Når sannheten kommer fram

Søndag og kirkedag. Jeg har kommet i god tid som vanlig, men har ytterdøra lukket for å holde kulda ute. Så ser jeg en skygge utenfor, og åpner for å ta imot, for jeg har en anelse om hvem det er som kommer så tidlig. Og riktig nok, det er ei blid dame på 80 år, stilig antrukket og med vesker i begge hender. Hun er ei av de trofaste, og har kanskje vært en kristen like lenge som meg. Hver dag ber hun og bruker Bibelleseplanen regelmessig. Mannen hennes var en av støttene i menigheten, han også. Hun virker litt oppskjørtet. I det jeg holder døra oppe og lar henne komme forbi, sier hun: "Å, jeg glemte helt at jeg skulle til templet for å få brent nyttårspynten idag! " Det er min tur til å bli paff. Hørte jeg riktig? ( Nyttårspynten er et slags rep av typen på bildet, som henges over døra. Den bringes til shintotempelet for å brennes foran gudene, og dette skal bringe velsignelse over det nye året.)

Jeg har 3 muligheter. Den første er fristende, nå rett før gudstjenesten og alt mulig: Å late som om jeg ikke har hørt. Den andre muligheten er å ta dette opp i forkynnelsen uten å nevne navn. Den tredje er å snakke om det direkte her og nå.

Jeg hopper på den siste, når hun har kommet seg vel inn i kirka og fått pusten igjen.

- Er det vanlig at kristne henger slik shintoistisk pynt på dørene sine, spør jeg uskyldig.

- Å, ja, vi kan jo ikke skille oss ut! Det sa pastor x når vi spurte ham om råd. Alle gjør jo dette, og vi kristne kan ikke oppføre oss som "utstøtte" av nabolaget.

Dette engasjerer meg, og jeg kan ikke holde meg lenger. Men jeg prøver å være behersket:

- Jaha, da skjønner jeg hvorfor kristendommen ikke sprer seg i Japan! Det er ikke åndelig kraft i kompromiss!

Hun har visst ikke tenkt over dette.

Hun blir ikke sint, men hun gjentar bare at alle de japanske prestene synes det er OK å gjøre som de andre. Vi kan ikke skille oss ut.

-Jo, men den første misjonæren her, da, prøver jeg.

-Å, vi spurte ikke ham til råds.

- Nei, dere visste vel hva han ville si? Hun nikker.

Jeg forteller at i blokka der jeg bor, er det ingen som har slike rep over døra. Noen få har slik pynt som på bildet. Hun blir overrasket over å høre dette. Kanskje har bysamfunnet forandret seg mer enn hun var klar over?

Jeg føler en slags avmakt, akkurat som om jeg i disse tyve årene har prøvd å fylle en dam, men så er det noen som har laget hull, slik at vannet likevel har rent ut.