Jeg ser at jeg må åpne et vindu til for å få mer lys over det jeg skrev igår. Det vil jeg gjøre ved å fortelle om en annen kristen familie jeg kjenner. De er bønder og bor virkelig ute på landet. Men i deres hus finnes det hverken buddhistisk fedrealter eller shintoistisk gudehylle på kjøkkenet. Disse tingene kvittet de seg med da de ble kristne for mange år siden, og de sa også fra seg pliktene overfor landsbytempelet. Alle vet at de er kristne og går i kirken.Jeg intervjuet dem en gang og spurte dem hvordan naboene og landsbyen reagerte på dette. Svaret var: -De respekterer oss, og kommer gjerne og spør oss om råd.
Denne familien er et eksempel på at også i Japan kommer vi best ut av det ved å være tydelige, og det er det også mange som er, både av prester, lekfolk og kirkesamfunn.
Det jeg vil fram til er at
forholdet til shintoisme, buddhisme og fedredyrkelse er den japanske versjonen av "Har Gud virkelig sagt at"-episoden! Men det finnes andre versjoner av den, så vi kan godt gå litt stille i dørene selv om vi skal si ifra.
Jeg undrer meg av og til over toleransen i Japan. Det er for eksempel hverken banning eller trakassering av kristendom og kirke å høre i det offentlige rom. Det ville faktisk være ganske utenkelig, eller rett og slett ikke interessant! Samtidig opplever jeg at tanken om rett og frihet til å tro annerledes er ukjent. Det vil si, din tro blir akseptert helt til du sier at på grunn av din tro må du la være å gjøre noe, eller gjøre det annerledes enn de andre. Du møter ikke uten videre forståelse når du f.eks. ikke vil gi offergave til tempelet i nabolaget, fordi du er en kristen.
Det er ikke toleranse overfor den som mener at han har funnet Sannheten.(Men det høres da ganske kjent ut?)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar