Natt ved bålet

                  

Jeg sitter i skyggene utenfor bålets skinn sammen med Maria. De avhører ham nå.Maria er fortvilet. Hun anklager seg selv. 

I tankene går hun tilbake til den natta Jesus ble født: - Og alt vi kunne gi ham, var ei krybbe. 

Hun minnes gjeterne som kom og fortalte om engler. Det de sa om ham, har hun aldri glemt. Hun forteller meg om Gabriel, engelen - det har hun ikke sagt til så mange!

Så var det gamle Simeon i templet, det han sa, om barnet og sverdet. Er det slik det kjennes?

Det er ikke første gang noen har prøvd å ta ham. Hun forteller om mennene østfra, om gavene deres, hvordan de fikk god bruk for gullet. Og hun gråter ved tanken på myrrha og røkelse...

Josef vekket henne plutselig natta etter. Han var en mann for drømmer, den gode Josef! Hun forteller om hvordan han bestemte seg for å gifte seg med henne. Han ble en god mann og far. 

Men nå sa Gud igjen i drømme at de måtte skynde seg til Egypt. Hun stolte på Josef, pakka det nødvendigste. 

Yahve sørget for dem i Egypt, til Josef en dag kom og sa at kongen var død. - Så fikk vi høre at kongens sønn hadde tatt over, og vi dro nordover til Nasaret. Det var greit. Ryktene om det tvilsomme farskapet hadde stilna-.

Men hva skal det bli av ham nå? Har hun gjort noe galt? Blir dette hans siste natt?

Maria gråter. Han var alltid så sta, som den gangen i templet for lenge siden, da de trodde de hadde mistet ham. Og han var bare 12 år.

Jeg prøver å trøste henne mens vi sitter gjemt i mørket. Jeg minner henne på om at hun er et eksempel og en støtte for oss andre kvinner - i tillit, og tro, og tjeneste!

Sa hun ikke ja til å bli Guds mor til tross for at hun kunne ha blitt steinet for ekteskapsbrudd?

Har hun ikke tatt seg av Jesus og oppdratt ham til å bli den han er?

Var det ikke hun som fortalte Jesus om skandalen  med den vinen - den gangen i Kana? Det var jo bryllup og alt mulig...

Hun trodde på ham og oppmuntret ham, før noen andre. Og hun har fulgt ham og tjent ham - helt hit inn i skyggene, dit lyset fra bålet ikke når, 

Jeg kjenner på Marias sorg og smerte, og takker for det forbildet i lydighet, tro og tillit, som hun er. 

Slik trøster vi hverandre, mens vi venter på daggryet-.