Vi raster på samme sted som i august, men det er nok et hakk kaldere enn sist! Vi skal opp på fjellet i bakgrunnen, og fram til ei steinbue ved et lite vatn.
Skyene ligger lavt over fjellene.
Endelig framme! Inne i bua var det godt og varmt etter de siste gjestene, og vi delte restene av frukt og sjokolade.
no teier vinden
Ignatius ville gjerne hjelpe til med å rense tyttebær! Du lurer kanskje på navnet? Tja, man kan få mye åndelig veiledning av en katt. Bare tenk etter!
Underveis mot toppen måtte veden bytte plass og kom i ryggsekken. Godt med en rast underveis!
På veg ned igjen ser vi utover Tessen og helt over mot Rondane.
Kveldssola viser de siste strålene, og et reinsdyr som kom mot oss, stopper for å studere disse skapningene, på trygg avstand.
Når turen er over, vanker det noe godt - med pynt, selvsagt!
Tenk at jeg kunne ta bilde av japanske venner ved vassvegen! De kom hit i slutten av juli for å se hvordan jeg hadde fått det, og fikk med seg både Lomskyrkja, Bakeriet og diverse bærplukking i tillegg til et glimt av fjellet.
Dette er andre gjester, på veg opp fra Brimi fjellstue. Vi skal opp på ryggen foran oss.
Nå er det like før oppstigninga begynner!
Oppe på flata ligger ligger et fjellvatn og blunker mot den blå himmelen.
Ved steinbua var det grue til matlaging og steinbenker til å sitte på.
Vannet ser forlokkende ut, men det er kaldt!
Neste dag- klare for å bestige Soleggen, første etappe i rolig meditasjonsvandring.
Oppe i skråninga skal vi ha pausen og veksellesning før vi går videre i ulikt tempo.
På veg opp var det litt av hvert å ta bilde av, både kjent og ukjent vegetasjon.
Min medvandrer kunne fortelle meg navnet på denne skjønnheten: Mogop! Jeg hadde aldri hørt om den før, men det viser seg at den er fylkesblomsten til Oppland.
Oppe på toppen venter belønningen: Et flott panorama over En del av
Noen gikk en kortere runde, og andre var fornøyde med å gå ned korteste vegen igjen, etter å ha skuet utover fjellheimen, deriblant rutene vi allerede hadde gått.
Men for å ta den første dagen først, så starta vi på Åslifjellet. Hadde noen sagt til meg for et år sida at jeg skulle gå fremst og være med og lede ei fjellvandring, hadde jeg nok sagt: "Nei, det tror jeg ikke!" Men denne gangen har jeg vært med i fjellet alle dagene for å lære rutene, og første dagen var jeg altså med i spissen. ( Det var tydelig å kjenne dagen derpå! De andre dagene holdt jeg meg lenger bak, og var "barnepike", som en av de erfarne retreatdeltakerne uttrykte det!)
Dagen i Åslifjellet starta, som ellers, med at vi leste meditasjonsteksten høyt på nytt ved bilene, og så gikk en halv times tid i stillhet i samla flokk. Deretter var det vekselllesning fra Salmenes bok, og så medbrakt matpakke.
Ved denne vesle bua skiltes vegene, noen gikk en kortere og roligere tur, mens vi andre tok fatt på runden som inkluderte et bad i fjellvann for de aller tøffeste(etter min mening!)
Fra toppen av ryggen vi gikk på, kunne vi se Sandom og Kollen ovenfra. Langt borte er Rondane,
og i motsatt retning, Jotunheimen, med Galdhøpiggen.
Kyrkja og trosopplæringsprosjektet var presentert her, og det ble solgt bl.a.T-skjorter og pins laga i forbindelse med jubileet.
Under taket hang klokka, egentlig ei stabbursklokke som venter på å komme på plass! Det var meningen vi skulle ringe i den til middagsbønn, men det var ikke så lett å nå opp... Litt spesielt å samle seg rundt lysgloben, be, tenne lys og løfte opp krukka, midt på verdens torg! Men hvorfor ikke?
Så venter vi bare på besøkende! Standen og anliggendet var synlig i terrenget, men det skulle nok litt mot til for å klyve opp og inn, for terskelen var litt høy. Noen gjorde det, tente lys og skrev en lapp, så på utstillinga, og kjøpte noe. Det var lettere å sette seg ved bordet utenfor og ta en kopp te . Men kanskje var det viktigste å være der, og å være synlig?
I alle fall var det kjekt, og mye arbeid, både fra fredag til søndag, mens det varte, og i forkant. Det var første gangen at kirka og vi var med. Og det ga mersmak!
Her ankommer halvparten av boden vår, som kyrkja fikk laga for anledninga. Det er tunge saker, og det måtte både traktor og kranbil til for å få den på plass.
Vi skulle få plass i like ved inngangen til martnan, i hjørnet av parkeringsplassen der turist-busser og biler kommer i jevn strøm sommeren igjennom. Det dreier seg altså om de som vil se Lom stavkyrkje, som er 850 år i år.
Taket og bannerne til jubileet kom på plass neste dag. Minner det ikke litt om en omvendt iskremkjeks? Men oppsikt vakte den!
Så er vi på plass, midt i turiststrømmen. Ville det komme noen japanere, tro? Jeg trengte ikke å vente lenge. For å vekke deres oppmerksomhet stilte jeg i en japansk jakke, moderat i mønsteret, riktignok, men det virket! Så jeg fikk praktisere språket igjen, og kjente at det var godt. Men om natta drømte jeg igjen om avskjeder og kjente på sorgen ved å forlate...
Det er ikke det at jeg lengter tilbake, heller, men jeg kan føle sorgen av og til, nå når jeg har gjenkjent den. Hvordan gikk det på verdens torg? Se neste innlegg!
Pusekatter på retreat på Nord-Sandom
Morgenstemning på tunet, sånn rundt frokosttider
Syrinbuskene ble beseiret av varmen...
Denne fant jeg på fjellet.
Jeg kjørte opp ved Soleggen til Vassvegene, som Lom er kjent for. De minner litt om Japan, for det er et vanningssystem som bøndene har laget til. Kanaler som fører vannet fra fjellet og fram til gårdene. Jeg ville gå langs dem opp til et lite vann, og finne et sted for formiddagsmat og middagsbønn.
Da jeg kom til Vassvegen vi gikk langs ifjor, fikk jeg en overraskelse. Det var jo ikke vann der! Men etterhvert så jeg at kanalen begynte å fylles opp. Og det likna jo bare mer på Japan og overrislingssystemet som plutselig en dag har satt de tørre rismarkene under vann, som et lite eller stort pinseunder. Det kan du lese om i en av bloggene fra mai ifjor! For meg ble det en hel meditasjon bare å gå her, om å være et bekkefar som Herren fyller med velsignelse for å bringe den ut til andre mennesker. Vi reiser ikke bare på retreat for å digge oss selv !
Med utsikt over fjell og dal hadde jeg en utmerket raste- og bønneplass! Og jeg var helt alene- også uten insektene som summet rundt Sandom. Bare noen fugler og blomster....
Som du ser, så er ikke snøen borte, så elva gikk stor disse dagene. Men idag er sandbankene iferd med å komme til syne...
Jeg fikk altså prøve noe nytt under denne retreaten: Være husfolk på retreat i hverdagen! Det betyr at jeg hadde hovedansvar for middagen samt diverse annet som må gjøres på retreat, samtidig som jeg hadde en halvtimes åndelig veiledning etter middag. Da måtte jeg jo også finne bønnetider og steder gjennom dagen, og det kan være en utfordring når du er husfolk. Men jeg hadde jo morgenen, veien bort til Sandom, tiden under stille andakt, og bibelvers mm på et synlig sted på kjøkkenet. Så jeg synes det fungerte bra og ga krefter og liv underveis. I det hele tatt gir en retreat mye, jeg kjenner at jeg lever når gjestene fyller tunet, sitter rundt og ber i lett sommertøy!