lørdag, mai 26, 2007

Pinseaften



For første gang på mange år har jeg ikke pynta til pinse. Det er ikke særlig stas å pynte når stua er full av pappkartonger.

Men vi hadde en stor pinseaften i kirka: Det felles kvinnemøtet for Mie fylke, som vi har forberedt i et halvt år! Først var det gudstjenestedel der jeg talte og hadde fått lov til å si det jeg ikke ville ha usagt før jeg reiser. Under lunsjpausen gikk jeg opp i annen etasje for å ta bilde av forsamlinga, men det var så vidt jeg kom opp trappa! Her taes fantasien i bruk for å få plass! Med 40 voksne og 5 barn tilstede var det for oss ei stor forsamling. Lunsjen var kjøpt inn i esker, og to av de andre menighetene hjalp med kaker og dessert.
Det var ikke bare mat de hadde blitt bedt om å ta med! Alle måtte bidra med noe. Her var bibelpantomime, sang og vitnesbyrd, og vår egen menighet stilte med kotomusikk!
Vår misjonær i Thailand , Naoki Sugioka,hadde sendt DVD ,så vi fikk et glimt fra arbeidet deres,
og offeret gikk til Kinkikirkens misjonsarbeid.
Som dere ser ble alt mottatt med begeistring!Det er godt å treffes og bli oppmuntret og inspirert av hverandre. Da ei dame fortalte at hun skulle bli døpt imorgen, på pinsedag, brøt det ut spontan applaus i forsamlinga!



tirsdag, mai 22, 2007

På gamle tomter 3

Inne i den rolige og svale parken brenner ilden som skal minne oss om det som skjedde 0m morgenen 17.januar 1995. Jeg var ikke alene om å gå der og se.
Her er nedgangen til minnelunden.
På veggene er det satt opp plater med navn på alle de som døde under skjelvet. Det var vel mer enn 5000 mennesker. De som døde etterpå av skader, eller tok sitt eget liv som følge av stresset etterpå, blir også regnet med i antallet.
Kobe by holder dette området pent. Her er de igang med å plante og stelle bed.
Så er jeg tilbake på stasjonen Sannomiya igjen etter mange timers vandring. Det holdt akkurat til å møte min venninne til middag på et koselig lite spisested.

På gamle tomter 2

Japan er et land med mange pensjonister. Det er de som kan reise på Kobe-tur og være turist på en hverdag. Guiden opptrer med flagg, slik at gruppa kan holde seg samlet.
Men det er vel ikke så ofte en ser brudepar midt i turistflokken. Disse er nettopp blitt viet i bryllupskapellet ved parken, og nå skal de fotograferes. Båtene ved havna går turer med turister.
Jeg gikk opp til den overbygde handlegata ved Motomachi, og videre til handlegata "Centagai". Her gikk vi ofte etter skoletid, og under gata kunne vi velge mellom mange små kafeer og restauranter. Etterhvert fikk vi faste steder, som både passet for smak og pengepung.
Vel ute i friluft igjen tar jeg vegen rett sør mot rådhuset. Det er ikke bare båtførere som lokker på folk idag! " Kjøp lodd, kjøp lodd," roper disse damene, iført tradisjonelle jakker i kimonostil. En ide for misjonsfolk i Norge?
Utenfor rådhuset ligger den store blomsterklokka. Lenger ned er den store parken der monumentet over jordskjelvofrene er, og det er dit jeg har tenkt meg.

På gamle tomter

Som sagt er det tid for avskjeder, og 18. mai hadde jeg avtalt å møte ei travel venninne på Umeda stasjon i Osaka, siden jeg var på de trakter likevel. Egentlig er vi tre som har møttes av og til, men det var komplett umulig å få til å møte begge to på en gang!
Så da hadde jeg en hel dag til å gå rundt i Kobe og besøke gamle tomter. Jeg hadde med papirene til talen jeg skal ha på kvinnemøtet på lørdag, så når jeg trengte påfyll i form av mat og drikke, fant jeg et kafebord som kunne tjene som skrivebord samtidig.
Først fant jeg den gamle vegen fra Sannomiya stasjon til språkskolen. Det vil si, det var ikke lett å finne den. Men så ligger det også 26 år og en jordskjelvkatastrofe imellom! Ikuta shrine fant jeg. Skolevegen gikk forbi det. Templet så ut som før, men jeg vet at det også måtte repareres.
Jeg starta fra baksida av stasjonen, og fant riktig utgang. De små butikkene var på plass under jernbanen, som før, men selve jernbanebygget måtte bygges helt opp etter skjelvet for 12 år siden.
I stille bakgater fant jeg den kinesiske kirken der jeg for første gang opplevde den kalde japanske vinteren. Vi satt og frøs og pugget gloser, men gjett om vi hadde det kjekt også. Det var noe som var forandret på kirka, så den er kanskje bygd om eller reparert, den også.
På veg ned Tor Road lette jeg etter den vesle kafeen der vi drakk kaffe og lytta til klassisk musikk etter skoletid, men den var borte. Jeg spaserte mot Motomachi, og rett ned mot havna, Harbourland. Her er det et spesielt minnesmerke etter jordskjelvet: De har rett og slett bevart en del av den ødelagte kaia og rammet den inn. Til og med de skjeve lyktestolpene står der.
Jeg var ikke alene i havneparken denne dagen, selv om det var fredag! Her var det skoleelever på klassetur. De studerer en modell av de første vestlige skipene som kom til Japan, med varer og misjonærer. Det er ikke så rart at de fikk tilnavnet "de svarte skipene"!

søndag, mai 20, 2007

17.mai i Japan?

Jo, det er 17.mai her også, og vi feirer den selv om vi ikke har noen norsk skole eller kirke lenger i Kobe. Denne gangen ble festen arrangert på bibelskolen på Aotani, for den som er lokalkjent. Vi hadde ikke noe tog denne gangen, men det var gudstjeneste, middag, leker , diverse program, og kaffe, og besøk fra ambassaden i Tokyo.
Noen stilte ikke i bunad. Du kan kanskje gjette hvor disse har vært på misjonærmøte?












Det var flere forskjellige bunader representert. På en slik fest som denne kommer nordmenn som er i Japan av ulike grunner, sammen. Noen er misjonærer, andre er i landet på grunn av studier eller arbeid, mens andre igjen har sin ektefelle og familie her. Dessuten kommer gjerne japanere som har et forhold til Norge, så det er en internasjonal fest!





Det er ingen norsk skole lenger, men det er en lærer som underviser disse to elevene i norsk, og de hadde øvd inn et lite program for oss.










Ifølge en gammel tradisjon er kylling fra Kentucky Fried Chicken 17.mai mat for nordmenn i Japan! Da er det bare å slikke fingre og håpe at finstasen ikke får flekker. Men smakte gjorde det!
Vi var omtrent 40 tilstede på festen. Ikke som i gamle dager, men kjekt likevel!





Så var det leker ute på plassen. For første gang så lenge jeg kan huske, ble alle med på leken samtidig! Men barna måtte få en ekstrarunde etterpå.
Dagen ble avslutta med musikk, dikt og leker rundt bordene, og et lekkert kakebord!
Hurra for 17.mai i Japan!

tirsdag, mai 08, 2007

Gozaishodake etappe 1

På mandag fikk jeg gå både opp og ned Gozaishodake, det mest kjente fjellet i Suzukafjellkjeden. Så nå er jeg vel fornøyd! Fjellet er 1212 meter høyt, og jeg kan se det fra verandaen min. Jeg har vært der flere ganger før, men nå fikk vi en riktig lang tur, og jeg fikk prøve den mest utfordrende stien (bortsett fra fjellveggen, da) ned. Navnet på fjellet kan bety stedet der Gud bor.
Hva passer bedre ved en skogsveg enn reklame for fjellsko? De er til og med tyske!
Stien begynte rolig og greit. Mannen bak ser noe forskrekka ut. Det er ikke hver dag utlendinger ferdes her, og til og med to av dem!
Vi kommer til hytte nummer to, også den rolig og øde idag. Det har nok vært fullt i helga, nå på mandag nyter de sin fridag. Det ser ut til at en kan få både mat og overnatting her.
Men vi hadde det vi trengte i sekken. Først må vi ha en lite appelsinrast før stigninga begynner for alvor.
Fjellene lovsynger Herren i lysegrønt med rosa dotter innimellom. Ja, det er en dag for å glede seg i! Vi går langs ei elv med krystallklart vann og ser avogtil opp på klippene på andre sida. Tro om vi ser noen klatrere idag?

Gozaishodake etappe 2

Det er godt at vegen er skilta! Nei, vi skal ikke rett opp, heldigvis.
Men på andre sida kan vi se fjellveggen med klatrere som leker seg blant klipper og blomstrende busker. Vi trenger enda en slurk vann og en bit Freia(ikke si det til noen!) for å komme oss videre.
Etterhvert så vi flere og flere av disse blomstrende buskene. Ei eldre dame som kom nedover, kunne fortelle oss navnet. Hun gikk alene og syntes det var fint å treffe noen. Heter det akasia på norsk, tro?


Heisann, vi er på tusen meters høyde, og har bare 200 meters stigning igjen! Fatt mot!

Gozaishodake etappe 3

Vi legger trøstig iveg de siste kilometrene. Stien er god å gå, været er bra og naturen storslagen. Beina begynner bare å bli litt tregere å få med seg...
Men så, endelig! Fjellstien er slutt, vi er oppe og kan finne oss et sted til brødskiver og kaffe.
Hva er nå dette? En asfaltert veg! Vi fant et sted i ly for vinden, og fikk prata litt med de fleste som kom forbi. Noen hadde gått opp, som vi, andre hadde tatt taubanen. Brunost smaker fortreffelig i japanske fjell også. Vegen går langs toppen slik at også folk som ikke er spreke nok til å gå opp kan komme opp med banen og få en naturopplevelse. Jeg har selv tatt banen opp og ned flere ganger, og gått omkring her oppe.
Det var ikke bare oss folk stoppet opp for å se på. Vi hadde satt oss i en bakke full av sjeldne fjellblomster. Nei, jeg vet ikke navnet på norsk, dessverre. De er ikke større enn ca 1 cm i diameter.
Etter en velfortjent pause gikk vi opp til den egentlige toppen. Her strekker fjellene seg så langt du kan se. Skogkledde fjell også i tusen meters høyde.

Gozaishodake etappe 4

Slik ser toppen ut! Ikke øde og forlatt som turen opp skulle tilsi. Her er restaurant, skitrekk, monumenter og så videre.
På fjellet snakker en med ukjente. -Kom bare frampå, vær ikke redde, sa de. Her kan vi se Biwako når luften er klar.
Og her er beviset: Jeg er på toppen! Ikke i så aller verst form, heller!
Etter en tre-timers tur opp og litt på toppen er det lov å prøve skitrekket også. Det tar oss fra den egentlige toppen, bort til taubanen, og den stien vi skal gå ned.
Her tar jeg bilde hver gang. Det er første gang jeg er her om våren, med rosa akasie-busker og asalia.

Gozaishodake etappe 5

Her kommer taubanen opp til toppen. Den er den taubanen i Japan som kan skryte av å være brattest, og en tur med den er en opplevelse i seg selv. Det var fra den jeg hadde sett stien som går nedover på forsiden av fjellet. Banen anbefales ikke hvis du har høydeskrekk!
Og her skal vi ned, langs klipperyggen midt på bildet. Det er Nakamichi, den mest utfordrende av rutene langs fjellet. Nå gjelder det å trå riktig!
Den første utfordringa! For det første var det ikke lett å se hvor ruta gikk videre, og for det andre måtte vi klatre opp og rundt store steiner ved hjelp av kjetting for å komme oss videre nedover.
Det gikk! Både trær og turgåere klamrer seg fast og prøver å finne feste!