Kollavegen

Tidlig i oktober, før vinden hadde gjort seg ferdig med lauvet. Retreatdagen begynner tidlig om morgenen. Jeg forlater Nord-Sandom med husene og Vesle-kapellet for å gå de ca.400 m bort til Sandom der gjestene ennå sover.
Elva flyter stille og fin mellom sandbankene, og minner meg om havet!
Jeg bor ved en landeveg, Kollavegen, som er et eksempel på gammel vegbyggerkunst i Norge, og derfor verneverdig. På enkelte steder er den så smal at jeg holder pusten når jeg kjører Sandom-bilen, og ber om at ingen må komme rundt neste sving. Noe annet er det ikke å gjøre, for denne vegen vil nok aldri bli bredere. Her er det bare å tilpasse seg forholdene!
Men det er en fin veg, med sine stabbesteiner som minner om budene Gud har gitt oss for at vi skal holde oss på vegen uten å falle i noen av grøftene, og jeg føler meg priviligert som får gå langs et slikt kulturminne hver dag og beundre resultatet av mer enn 100 år gammelt slit.
Så er jeg framme og en ny dag på retreat kan begynne, med vekking av gjestene, morgengudstjeneste og frokost.
Når jeg skal tilbake om kvelden, er det ikke mye å se av vegen. Lyskjeglen til lommelykta lyser bare akkurat opp der jeg setter foten, men over er det et hav av stjerner. Gatelykter hører til i en annen verden....

Tyttebæret oppå tuva

Liker du havregrøt med kulturmelk og nyrørt tyttebærsyltetøy til frokost? Ja, da er retreat på Sandom stedet for deg! Bærene finner vi like utafor døra, så å si. Her går skogsvegen oppover Lomskollen.
Små detaljer med høstfarger langs vegen!
Men det er de røde bærene i grønne klær vi har lett etter. Er de ikke skjønne? Og det kan være veldig meditativt å gå i tyttebærskogen alene! Her heter det forresten ikke tyttebær. Det heter tyting!
Nede på kjøkkenet blir de små røde renset og rørt og frosset ned i melkepakker. Snart har vi nok for et helt år med retreater! Retreatgjestene får også lov til å hjelpe til med plukkinga, hvis de vil. Som sagt, det kan være en god meditativ øvelse!

Flere glimt fra septemberfjellet

En forventningsfull flokk på veg mot fjellheimen. Vi går i stillhet den første halvtimen og lar tankene dvele ved morgenens bibelmeditasjon.
Oppe på platået på veg mot Soleggen snur vi oss og skimter Galdhøpiggen til venstre mot horisonten.
Vi var ikke alene på toppen av Soleggen! Skoleelever på leirskole hadde kommet først. Men det var god plass til alle, og her nåt vi kaffen og sjokoladeplatene som turlederen delte ut!
Dagen før hadde vi fått se Lomseggen og Lom sentrum ovenfra. Fra Soleggen så det ikke veldig høyt ut.

Glimt fra september

September har gått uten at bildene har kommet på bloggen, men her kommer et tilbakeblikk. som du ser på bildet ovenfor, kom bagasjen endelig trygt fram i begynnelsen av måneden. Eskehaugen virket liksom mindre i det nye soveværelset mitt!
September kom med høstfarger i fjellet og fjellvandringsretreat. Her raster vi i nærheten av Soleggen, og Laffen er med!
Det sies at bøndene i Lom inngikk en avtale med Vårherre: Hvis du sørger for sol, skal vi klare å skaffe vann selv. Slik ble vassvegene til. De er også ypperlige å gå og meditere langs.
På veg videre opp mot dammen etter veksellesning fra Salmenes bok og en matpause.

Setermesse

Tomasmesse, Midnattsmesse, det finnes mange slags messer, men Setermesse, hva er nå det?
Det hørtes spennende og eksotisk ut, så jeg sa ja, takk, da naboene inviterte meg med. Søndag ettermiddag kjørte vi forbi avkjørselen til Galdhøpiggen og langt opp i Bøverdalen, der en familie hadde stilt det nyopp-pussa seterhuset til disposisjon for menigheten, og altså inviterte til setermesse, som har sin egen liturgi! Ja, det er godt å komme til ei åpna grind! Og som i Japan ble gangen etterhvert overfylt av joggesko, noen finsko og fjellsko.

Det var kjølig ute med nysnø på toppene omkring, men inne i seterhuset ble det både varmt og trangt om plassen. Noen av de yngste fant plass på peiskanten under gudstjenesten, men etterpå ble det tent på der, og vi toget ut på kjøkkenet for å nyte hjemmebakt til kirkekaffen: Lefser, kringle, rundbrød, mm. En smak av Gudbrandsdalen!
Vertskapet stilte opp i matchende antrekk, og sørget for at alle hadde noe å spise og drikke, og vi fikk også høre mer om området, og om seterdrift i gamle dager.
Som preludium sang vi sangen om Bøverdalen, og fjellene med melisdryss fungerte utmerket som altertavle!

Fra Japan til Ottadalen

Her bor jeg! Litt av en overgang fra blokk i Japan, ikke sant? Men jeg koser meg.
Spesielt når jeg kan ta en tur opp mot Lomskollen og på vegen finne bær i skogen.
Fra toppen av Lomskollen strekker fjellheimen seg innover. Det er akkurat en passe trimtur.

Kanskje du lurer på hvorfor jeg ikke har forandra navnet på bloggen?
Det er fordi jeg alltid vil ha med meg et vindu som jeg kan åpne mot øst, så det slipper inn nytt og avslørende lys over tilværelsen i Norge.

Hvis jeg får det til mellom retreatene, skal du få små glimt herfra fremover også.

Velkommen til retreat, forresten! Mer informasjon kan du finne ved å søke etter Sandom på nettet.

Takk for laget så langt!

Takk for nå til hortensiaene,rismarkene og kirka, og til dere som har fulgt med i bloggen fra Japan! Jeg reiser på mandag, og regner ikke med at det blir så mye blogging før den tid. Men kanskje blir det nye poster fra en annen kant av verden?
Vinduet fra øst vil uansett alltid være der og kaste lys og nye tolkninger inn over hverdagen i Norge. "Herren skal bevare din inngang og din utgang." Det har holdt til nå, til tross for at jeg bare sov et par timer inatt for å få ferdig storbagasjen. Da listene var ferdige, hadde det begynt¨å gry av dag. Og nå kom de for å hente eskene! I kveld flytter jeg til ei venninne, og leiligheten blir overlevert på fredag. før det skal den gjøres rein, og alt det andre skal ut. Hun som skal overta bilen, kommer på lørdag, så fram til avskjeden i kirka søndag går det slag i slag. Det er så vidt jeg klarer å følge med! Så er det direkte til Nara for å overnatte hos Orlaug siste natta, og så til flyplassen mandag. Det er en sorgprosess å reise, men samtidig lengter jeg etter å sitte på flyet
Takk for interesse, kommentarer og forbønn!

Flere og flere avskjeder

Du lurer kanskje på hva som har skjedd med bloggen? Det går lenger og lenger tid mellom postene. Vel, her ser du svaret! Eskehaugen øker mens bloggen minker. Nå er det meste pakket, og det skal sendes på onsdag.
Denne uka blei også ei avskjedsuke: Mandag inviterte prestemøtet i Yokkaichi på lunsj. For anledningen var noen av konene med, de som jeg hadde truffet tidligere. Det var rørende både med gaver og gode ord.
Neste dag stod lunsj sammen med malegruppa for tur: De inviterte på et utsøkt japansk måltid, og jeg fikk med meg utstyr slik at jeg kan fortsette å montere bildene mine i Norge , også.(Hvis jeg klarer å fortsette med malingen!)
Men noen avskjeder er annerledes enn andre: Du husker kanskje at jeg har skrevet om henne jeg besøkte på sykehuset flere ganger i uka. Jeg hadde begynt å lure på hvordan i all verden jeg skulle klare å si adjø til henne, fordi hun var så svak. Men så var det hun som dro hjem først, for en måned siden. Begravelsen var i en annen kirke som hun pleide å gå i, fordi det var lettere for slektningene å komme da. Onsdag var jeg og fru Hasagawa og luket på gravstedet. Men det er bare en minnestein, som denne damen ga til kirka for mange år siden, og det står noen navn bak på den. De "kristne" gravene har sin egen avdeling på den offentlige, buddhistiske gravplassen, og jeg synes det er oppbyggelig å gå mellom korsene!
Selve urna ble plassert her, i urnehuset bak kirka, etter en seremoni på søndag, en måned etter begravelsen. Presten som ledet begravelsesseremonien, kom, og hennes tantebarn med familie. Sammen med en del fra menigheten fikk vi ei fin minnestund i kirka etterpå.

Avskjed med brask og bram!

Så skulle det gå 26 år før jeg endelig våget å ta ordet på Kinkikirkens arbeidermøte for å si min hjertens mening. Det stoppa debatten, og møtelederen var glad til, for tida er alltid knapp.
Og så reiser jeg! Men kanskje var det derfor jeg kunne gjøre det, også.
Arbeidermøtet for Kinkikirkens arbeidere var i Kashihara kirke, og denne gangen varte det bare en dag. Men det er viktig å treffes!





Kirkestyret hadde en del saker som det ble samtale om, og så fikk vi en pause og en 1000 yen-seddel i neven for å spise lunsj hver for oss.
En del av programmet var altså avskjed med oss som reiser, igjen. Noen gode ord fra kirkepresidenten, og hilsen fra hver av oss.
Da Mikajimasensei sa at han ble veldig overrasket over å møte en ny side ved meg, måtte jeg jo kommentere at det var for galt å reise nå når jeg endelig hadde fått mot til å si meningen min med stor innlevelse på et slikt møte! Men kanskje var det grunnen til at jeg turde?

Møtet begynte og avslutta med gudstjeneste(andakt) og under avslutninga var det nattverd.
Her er det ikke kirkepresident og nybegynner, her er alle like, på veg for å motta Herrens måltid
som niste på vegen!

På flere gamle tomter

Jeg hadde en sjekk på sykehuset i nærheten av Rokko, og av sentimentale grunner lette jeg meg frem til huset jeg bodde i under språkskoletida: Kuwahata Mansion, het det da. Og det sto! Jeg tror nok fargen var ny, men der var huset og gata med det vesle markedet, og posthuset der jeg for første gang oppdaget at japansken virka da jeg skulle kjøpe frimerker!






Så innenfor noen av disse vinduene bodde jeg i to år. Var det 3.eller 4.etasje? Det er slikt en glemmer, men jeg husker at vaskemaskinen måtte stå ute ved siden av ytterdøra, og at en kom rett inn på kjøkkenet. I leiligheten under bodde en annen språkstudent, så jeg var ikke alene.







Hver morgen jogga vi hver for oss, og så skyndte vi oss til Rokko stasjon for å ta toget inn til sentrum.










Jeg gjorde det motsatte, gikk fra Rokko, innom gamle trakter, og kom ned til Rokkomichi stasjon, på en annen bane, for å komme videre til Osaka.
Videre til flere avskjeder.

Flere avskjeder

Søndag ble den største avskjedsdagen hittil. Jeg var blitt invitert til Tsu kirke, som jeg arbeidet i en periode for noen år siden, i den tida nåværende kirke ble bygd. Der møtte jeg en av mine tidligere søndagsskoleelever. I denne måneden venter hun sitt første barn! Som skikken er her, tilbringer hun tida før og etter fødselen i barndomshjemmet. Hennes nye familie er ikke kristne, men det var godt å høre at hun frimodig bekjenner troen, og har forventning til at de kommer til å bli det.
Ja, tida har gått!
Pastor Mikajima ledet gudstjenesten, og jeg prekte.
Etterpå var det måltid, med avskjed, og det var både rart og kjekt å være der og treffe dem, og bli minnet om en periode i livet mitt som av og til var veldig turbulent, både for meg og de som var til stede der.
Jeg hadde bare glemt akkurat hvordan det var, men i ringen rundt bordet kom glemte følelser fram igjen.
Så det var nesten befriende å kunne sette seg i bilen mot Kawage, som jeg har fulgt litt fra siden, samtidig som jeg har
mange gode minner fra stundene sammen med menigheten der.















Sammen med gamle venner i Tsu. Ei av dem kom som søkende til Tsu mens jeg var der. Til tross for at jeg ikke var pågående, som hun sa i hilsenen, er hun døpt og medlem av menigheten nå. Men hilsenen hennes traff meg likevel: Kanskje det er mange jeg skulle ha vært mer "pågående" overfor? Men, tross alt, hun kom jo etter!










og nye i Kawage.
Det var fremdeles litt piff igjen til preken der også.











To gudstjenester og to avskjeder på en dag, ja, det tappe noenhver for krefter.
Men jeg takker likevel, for det er ei veldig spesiell tid nå, og den er viktig å få med seg.
"Herren skal bevare din utgang og din inngang, fra nå av og til evig tid."

Avskjeder

Dere har vel registrert at det går lenger tid mellom jeg er inne på bloggen nå, og det betyr at det går mot avreise, bare tre uker igjen, og stua fylles med pappesker mens avskjedene kommer som perler på en snor. Klarer jeg å bli ferdig? Hvor mye kommer jeg til å gå over bagasjekvoten? Det er jo ingen vits i å kaste her bare for å måtte kjøpe nytt i Norge, og det koster jo også uansett. For ikke å snakke om alle gavene!

Forrige uke begynte med avskjed med prestene i Mie fylke, som seg hør og bør: Med tekonezushi, tunfisk marinert med soyasaus sammen med ris. Det var slik fiskerene laget mat mens de var på sjøen i gamle dager.

Avskjeder i Japan her et mønster: Vi spiser god mat. Alle sier litt til den som skal reise. Og det er nå alt det som med fordel kunne ha blitt sagt før, kommer fram!

Så har den som skal reise en hilsen, og det overrekkes en gave.

Denne dagen ble også avskjed med et stykke natur jeg har blitt veldig glad i: Den såkalte perlekysten, kyststripen sør i Mie mot Stillehavet.
Dagen etter var det avskjed på husmøtet vårt, 6 mils kjøring fram og tilbake.

Torsdag fikk jeg et pusterom og tid til å arbeide, men fredag kom ei jente helt fra Yokohama for å hilse på. Hun var medlem i det nybrottsarbeidet jeg var i de første årene av denne perioden.