2. søndag i advent. For meg er denne dagen som et mellomrom å slappe av i. Jeg har lånt 2 dvder og skal være sløv og samle krefter. Forrige helg var jeg opptatt med Lys Vaken mm, og neste helg skal jeg til Gardermoen og ta imot besøk fra Japan for ei uke. Da skal vi også ta med oss litt av julegatene i hovedstaden, har jeg tenkt. Så idag stopper jeg opp, som mellomrommet mellom utpust og innpust.
Denne søndagen tenker vi også på at Herren skal komme tilbake, og det gjelder å være våkne og ventende, men ikke inaktiv heller.
Et uttrykk jeg har lært gjennom ignatiansk åndelig veiledning, er "å gjøre det som er godt for deg", det vil si, det som gir den beste ettersmaken. Dette høres kanskje veldig åndelig ut, men åndelighet er for hverdagen og valgene der.
I dag, for eksempel, sov jeg til 10, hadde en rolig frokost mens jeg hørte på radioen. Ute er det ikke spesielt godt vær. Sola forlot oss for over 1 måned siden. Etter morgenbønna vil jeg helst kaste meg over filmen. Men stopp, er det egentlig det som kjennes best etterpå?
Oppmuntra av Ignatius tar jeg på tur-utstyr og putter Kristuskransen i lomma. Min vesle, private Ignatius må også ut. Det har vi begge godt av!
Så tar jeg fatt på tre-kvarters-runden, turalibiet når det kjennes for langt til toppen. Og det gikk som jeg visste: Vel oppe på den flate skogsveien, der elva og gårdene på den andre sida er noen meter lenger nede, og fjell og himmel nærmere, våkner følelsen av at dette var det gode valget, for fullt! På veg ned bakkene igjen møter jeg en mann med 2 unge Golden Retrievere, og hilser på dem. ( Og jeg er glad for at jeg snart skal spise lunsj mens jeg koser meg med filmen, og vet at det vil bli enda bedre enn om jeg ikke hadde kommet meg ut først....) Trivielt og selvsagt? Kanskje det, men slik kan hverdagens åndelige vandring arte seg mens vi venter, og kanskje møtet da blir enda hjerteligere?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar