Mer fra fjellvandring i september

Retreat med fjellvandring i september

Rasteplass langs Kollavegen: Under en åpen himmel

Sandom Seng & Frokost?

Nei, dette er ikke en ny form for retreat.... men for deg som kommer kan det kanskje bli en smak av det, hvis du vil?

I 2 uker i sommer :
18.-26.juli
17.-23.august

tilbyr vi overnatting med frokost for deg som kommer forbi som turist, eller gjerne vil se hvor og hva Sandom er, uten akkurat å være med på en retreat.

Vel, vi har ikke TV på rommet, men istedet kan du betrakte Otta-elva som sakte renner forbi utenfor vinduet ditt, eller gå en lang kveldstur i Kollen eller langs stabbestein- vegen.

Skikkelige dobbeltrom har vi heller ikke, men vi setter ei ekstra seng eller madrass inn på rommet om du ønsker det.

Det vi kan tilby, er stillhet, ro, atmosfære, en rasteplass under åpen himmel ( ikke bokstavelig talt!) og vennlige husfolk som tar imot.
Du kan få avslutte dagen og begynne ferden videre i kapellet vårt, og når hovedhuset er åpent, har vi ei koselig peisestue der du også kan få lese Vårt Land.
Disse dagene er ikke avis-frie som retreaten er...

Praktiske opplysninger:

Enkeltrom med frokost kr 400
Ekstra seng/madrass på rommet kr 200

Tider kveld:
Åpent kl 19-22
Kveldsbønn kl 21

Tider morgen:
Åpent kl 08-11
Morgenbønn kl 0930

Les mer om Sandom og om hvordan du kommer dit på

www.sandom.no

Eller ring og spør!

Frå elvebredden

kom berre nærare
eit steg til ut på djupet

det er på overflata
det stormar

mine djup er prega
av stor ro



når vatnet er heilt roleg er det ikkje vatnet eg ser, berre skog og himmel
vatnet synest ikkje
å vera den som avspeglar Deg utan å synast

når vinden kruser overflata vert avspeglinga forstyrra
berre djupet er roleg

slik er eg i Deg
vind og stille

Hvorfor drar jeg på retreat?

Fordi jeg ønsker å komme i kontakt med det dypeste i mitt liv sammen med Den jeg er trygg på, så vi kan gå videre sammen, helere, tryggere, Jesus og jeg. For å få ro til dette kan det være godt å legge hverdagen bak seg og reise vekk fysisk . Derfor driver vi retreatsteder som Sandom i Ottadalen.

Sandom ligger ved den verneverdige Kollavegen, og er kanskje best kjent for 5-dagers-retreatene med fjellvandring, som går fra juli til september.
Men vi har ialt 20-25 retreater fordelt over hele året, også i høytidene. Da følger vi bibelfortellingene tett og fordyper oss i høytidens innhold. Vi har tause retreater der du selv tar mye av ansvaret for din daglige vandring med Herren, og mindre tause, der du i større eller mindre grad følger gruppa. Uansett legger vi opp til tidebønner, Jesusmeditasjon og tid til å være i naturen.
På loftet i Stillhetens Hus , bak det gamle orgelgalleriet, har vi i vinter rydda et rom for kreativitet: " Skapar-rommet". Det er et rom der du kan skape noe selv, og et rom der noe kan bli skapt i deg, eller gjennom deg.
Ved Kollavegen er det dekka et bord - på mange vis:
En stol for deg står i kapellet.
Et rom står ferdig med et velkomstkort, en dekorasjon og ei skål med Non-stop: Du er venta. Guds kjærlighet til deg er uendelig.
"Kom, for alt er ferdig!"

Når tørsten blir plagsom, er det tid for din årlige retreat:
Der vil Han lede deg til vann der du finner hvile, og dekke bord for deg midt foran de vonde og vanskelige tankene og følelsene som også kan dukke opp i stillheten...
Men ta sjansen likevel - velkommen på retreat!

En omveg når du vil gjøre litt mer ut av heimvegen etter arbeidstid

Våren kommer til Sandom

Sol og snø

Sett fra elva ligger "baksida" av Kollen ennå i skygge, men nå er det ikke lenge før mars-sola lyser opp tunet på Nord-Sandom også! Nå kommer den inn så vidt på morgenen, men hvis vi vil sitte i sola, må vi nesten ned til elva.
Sandbankene har kommet fram, og vi kan faktisk gå en bra runde på elva, og bare nyte sola og landskapet som åpner seg opp. Lomseggen er et flott syn i sol og snø!
På en av fridagene mine tok jeg for første gang bilen og dro til Lemonsjøen alene for å prøve løypene. Jeg merker at jeg har kommet bort fra det å gå på ski, og det krever litt å komme seg ut. Men det er flott når det først er gjort! I Japan var det ikke mye ski-gåing de siste årene, bare en sjelden gang i slalombakken...
Det var silkeføre med strålende sol, i alle fall helt til jeg var ferdig med rast og niste. Jeg fant igjen gapahuken fra sist vi var her, og sola skinte akkurat inn i kroken min. Med ferielektyre på japansk, grønn te og rislapper med brunost hadde jeg det riktig så bra!

Retreat hos søstrene

Min retreat

- å glede seg over de små, enkle tingene, som en kopp kaffe og knekkebrød med brunost og hjemmelaga mandarinmarmelade på

- å ta fram de japanske malersakene som dessverre stort sett får kvile ellers i året. Male bildene som dukker opp under bønna eller greinene på treet utenfor kjøkkenvinduet. Legge merke til at de har knopper som snart er bristeferdige.

- å ta et langt tilnærmet japansk dukk i badekaret som avslutning på dagen. Barnlig begeistra over at det var et badekar der, og ikke bare dusj!

- å pynte kjøkkenbordet med en brikke fra skuffa og et lys fra stua, dekke på til seg selv som om jeg var gjest, og det er jeg jo!

- organisere dagen mellom tidebønner, egne bønner, måltider og turer, og kjenne at det er rom rundt meg, ikke bare i det åpne landskapet, men rom for tanker og følelser som ellers lurer under overflaten.

- sitte på kne på golvet i kapellet helt alene, så lenge jeg vil. Og sammen med søstrene på deres tidebønner, der stillheten møbleres med var strengemusikk. Være i fastetida - vi har lagt vekk halleluja sammen med kjøtt og kaker, og jeg lærer mer om hvordan vi kan møblere fasten.
Og nå vet jeg endelig hva liturgi er!

- ta fram strikketøyet med det vanskelige mønstret som det ikke var ro for å begynne på hjemme. Bare stillheten som akkompagnement, men jeg savner hverken musikken eller lydboka.


- å gå tur sammen med sine egne tanker, kjenne på sinne, på skuffelse, på besluttsomhet og fred. Retreat er rom for bakoverblikk, men også for avgjørelser, men de skal ikke framskyndes. Når tida er inne, tar de rommet.

- å få komme inn til dekka middagsbord når tida er der, nyte maten og utsikta uten sosial prat. Den får kvile når lydboka settes på.




- å endelig kunne be og betrakte Jesus uten å tenke på tida. Bare betrakte og være stille.
Være i skjæringspunktet mellom å vente på å bli vist og å kjempe seg fri fra det som vil avspore.
- å få søndagsfrokost med bordvers der jeg endelig fikk bruk for skolefransken igjen!

Jeg hadde min egen, årlige retreat som gjest hos søstrene på Engen. Takk for gode dager!

Solfest

Nå fyller solskinnet dalen, og sola smilte til meg gjennom trærne da jeg gikk på arbeid. Snart ligger også Sandom-tunet badet i sol. Endelig!
Jeg er beruset av lyset, av at dagene blir lengre og lengre. Det må være en yrkesskade fra Japan at jeg lengter etter våren. På tross av blendende skiføre rundt omkring! Det kjennes så lenge til. Hverken april eller mai er til å stole på, ikke som jeg er vant til. Og selv ikke sommeren behøver å trylle fram den etterlengtede varmen.... Jeg har visst glemt av hvor hett det var, og hvor lei jeg kunne være!


Uansett, igår var det solfest rundt bordet på Sandom- kjøkkenet, i kjent stil. Hovedpersonen stakk ansiktet fram mellom trærne i Kollen og strålte til oss. I kapellet sang vi Frans av Assisis solsang og takket han er skaper av lyset og selv som skinner som sola, før vi krøp opp i loftsrommet Elia for å be det inn som kreativitetsrom. Du er velkommen til å komme på retreat og prøve rommet!





Det går fort når sola først kommer.
Tunet ligger stille etter retreaten, nå kommer det ikke retreatgjester før til palmehelga, og i påsken. Vi har ledige plasser fremdeles, så det er bare å ta kontakt! En påskeretreat på Sandom vil du garantert ikke glemme. Det er som å ta påsken tilbake fra kjøpekrefter og turistreklame og gjøre budskapet til sitt eget igjen.
Retreat kan være å ta en sjanse, men det er ofte det gode valget.




Selv om tunet ligger stille, er det aktivitet inne. Vi forbereder kommende retreater. Her er jeg ganske så fornøyd over å ha bakt min første porsjon av Sandoms nattverdbrød, selv om de ikke var 100 % vellykka. Det kan du jo konstatere selv, som sagt.
Som du ser, har vi heller ikke restriksjoner på hodeplagg, bortsett fra at enkelte kjøkkensysler krever dem. Men det er ikke bare brødbaksten som gjør meg fornøyd: I morgen forlater jeg åstedet for ei stund og drar til Engen for å ha min egen retreat hos søstrene der noen dager!

- Men jeg fikk ikke komme inn på kjøkkenet.
Og nå har jeg venta i flere timer!

Slik går det når pusen følger med tilbake til Sandom etter middagsbønna i Veslekapellet.
Men det hører med til å oppdage verden.

Sola er her igjen!

3. mars er soldagen på Sandom-tunet. Etter å ha ligget i skyggen siden 13.oktober skinner sola endelig på klokketårnet! Anne Karin på veg over tunet løfter armene i velkomsthilsen og takk. Vi kan ikke rope, vi har da taus retreat, stille ute og inne. Men peke, smile og glede oss kan vi!
Det var ikke så mye å se av sola idag, men at korset lyses opp, er vel det viktigste? Heretter går det bare framover like til sommeren...
Men se, hvem er det som henger i klokketårnet? Du trenger vel ikke å klyve opp for å ringe til veksellesning, Steinar?
De hadde nok ikke fløyet dit opp, men det må ha vært noen spøkefugler som ikke hadde annet å ta seg til i vinterferien. Det hender nemlig at en eller annen prøver klokketauet i utrengsmål, fortrinnsvis på et tidspunkt når alle andre sover. Ingen av oss har hørt noe, og hvis en ringer slik at tauet henger seg opp og ikke kan nåes på vanlig vis, foregår det ikke helt lydløst.
Jo, vi innrømmer å ha vært alene hjemme ei stund, men det var ikke oss!

På bloggen igjen

Etter at jeg begynte på adventskalenderen ble det bråstopp i bloggen, både på grunn av at det ble travelt med alle juleforberedelser, og fordi jeg fikk problemer med internett. Så var det bare vanskelig å starte igjen...
En av grunnene er sikkert at mens jeg var i Japan, var formålet med bloggen klart og tydelig: Å informere om arbeid og liv i Japan. Jeg lurer nå ofte på hvorfor jeg skriver blogg- og da er det ikke like lett å være motivert for å skrive. Vil jeg fortelle om livet på Sandom, og drive PR? Eller er det mer personlig? Jeg er ikke helt sikker på hvilken linje jeg skal legge meg på.

Vel, idag vil jeg i alle fall presentere Ignatius, som flytta inn sammen med meg i september, og nå er blitt stor katt som følger ivrig med i det som skjer i tunet på Nord-Sandom. Gamlepusen Sofus sine bevegelser er av spesiell interesse, samt snømåking.

Ignatius har kommet over sin villeste periode, og begynner å leve opp til navnet sitt. Om morgenen er han på plass i gyngestolen( les: bønnestolen) og venter på at jeg skal sette meg ned. Da legger han seg til ro på fanget, og ligger der til jeg må gå igang med frokosten.

Ignatius er skrivebordskatt. Han klarer fremdeles å presse seg ned i korga med A4-ark, og er parat til å hjelpe med bloggen, om det skulle trenges. Skriveren er også av stor interesse.
Men også en aktiv pus må slappe av. Ignatius har oppdaga at senga med ullteppe og dyne er både mykere og varmere enn hans egen. - Er jeg ikke fin, kanskje???
Og når jeg kommer fra arbeid på Sandom, kommer han hoppende og skal ta imot. Det er ikke så farlig for en liten katt å gå noen ekstra skritt, når han får komme inn til matfatet etterpå!
Han blir ofte observert i området rundt Veslekapellet på Nord-Sandom. Med et slikt navn skulle det vel ikke forundre noen! Selv om han ikke kan la være å plage Sofus av og til....