Jula i et nøtteskall

Plutselig var lillejuleaften over, og så ble det siste vinduet også et dobbeltvindu.
På Sandom sover gjester og husfolk, men pga forsinkede busser mm ble det en sein kveld. Jeg var tilbake kvart på tolv, og hadde da arbeidet uten betydelige pauser, det vil si helt for meg selv, siden klokka åtte i morges.

Jeg regner med at de førstkommende dagenen blir noe liknende.
Hvorfor gjør jeg dette, i selveste jula, når de fleste flater ut og har fri?
Hvorfor bruker noen juleferien sin på å være husfolk her?

Kanskje har vi knekket koden og funnet jula i et nøtteskall...

Gledelig jul!

Vindu 22: Nå er vi snart der

Selv har jeg tjuvstarta litt, som du ser av bildet. Men det var for at Atsuko skulle få en liten smak av norsk jul før hun dro.
Jeg tenker av og til tilbake på julene i Japan. Min første og kanskje eneste hjemlengsel var første jula der. Ble dårlig første juledag og kunne ikke gå i sjømannskirka som jeg hadde ønska, og da var alt ganske trasig. Men det ordna seg før dagen var omme: Om kvelden dro jeg på julefest i den japanske menigheten jeg gikk i, og da kom det mer enn dobbelt så mange som vi hadde regna med. Og bløtkakene strakk likevel til!
Men det sterkeste juleintrykket fra Japan er nok dette at det ikke er julehelg i samfunnet rundt oss. Selv om butikkene gjør sitt for å skape julehandel. Julaften og juledagene er vanlige dager, kanskje med en liten hyggelig fest: Jul. Kontrasten blir så stor.

julekveld

julekvelden
vart dørene opna
og me gjekk stilt inn i æva

kveld attom tid og stad

juledags morgon
fann oss rikare att
då brann du stilt i våre rom

kveld attom tid
og her er duka til møte

heretter er me
møtestader
julekvelder
der dører opnast
og du og menneske finn kvarandre

stille rom
der tog står
og høgtalarane teier

kyrkjerom
der bord vert sette fram
og ljos tende

julekveld
men tog tråklar berre vidare
utanfor

21.vindu: Klare for å ta imot?

Adventstreet og stjerna er tent. Om ikke alt er ryddig og pynta ennå, kjenner jeg at nå er jeg klar til å ta imot gjestene. En stille dag med forberedelse gjør underverker. I morges hadde jeg følelsen av at det var et hav av ting som skulle gjøres, men i ettermiddag hadde jeg falt såpass på plass at jeg kunne koble av med å være med på juletrefesten på Garmo skule.

I år skal vi på "Vandring mot Betlehem" under retreaten.
Er vi klare til å ta imot?

20.vindu: Juleforberedelser

Pus hjelper til med å lage julegaver.....med konsentrert blikk på mønsteret?

4.søndag i advent. I Nystuggu er vi alene igjen, og min japanske venninne sitter nok akkurat nå på flyet til Helsinki.

Det er "flate-ut-dag", "lade -opp-batteri-dag" i forhold til juleretreaten. Tenk at den er ferdig på denne tida neste søndag!

Så er det tid for skademelding og de siste "private" forberedelsene mens de 4 adventslysene får lov til å brenne.

Nytt dobbeltvindu: Min første kollisjon langs Kollavegen

Teknikken virka ikke igår, så det får bli doddeltvindu igjen...
Da var det forresten minus 29 grader på det meste, så dobbeltvindu var greit å ha. Selv om innsida frøs til likevel.
Og feil varebestilling er slett ikke det verste som kan skje. Mjuklefser må jo også passe utmerket til Kjærlighetsmåltidet, for eksempel.

Nei, det er langt verre når det plutselig kommer en møtende bil i full fart rundt svingen og du ikke har tid til eller tør å komme deg nok langt til side, fordi det er stabbesteiner og rett ned mot elva på siden du kjører på. Begge biler fikk skader på sider og speil. Det verste er øyeblikket når du skjønner at den andre ikke kan komme forbi uten å treffe deg....

Men så kunne det jo gått så mye verre. Gjesten og jeg kunne etter ei stund kjøre videre til
Lom, for de siste gaveinnkjøpene før hun reiser i natt.

Bildet er fra prestgarden i Lom, mot Lomskyrkja. Vi ble invitert på kaffe og julekaker, med moltekrem, ei god og fredelig stund etter alt.

Det gikk bra å kjøre tilbake igjen. Føler meg tross alt ganske tryggg på vegen nå. Men skjønner at jeg kan aldri være for forsiktig der.

Temperaturen har steget, til "bare" minus 10, med vind og litt snø.

17.vindu: Hardbrød og lengsel

Frosten har lagt sitt teppe over landskapet. Gradestokken kryper ned under minus 20. Pus og gjesten søker inn mot varmen. Tankene innover.

Jeg har gjort min største av mange tabber på Sandom hittil, og det sier ikke så lite. For ei stund siden skulle jeg bestille 20 leiver flatbrød, som kalles hardbrød her. Men det som kom igår, var lefser, mjukbrød.
Jeg vet at det var jeg som sa feil i farta da jeg bestilte, så da bakste-damen kom med dem, klarte jeg ikke å si at det var feil. Og de er betalt. I det hele tatt har jeg fortrengt saken til idag for om mulig å få den til å forsvinne, uten å måtte snakke om det, men alle vet om lefsene som kom. Og en dag vil det bli spørsmål om flatbrød... Lefsene på kjøla forsvinner heller ikke. Dem skal vi nok få servert, til glede for gjestene, og det er faktisk mulig at ingen av dem vil savne det hjemmebakte flatbrødet.
Så hvorfor er det så vanskelig for meg å le av meg selv, eventuelt ta den fortvilte varianten, og gråte åpent over det jeg har gjort?
På den ene siden ser jeg det komiske i saken, og ville le med om de andre lo av meg.
Jovisst er det en stor sak: Jeg er ansvarlig for maten, og skal ha kontrollen. Vi er et lite sted med trang økonomi.Vi skal ikke sløse.
Men om jeg ser det i perspektiv: Ingen har dødd eller blitt syke, ingen har blitt såret hverken på den ene eller den andre måten. ( Bortsett fra meg selv...) - Så hvorfor være redd?

- Hva er jeg redd for?

I denne uka har vi tatt fram lengselen i morgenbønna. Tenk etter hva din dypeste lengsel er. Flatbrødsaken viste meg hva min dypeste lengsel er: Å bli møtt med raushet. Selv om jeg gjorde en tabbe. Å finne, bli funnet av, en Gud som er raus. Et fellesskap som er raust.

Er jeg raus? Hvor mange ganger denne uka har jeg ikke sagt til min venninne: - Nei, du må gjøre det på den måten? Hvordan skal hun kunne vite hvordan vi gjør ting i Norge?

En raus Gud - det sies at ingen spør etter en nådig Gud mer, men er det ikke det samme?
Søker ikke sårede mennesker idag en Gud som er raus mot dem? Selv om de kommer med den gale bestillingen. En Gud som er raus selv om jeg tar feil av hardbrød og mjukbrød.
Han kjenner jeg! Raushet er min lengsel, en lengsel for livet.

16.vindu: Elg og brød

Dagens bilde ble tatt på veg tilbake fra Bakeriet, derav overskrifta! Vi hadde stabs-juleavslutning over ferskt brød fra Bakeriet i Lom ( for den som ikke vet det - der bakes landets beste brød! )
Like forbi Kollagrenda møtte vi disse to, og det var enighet om at det måtte bli bloggbildet. For ei stund sia holdt vi på å kjøre ned 2 rådyr på samme sted.
Det er kjekt å oppleve at mine japanske gjester også blir berørt av naturen og dyrene de møter her, som om det enkle og opprinnelige rører ved og får fram noe som er skjult under mange lag til daglig. Jeg aner en Gud som er stor nok til å møte mennesker på mange måter og i mange sammenhenger... og har forhåpninger til Ham.

15.vindu:Husfolkmiddag og konsert

Kalkunen smakte godt, den! Med frukt-og nøtte-fyll og ditto saus tilsatt diverse krydder.
Uten å skryte lurer jeg på om jeg er et eksempel på at der det er hjerterom, er det husrom. Inklusive meg selv var vi 10 som spiste middag i et rom på omtrent halvparten av 45 kvadratmeter, og der blei også maten laga. Det meste av oppvasken må stå til i morgen - varmtvannstanken gikk snart tom. Men jeg koser meg når jeg kan lage istand til gjester, privat også, selv om jeg kan stresse litt når jeg ikke vet hvor jeg skal sette ting fra meg. Denne gleden er vel noe av motivasjonen for å være på Sandom, også. Og her er vi bevisste på gjenbruk: Bunnen til iskaka var laga av kokosbunnen jeg mislyktes med her om dagen! De kakene er forresten i boks, rettere sagt: fryseboks. I dag hjalp Atsuko til med å lage delfiakaker, så nå er det bare det glutenfrie bakverket til nyttårsretreaten som står igjen.
Det er moro å se hvordan Atsuko fryder seg over snøen, stjernehimmelen, og katten Ignatius, for å nevne noe!
Vi kunne forresten ikke sitte i ro lenge etter husfolkmiddagen( for oss som jobber her, med familier): Gjeling-ljomen hadde sin faste julekonsert i Garmo kirke. Da skal en være tidlig ute for å få sitteplass! Vi havna bakerst på orgelgalleriet, ikke mye å se, men til gjengjeld praktfull lyd! Ei vakker avslutning på dagen, og ei understrekning av hvor vi er nå.

Til ære for Atsuko hadde vi tidebønn på engelsk i Veslekapellet idag.
Det var da jeg måtte stoppe opp - hvor er den indre juleforberedelsen i forhold til kakebakinga og alt det andre?

14.vindu: Snø og kalkun

I dag tok jeg fri. Jeg kunne jo ikke la gjesten være her for seg selv første dagen. Så vi har kjørt og gått i nysnøen, handlet i Lom og stekt kalkun til husfolkmiddagen i morgen. Hun gjorde store øyne over alle innkjøpene, men det er kanskje ikke alle som kjøper 5 STORE ørreter på en gang? Eller 5 edamer-oster? Det er en lettelse at juleinnkjøpene til Sandom( og til nyttår) begynner å komme i boks. Tre røde roser til bruk i kapellet er bestilt.
Og så har jeg stekt min første kalkun, en rugg på over 5 kilo. Vi blir kanskje 11 til bords i Nystuggu i morgen.
Kalkunen skal skjæres opp før jeg tar kveld, så jeg lukker vinduet og sier god natt!

Dobbeltvindu

Jeg møtte min japanske venninne på Gardermoen lørdag, og kom tilbake nå søndag kveld, så det må bli et dobbeltvindu denne gangen. På ytterdøra hang lussekatter som nabojenta hadde bakt og ønska velkommen med røde hjerter!

Dobbeltvinduet skal på et vis åpne seg mot det å føle seg velkommen eller ikke.
Mens jeg sto og venta på flyplassen, var det plutselig noen som klappet meg på skuldra: Det var ikke bare jeg som skulle hente gjester fra Japan! Og sammen med min venninne kom hun som er gift med presten i den menigheten jeg var i, og datteren. Så det ble en ring med klemmer og varme og kjent-prat midt i ankomsthallen, og seinere på kvelden møttes vi til lys og kaffe og julekaker heime hos min norske venninnne og hennes gjester.

Det var som en uventa gave fra Vår Herre, det varma og lyste opp i adventskvelden.

I dag har vi sett på førjulslivet i hovedstaden, og vært på julemarked.
På veg tilbake til stasjonen sier min venninne at hun må på et visst sted, men altså, det skal være et skikkelig sådant! T-bane eller offentlig toalett duger ikke. Rent må det være! Hva gjør vi? Litt motvillig blir jeg med inn på nærmeste hotell, et av sentrums gamle, ærverdige. - Dette er da altfor fint for oss! Vi kan ikke bare gå inn sånn uten videre... Inne sitter det mange og drikker kaffe, og min venninne får lyst til å bestille noe og sette seg ned her. Så kan ingen ha noe imot at vi låner toalettet! Jeg føler meg fremdeles ikke helt vel..

Omsider kommer det noen som tar imot bestilling. Det enkleste er greit, brus og juice. Når jeg kommer tilbake, kommer min venninne med noe som likner et glass vin og sier at det hadde vi da ikke bestilt! Etter endel fram og tilbake kommer det fram at de ikke hadde ananasjuice, men hvorfor i all verden ikke si det med det samme? Så enden på visa ble at vi betalte for brusen og gikk. Jeg var litt ergelig. Et sted med atmosfære, men hvorfor ikke bedre service, og bedre kommunikasjon ? Kanskje vi ikke så ut som to nok fine damer? Var det min venninnes plastpose, som hun holdt et godt tak i for å beskytte seg mot hovedstadens lommetyver, som gjorde utslaget?

Og så stiller jeg spørsmål ved meg selv som ikke føler meg fin nok. Jeg har da vært på mange finere steder i Japan, med mye bedre service, også. Og er vi ikke sønner og døtre av en større Konge enn som så, og kan gå inn med løftet hode hvor som helst?

Godt å komme heim og være venta...

Men uansett, vi koste oss!

11.vindu: Lovsang i mørketid

mitt liv med deg
Herre
skal alltid bera fram lovsongar

dei skal fødast i mørke rom
veksa ut vindauge
og dører
dei skal anga for deg
og bløma
eit villniss av lovsong
- livet mitt i deg!

dei skal fødast
medan snøstormane rår
veksa lik nordlys
ein orgelkoral
i mørket over kvite fjell

lat oss syngja og syngja
om dette å vera i Jesus
fødd inn i ei verd
av tilgjeving

mitt liv i deg
Herre
skal alltid bera fram lovsongar

du skal veksa og veksa
medan mørkret fell

10.vindu: I ødemarken

Fra kjøkkenvinduet mitt er det ikke mange hus å se. Et vedskjul og ei hytte, såvidt.
Det er kanskje likevel drøyt å si at jeg bor ute i ødemarka!
Men jeg fikk noen assosiasjoner da teksten på Bibelleseplanen idag handlet om en røst som roper i ørkenen, eller ødemarken: Døperen Johannes, som pekte på Jesus.
Måtte Sandom, ja, alle våre med-retreat-steder være røster i ødemarken som roper om Jesus, og er med og rydde veg for ham i menneskers liv.
Det ba vi om i Veslekapellet, 3 retreatarbeidere, under middagsbønna idag.

Drømmen: - En strøm av mennesker ut i "ødemarka" til retreatstedene og tilbake igjen!

9.vindu: Med brodder og hodelykt

Det er tid for brodder og hodelykt, både når jeg går til Sandom om morgenen, og når jeg kommer tilbake. Når jeg skal hente ved bak huset, eller mat i fryseren i kjelleren på Veslestuggua.
Når det fryser på, kan isen på elva få nydelige formasjoner, som små kunstverk.

Isen gir meg assosiasjoner til et dikt:


medmenneske


me trampa i storsko
over dei frosne
markene til kvarandre

me trampa hol
isbitar og glasbrot

sjå
ein stiltrar seg berrføtt
mellom spora
han blør

vil me nokon gong
trø varsamt
berrføtt
innover mot kvarandre

miskunne deg over oss
du som let signing
veksa or sår

Vindu 8: Adventsmøte i prestegarden

Kald og mørk desember - ettermiddag - men i prestegarden i Lom er det varmt og godt, stearinlysene er tent og adventspynten framme. Prestegardens Misjonsforening ( NMS) hadde sitt tradisjonelle adventsmøte. Men stemninga er ikke helt på topp. Prestefamilien skal flytte i februar. I over hundre år har disse stuene huset foreningsmøtene. Kommer det noen som vil fortsette å ha foreningsmøtene her og være med og samarbeide, tro?
Planene for det første halvåret er lagt. Jeg har blitt utfordra til å ta ansvar for to av møtene, pluss det vi skal ha på Sandom i juni...
Det er mange misjonsforeninger som legges ned på grunn av høy alder og manglende rekruttering, men foreninga i Lom er faktisk ei av dem som er liv laga! Jeg er ikke den yngste, og vi er ofte flere enn på bildet. For meg er ialle fall misjonsforeninga et av de viktigste båndene til bygda her. Og vi holder ikke bare på gamle tradisjoner: En av de nyeste er å skrive navnet sitt på en lapp som vi legger i ei krukke og sender rundt.Så trekker alle en lapp, og den personen skal vi be spesielt for til neste gang.

7.vindu: Flere lys tent

Nå er det temmelig "skjømt" når jeg går fra Sandom mot Nystuggu etter endt arbeidsdag. I tillegg har det meste av snøen forsvunnet. Men i går kom adventstreet opp. Det kjempet seg gjennom vindkastene og lyser over tunet, like trofast idag.
Av og til tenker jeg på retreatbevegelsen som lys spredt over hele landet.
Det høres kanskje pretensiøst ut, men hvis jeg ikke trodde på det jeg driver med, kunne jeg vel like gjerne slutte? - Og det morsomme med bevegelsen er at vi snakker om bønn og at vi gjør det, ja, sånn rent privat også, uten å bli flaue, eller bli mistenkt for selv-skryt. Akkurat som i Japan, eller på Alternativmessa, for den saks skyld! Ja, vi bryter en del tabuer, og jeg elsker det!

Som for eksempel den gangen jeg satt på toget fra Oslo og skulle hjem. Det er mye en kan lese i timene det tar å komme til Otta, så hvorfor ikke Bibelen? Toget kan godt brukes til Jesus-meditasjon og liknende, så lenge sidemannen ikke er interessert i å snakke.
Den første innskytelsen er å gjemme seg litt beskjedent mot vinduet, men så får jeg lyst til å være skikkelig uskikkelig! Jeg holder forsida så godt synlig jeg kan, mens jeg halvt venter å bli tilsnakka av noen... Kanskje ble jeg inspirert av ei jente med mørkere utseende, som åpna sin hellige bok ganske så usjenert til tross for at setet ved siden av henne var opptatt. På grunn av språket kunne jeg ikke se om det var Bibelen eller Koranen hun var fordypet i. Uansett ble hun et forbilde for meg, et lys som oppmuntret meg også til å følge etter.

Jeg tror ikke noen hadde vondt av det.

6.vindu: Om å velge det som er godt for deg

2. søndag i advent. For meg er denne dagen som et mellomrom å slappe av i. Jeg har lånt 2 dvder og skal være sløv og samle krefter. Forrige helg var jeg opptatt med Lys Vaken mm, og neste helg skal jeg til Gardermoen og ta imot besøk fra Japan for ei uke. Da skal vi også ta med oss litt av julegatene i hovedstaden, har jeg tenkt. Så idag stopper jeg opp, som mellomrommet mellom utpust og innpust.

Denne søndagen tenker vi også på at Herren skal komme tilbake, og det gjelder å være våkne og ventende, men ikke inaktiv heller.

Et uttrykk jeg har lært gjennom ignatiansk åndelig veiledning, er "å gjøre det som er godt for deg", det vil si, det som gir den beste ettersmaken. Dette høres kanskje veldig åndelig ut, men åndelighet er for hverdagen og valgene der.

I dag, for eksempel, sov jeg til 10, hadde en rolig frokost mens jeg hørte på radioen. Ute er det ikke spesielt godt vær. Sola forlot oss for over 1 måned siden. Etter morgenbønna vil jeg helst kaste meg over filmen. Men stopp, er det egentlig det som kjennes best etterpå?

Oppmuntra av Ignatius tar jeg på tur-utstyr og putter Kristuskransen i lomma. Min vesle, private Ignatius må også ut. Det har vi begge godt av!

Så tar jeg fatt på tre-kvarters-runden, turalibiet når det kjennes for langt til toppen. Og det gikk som jeg visste: Vel oppe på den flate skogsveien, der elva og gårdene på den andre sida er noen meter lenger nede, og fjell og himmel nærmere, våkner følelsen av at dette var det gode valget, for fullt! På veg ned bakkene igjen møter jeg en mann med 2 unge Golden Retrievere, og hilser på dem. ( Og jeg er glad for at jeg snart skal spise lunsj mens jeg koser meg med filmen, og vet at det vil bli enda bedre enn om jeg ikke hadde kommet meg ut først....) Trivielt og selvsagt? Kanskje det, men slik kan hverdagens åndelige vandring arte seg mens vi venter, og kanskje møtet da blir enda hjerteligere?

5.vindu: Advent og oppbrudd

I dag rakk jeg nesten ikke å åpne vinduet. Hele staben på Sandom var på møte på Johannesgården, sammen med to fra styret, de som er vårt kontaktutvalg og som er en støtte og styrke for staben og Sandom.

Vi snakka om hvordan vi best kan presentere retreaten for den som ikke kjenner til den, eller synes at terskelen for å reise på retreat, er høy.

I samtalens løp kom ordet "oppbrudd" fram. Retreaten hjelper deg til å ta ansvar, stå på egne bein, og å våge å gjøre oppbrudd. Den hjelper deg til å gå en annen veg. Hvis det er det du skal.

Det kan f.eks. skje i samtalerommet, som tegninga viser til:


landskap stig fram
mellom oss

den gamle vegen
sperra av jord og stein
og den nye vegen
framom dei

mitt liv stig fram
i rommet mellom oss
og eg går inn i det
- eit og eit steg


Advent - tid for oppbrudd?

4.vindu: Lys for det som var og det som ikke blei

Advent er tid for å se seg tilbake. Gjøre seg til venns med det som var og det som ikke blei. Ta den tida lyset trenger for å brenne helt ned. Da er det tid for å gå videre.
Advent forteller jo om noe nytt som er på gang.


helgemesse

tenn sorgens lys
i mine rom
og la det brenne ned
men tenn det først
så jeg kan se
at ingen er der mer
jeg kneler ved en stein i snø
to navn står hogget inn
i lyset ser jeg begge to
tenn sorgens lys for dem

tenn sorgens lys
for alle barn
jeg ikke tok i favn
tenn sorgens lys for ham et sted
som skulle
gitt dem navn

det tomme rom
er grenseløst
tenn sorgens lys
og be

tenn lys, tenn lys
i disse rom
og la dem brenne ned

3.vindu: Flere lys

gudstjeneste


tenn lys i forrevne rom
la flammene danse med smerte
over tapt liv


tenn dine lys blant klipper
der smerten danser barbeint gjennom mørket


smerten som elsker Jesus
danser seg til blods
under skarp himmel


utgytt for deg

2.vindu: Etter stjerna...

I kveld gikk den store julekonserten av stabelen - Stjerna fra øst av og med Geirr Lystrup, og balalaika- orkester fra Moskva. Lomsklangen deltok, med en lokal kvinnelig solist. Det var moro å være med å synge, for fullt hus i Lomskyrkja.
Stjerna fra øst forteller om Josef og Maria på flukt over taigaen med Ongen. I snø og kulde.
Der mye vakkert og mirakuløst skjer.

Advent og jul har også rom for smerte.
Kanskje jeg derfor våger dette diktet til ettertanke ikveld?



de forkrøpledes dans
med smerte
- de du ikke la hendene på


de krumbøydes dans
med tårer
- de du ikke rørte ved uten
for å velsigne dem med ild

danser seg til blods
under hard himmel

danser med den tornekronede
under tause trær

luk 13,10-17

1.vindu: Hvorfor skriver jeg adventsblogg?

Kanskje er det mest for min egen skyld, for lettere å kunne være i og holde fast ved disse dagene før jul?
På kjøkkenbordet på Sandom står adventsstaken - nå når det ikke er gjester, foregår adventsritualet på kjøkkenet. Ved morgenbønn eller lunsj.
Da jeg hadde tatt dette bildet, la jeg merke til korset bak lyset.
Det minner meg om at advent er tid for ettertanke og selvransakelse, tør jeg å bruke det gamle ordet bot? Er det ikke det lillafargen betyr også, egentlig....
Så la oss ta med et lite dikt om kors og lys til ettertanke i dag:

kross - skuggen

me kastar skugge
kvarhelst me går
i Guds sol

skuggane fell
på dei som er mindre
og dei frys

lat oss ikkje løyna
Himmeriks ljos
for kvarandre

me er alle
under kross - skuggen