger vi hver                                                            Kristi Himmelfarts-retreat på Sandom:

                                              På himmelfartsdagen steg Frelseren ut

                                              av rommet og utenfor tiden.

                                              så vennene samlet på fjellryggens nut

                                              kunne se ham og følge ham siden.

                                              

                                              Gud grep ham og løftet hans sårmerkte kropp

                                              langt bortenfor skyer og kloder.

                                              For han som steg ned han steg seirende opp

                                              og kan bli alle menneskers broder.

                                              Han sitter på tronen, ved Faderens hånd,

                                              og oppfyller likevel altet.

                                              Han står midt iblant oss, i glans fra Guds Ånd

                                              og er i oss som kraften og saltet.

                                              Hver dag er en strålende himmelfartsdag.

                                              Hver natt er vår Herre til stede.

                                              Vår tomhet er djevelens falske bedrag,

                                              for det finnes en himmelfartsglede.

                                              På himmelfartsfjellet har englene dans.

                                              Stig opp la oss fryde oss sammen.

                                              Vi ser den usynlige og vi er hans.

                                               Halleluja til Frelseren! Amen!

• 

Den sørgende Kristus

Så er jeg kommet dit jeg skal: 

Ansiktet ditt trer tydelig og sterkt fram. Du overrasker meg.

 

Jeg tenkte en fargerik Kristus, men under hendene mine vokste du fram, enkel og ren som et ikon. The Grieving Christ. Den sørgende Kristus. 

Du bærer min sorg. Du sier at jeg trenger ikke å bære den med meg lenger. Du bærer den med meg, og våre blikk møtes. Nå slår jeg ikke blikket ned. 

I ditt blikk ser jeg all verdens sorg, den som ikke kan rommes i ord. 

Herre, du som også sørger, forbarm deg over oss.

KYRIE ELEISON! 

Et stevnemøte.

Tilbakeblikk på en retreat

Femte dag

Jeg maler rasten bak Moel Maenefa. I dag går vi sammen. Jeg har med te og kjeks og du har tatt med vin og brød. Følelsen av et måltid å minnes. Vi ser på sauene og mimrer.
I dag gikk det plutselig opp for meg hvorfor tegning og maling har blitt et viktig bønnespråk for meg  :
Å tegne og male er å få kontakt med det tillitsfulle barnet i seg.
Alle barn tegner.  Det er deres språk. Nå har jeg gjort min sjel stille, som et lite barn hos sin mor.
Har du et bønnespråk for tillit?

Et stevnemøte

Tilbakeblikk på en retreat

Fjerde dag

I dag går vi sammen hele tida i den sølete dalen. Det må være lenge siden noen har gått på denne stien.

Et digert tre har falt sammen. Det ser ut som om det har vært truffet av lynet. Her er det en liten bekk, og et skilt som viser veg videre over den. 

Men her begynner jeg å tvile. Vegen kan umulig gå der! Jeg ser bare et sølete jorde og noe buskas! Både kartet og pila viser at jeg må over bekken. Men jeg stoler ikke på noen av dem og prøver å vandre videre nedover. Det var ihvertfall ikke lurt. Jeg må snu...

Du har venta, og peker på den farbare vegen, så vi forserer jordet og jeg ser at det var riktig, tross alt!

Hva utfordrer du meg til her? 

I dag blir det dette jeg tar med meg:  

Lytter jeg til deg? Leser jeg kartet du har gitt meg, og tegnene, eller vil jeg bare følge min egen tankegang? 

Et stevnemøte

Tilbakeblikk på en retreat 

Tredje dag

Jeg dras mot grønne marker og knallgule påskeliljer, selv om jeg vet at det går løse hester der stien er merket opp. Og nysgjerrige, fremmede hester er jeg ikke trygg på. Jeg holder meg tett opptil gjerdet, selv om det er mest søle der.

Det er en tur i strålende sol langs dalsiden, over jorder med trær, påskeliljer, hester og sauer. 

Jeg stopper for å ta bilde av påskeliljene, og hvem er det som uventet titter fram bak et tre? Han smiler lekende og viser meg, uten et ord, dalen som utvider seg under oss. Der har jeg aldri gått før. 

Er dette en ny invitasjon til å ta steg i tillit? I åpent, ukjent landskap, førstegangslandskap - selv om det skulle være flere løse hester der, og jeg ikke er ung?

Retreat kan være å utforske. I morgen blir det dalen.

Et stevnemøte.

Tilbakeblikk på en retreat - for akkurat et år siden-

Andre dag.

Snø på Moel Maenefa! Trærne blomstrer i snø og minner intenst om tidlig vår i Japan. Våren som kjemper - og lar vente på seg. Det var den jeg kom for å få med meg.

Det er slik den andre retreatdagen starter: Rastløs, må være tålmodig og vente, stoppe uten å flykte. Gå videre i snø, fordi stien er bare søle, så vi utfordres til å finne andre veger.

Så ser jeg at du også har ventet, på meg! Ikke ved brønnen i Samaria, men i vind og snø ved en varde i Wales. Barhodet og barbeint. Du strekker ut handa og spør om jeg har noe varmt å drikke. Du, som er den egentlige bak vår og lengsel. I dag er det snøen du overrasker meg med.

Retreat kan være et møte - ved en brønn eller en varde. Møtet er som regel en overraskelse.  Jeg er på veg likevel, og du har ikke gitt meg opp. Du venter, der jeg er.

Et stevnemøte.Tilbakeblikk på en retreat, for akkurat ett år siden.Første dag.

Så var jeg her igjen, uten så mange andre forventninger enn bare å være uforstyrret sammen med deg i 9 dager. For en luksus! Jeg gledet meg til å være totalt med deg, og noen sa at du også lengtet etter det. 

Men så starta det litt uventa. Jeg kjente meg plutselig så sjenert -vil møte deg, men våger ikke å se deg rett i øynene og snur meg vekk. 

Jeg er absolutt kommet for å møte deg, men så kjenner jeg meg som ei avstandsforelska ungjente, med hjertebank ved tanken på at den utvalgte er i nærheten.

På turen opp bakken står du på stien mellom blomstende trær og venter på meg, respektfullt på avstand. Og jeg vet at jeg har mye å si deg, men klarer det ikke nå. Du svarer mitt forsiktige smil- og lar meg passere. 

Jeg tegner deg omgitt av vårblomster og knopper- og meg selv som et blomstrende plommetre. Jeg måtte lage et bilde til, fordi du først kom for nær.

Noe har begynt og jeg bare er i det - vagt.