Bloggen som bare ble utsatt

Dette er bloggen som bare ble utsatt, og det er ikke den eneste... Noen av mine japanske venner tror at vi bare ber her, men det er nok av arbeid også, selv om det ikke er retreat! Helt siden den ignatianske retreaten slutta, har jeg prøvd å få skrevet litt om den. Men jeg har ikke hatt overskudd til mer enn middag og avis om kvelden. Etterhvert fikk jeg ordna bildene, men mens jeg holdt på å redigere dem torsdag kveld, kom det telefon fra en gard i nærheten som ville bli kvitt noen liter melk pga meieristreiken! Så var det bare å slå av pcen og sette seg i bilen og hente melkespann, for dette kunne vi ikke la gå fra oss. Neste formiddag gikk med til å helle melka i kartonger og fryse ned, så det andre jeg hadde planlagt, ble forskjøvet tilsvarende. Men klokka sju om kvelden var endelig Stillhetens Hus, med vinduer, vaska og klart til Sandomferien som begynner neste uke. Men da ble jeg bare sittende i en stol med ei bok etter middag og var ferdig for senga klokka 22. Det er deilig å våkne tidlig og kjenne at kreftene er tilbake, så nå prøver jeg på nytt, lørdag formiddag!
Jeg ser ut på skyene og gradestokken som viser omtrent 10 grader, og lurer på om det er sant at jeg for ei uke sida satt oppe i fjellet i shorts og T-skjorte på min retreat-fri-formiddag. I løpet av en retreat med 9 overnattingsdager er det godt å få noen timer fri en av dagene.
Jeg kjørte opp ved Soleggen til Vassvegene, som Lom er kjent for. De minner litt om Japan, for det er et vanningssystem som bøndene har laget til. Kanaler som fører vannet fra fjellet og fram til gårdene. Jeg ville gå langs dem opp til et lite vann, og finne et sted for formiddagsmat og middagsbønn.
Da jeg kom til Vassvegen vi gikk langs ifjor, fikk jeg en overraskelse. Det var jo ikke vann der! Men etterhvert så jeg at kanalen begynte å fylles opp. Og det likna jo bare mer på Japan og overrislingssystemet som plutselig en dag har satt de tørre rismarkene under vann, som et lite eller stort pinseunder. Det kan du lese om i en av bloggene fra mai ifjor! For meg ble det en hel meditasjon bare å gå her, om å være et bekkefar som Herren fyller med velsignelse for å bringe den ut til andre mennesker. Vi reiser ikke bare på retreat for å digge oss selv !
Med utsikt over fjell og dal hadde jeg en utmerket raste- og bønneplass! Og jeg var helt alene- også uten insektene som summet rundt Sandom. Bare noen fugler og blomster....
Som du ser, så er ikke snøen borte, så elva gikk stor disse dagene. Men idag er sandbankene iferd med å komme til syne...
Jeg fikk altså prøve noe nytt under denne retreaten: Være husfolk på retreat i hverdagen! Det betyr at jeg hadde hovedansvar for middagen samt diverse annet som må gjøres på retreat, samtidig som jeg hadde en halvtimes åndelig veiledning etter middag. Da måtte jeg jo også finne bønnetider og steder gjennom dagen, og det kan være en utfordring når du er husfolk. Men jeg hadde jo morgenen, veien bort til Sandom, tiden under stille andakt, og bibelvers mm på et synlig sted på kjøkkenet. Så jeg synes det fungerte bra og ga krefter og liv underveis. I det hele tatt gir en retreat mye, jeg kjenner at jeg lever når gjestene fyller tunet, sitter rundt og ber i lett sommertøy!
Men jeg skjønner at vi ikke kan stole helt på den norske sommeren... mer enn 25 grader en dag, og så bare 5 noen dager etter! Nei, det tar tid å venne seg til dette...