Et sjeldent bilde

Et sjeldent bilde? Ja, for det er ikke hver dag jeg kan spise lunsj sammen med så mange medmisjonærer! Lunsjboksene var til og med kjøpt inn før jeg kom, og det ble disket opp med japanske wienerbrød til kaffen.
Anledningen er medarbeidersamtaler på representantens kontor, og det er lagt opp slik at de før og de etter lunsj kan spise og ha fellesskap sammen. For meg, som til daglig sitter med mitt selvkomponerte lunsjbrett alene på kontoret i kirka, er slikt som dette en stor anledning!
Da får det være at det er 15 mil fram og like mange tilbake på en dag. Hurtigtoget tar dem på to timer, og på toget forbereder jeg meg til samtalen, og arbeider med søndagsprekenen. Og for å få utnytta tid og reisepenger best mulig, hadde vi en liten MAF-prat over at glass juice inne på Namba stasjon før returen.
Middagen? Grønnsakretter i diverse fasonger kjøpt i delikatessebutikk smaker veldig godt på toget, med Kaffelatte fra Seattles Best Coffee til. Litt japansk fikk jeg også lest!
Jo, det er langt inn til Osaka, men slike dager gir litt ekstra oppmuntring til å leve med alle dem jeg tilbringer alene.

Reisende i bøker

Inasan har vært reisende i bøker i omtrent 20 år. Han leder den kristne bokhandelen Seibunsha i Nagoya. Seibunsha ble starta for 50 år siden av lutherske kristne, og Inasan kunne idag fortelle at disse kristne kom fra en av Kinkikirkens menigheter!

En gang i måneden fyller han bilen med bøker og annet som menighetene i nabofylket Mie har bestilt, og drar fra kirke til kirke. Han besøker ikke bare de lutherske menighetene, men alle som ønsker å handle med ham. To-tre uker før sender han postkort med dato og klokkeslett, og så er det bare å bestille, via mail, fax eller telefon. Hjemmeside har de selvsagt også!
I god tid før jul har han med seg kataloger og brosjyrer, som gjelder hele året. Dessuten er det stadig bokomtaler i det kristelige magasinet som han også formidler abbonnement på. Det utgis utrolig mye kristelig lesestoff og materiell når en tenker på hvor liten prosent av befolkningen som er kristne! Og markedet oversvømmes av småsøte bruksting med bibelvers på. Men det er jo en måte å ta med seg troen inn i hverdagslivet på.

Jeg har kjent Inasan i over 10 år, og jeg vet fra før at han liker god kaffe, det vil si filterkaffe, så jeg sørger for å ha kaffen klar med litt godt til når han kommer. Som regel har han tid til en prat også, for han er en sosial kar, og har som regel et stort smil på lur!
I dag hadde han til og med en gave til meg: Noen små bibelske trykk av kunstneren Sadao Watanabe! Selvfølgelig kopier, men det var en gave jeg ble glad for. Kanskje var det i forbindelse med jubileet. De hadde også laget flotte plakater og kort med informasjon om bokhandelen.

Inasan har en viktig tjeneste. Bortsett fra et bokrom i Yokkaichi som har åpent ei uke hver måned, finnes det ikke kristne bokhandler her i Mie fylke. Og kristen litteratur betyr mye for kristne som ikke har så mye kristen påvirkning og fellesskap til daglig. Derfor drar han ut i snø og regn, varme som kalde dager.Hele turen tar etpar dager, så han må overnatte på vegen. Fra Yokkaichi i nord og til Shima i sør er det omtrent like langt som fra Yokkaichi til Osaka! Derfor synes jeg at han fortjener en god kopp kaffe.

Den viktigste dagen i året

I dag har menigheten hatt sitt årsmøte. Det er det jeg kaller "den viktigste dagen i året". I allefall er det den dagen menigheten (les: menighetens arbeider!) ser fram til med størst spenning: Vil det komme så mange at møtet blir beslutningsdyktig? Hvor mange av de som ikke kan, viser ansvar og sender inn fullmaktsbevis? ( Disse blir nemlig talt opp og legges til antall frammøtte. Det er slik vi klarer å holde det gående.)
Så på forhånd hadde jeg sendt ut invitasjoner med svarkort til medlemmene. Med frimerke til de som mest sannsynlig ikke kunne komme! Neste punkt var å få papirene ferdig. De ble også delt ut på forhånd, egenhendig eller pr. post og mail. Jeg må innrømme at jeg behendig la inn noen husbesøk i den kritiske perioden med den baktanke å få nok fullmakter!
Så var det bare å vente. Og det holdt! Møtet kunne avholdes, det var en positiv stemning, og vi fikk valgt nytt menighetsråd fort og greit. En av dem ble valgt for første gang, og det er stort å se at nye tar ansvar!
Samtidig var det en dag med alvor og vemod. Bildet er tatt for to år siden. Jeg glemte helt å ta bilde idag. Men vi var nesten akurat samme flokk. To av dem på bildet er syke og skrøpelige nå, og har ikke kunnet komme til gudstjeneste på ei stund, så de var ikke med idag . En av dem har nettopp fått vite om en alvorlig sykdom. På disse to årene har to av dem fått ei lita datter, som også var med. Ja, på gudstjenesten var det to mødre med barn!
Så når jeg tar fram dette bildet og ser på det, tenker jeg på at jammen har det skjedd mye på disse to årene. En av dem som ikke var med for to år siden pga at han var rammet av slag, har nå kommet så langt i sin rehabilitering at han kan komme til kirke i drosje. Han er i 40-årene.
Vi kunne også dele sorgen over henne som døde før jul, og sammen legge familien fram for Herren. Så viste det seg at ei av damene hadde opplevd et liknende dødsfall i sin familie bare for ei uke siden, og jeg fikk avslutte dagen i kirken med å be sammen med henne.
Hva vil det neste året bringe for menigheten? Hvem får de som arbeider eller prest når jeg reiser i slutten av juni? Det var det ingen som spurte om.

Mer om sannheten

Jeg ser at jeg må åpne et vindu til for å få mer lys over det jeg skrev igår. Det vil jeg gjøre ved å fortelle om en annen kristen familie jeg kjenner. De er bønder og bor virkelig ute på landet. Men i deres hus finnes det hverken buddhistisk fedrealter eller shintoistisk gudehylle på kjøkkenet. Disse tingene kvittet de seg med da de ble kristne for mange år siden, og de sa også fra seg pliktene overfor landsbytempelet. Alle vet at de er kristne og går i kirken.
Jeg intervjuet dem en gang og spurte dem hvordan naboene og landsbyen reagerte på dette. Svaret var: -De respekterer oss, og kommer gjerne og spør oss om råd.
Denne familien er et eksempel på at også i Japan kommer vi best ut av det ved å være tydelige, og det er det også mange som er, både av prester, lekfolk og kirkesamfunn.
Det jeg vil fram til er at
forholdet til shintoisme, buddhisme og fedredyrkelse er den japanske versjonen av "Har Gud virkelig sagt at"-episoden! Men det finnes andre versjoner av den, så vi kan godt gå litt stille i dørene selv om vi skal si ifra.

Jeg undrer meg av og til over toleransen i Japan. Det er for eksempel hverken banning eller trakassering av kristendom og kirke å høre i det offentlige rom. Det ville faktisk være ganske utenkelig, eller rett og slett ikke interessant! Samtidig opplever jeg at tanken om rett og frihet til å tro annerledes er ukjent. Det vil si, din tro blir akseptert helt til du sier at på grunn av din tro må du la være å gjøre noe, eller gjøre det annerledes enn de andre. Du møter ikke uten videre forståelse når du f.eks. ikke vil gi offergave til tempelet i nabolaget, fordi du er en kristen.
Det er ikke toleranse overfor den som mener at han har funnet Sannheten.(Men det høres da ganske kjent ut?)

Når sannheten kommer fram

Søndag og kirkedag. Jeg har kommet i god tid som vanlig, men har ytterdøra lukket for å holde kulda ute. Så ser jeg en skygge utenfor, og åpner for å ta imot, for jeg har en anelse om hvem det er som kommer så tidlig. Og riktig nok, det er ei blid dame på 80 år, stilig antrukket og med vesker i begge hender. Hun er ei av de trofaste, og har kanskje vært en kristen like lenge som meg. Hver dag ber hun og bruker Bibelleseplanen regelmessig. Mannen hennes var en av støttene i menigheten, han også. Hun virker litt oppskjørtet. I det jeg holder døra oppe og lar henne komme forbi, sier hun: "Å, jeg glemte helt at jeg skulle til templet for å få brent nyttårspynten idag! " Det er min tur til å bli paff. Hørte jeg riktig? ( Nyttårspynten er et slags rep av typen på bildet, som henges over døra. Den bringes til shintotempelet for å brennes foran gudene, og dette skal bringe velsignelse over det nye året.)

Jeg har 3 muligheter. Den første er fristende, nå rett før gudstjenesten og alt mulig: Å late som om jeg ikke har hørt. Den andre muligheten er å ta dette opp i forkynnelsen uten å nevne navn. Den tredje er å snakke om det direkte her og nå.

Jeg hopper på den siste, når hun har kommet seg vel inn i kirka og fått pusten igjen.

- Er det vanlig at kristne henger slik shintoistisk pynt på dørene sine, spør jeg uskyldig.

- Å, ja, vi kan jo ikke skille oss ut! Det sa pastor x når vi spurte ham om råd. Alle gjør jo dette, og vi kristne kan ikke oppføre oss som "utstøtte" av nabolaget.

Dette engasjerer meg, og jeg kan ikke holde meg lenger. Men jeg prøver å være behersket:

- Jaha, da skjønner jeg hvorfor kristendommen ikke sprer seg i Japan! Det er ikke åndelig kraft i kompromiss!

Hun har visst ikke tenkt over dette.

Hun blir ikke sint, men hun gjentar bare at alle de japanske prestene synes det er OK å gjøre som de andre. Vi kan ikke skille oss ut.

-Jo, men den første misjonæren her, da, prøver jeg.

-Å, vi spurte ikke ham til råds.

- Nei, dere visste vel hva han ville si? Hun nikker.

Jeg forteller at i blokka der jeg bor, er det ingen som har slike rep over døra. Noen få har slik pynt som på bildet. Hun blir overrasket over å høre dette. Kanskje har bysamfunnet forandret seg mer enn hun var klar over?

Jeg føler en slags avmakt, akkurat som om jeg i disse tyve årene har prøvd å fylle en dam, men så er det noen som har laget hull, slik at vannet likevel har rent ut.

Nyttårsmøte

8. januar var Kashihara kirke fullsatt i anledning Kinkikirkens årlige nyttårsmøte, som arrangeres på den japanske høytidsdagen som markerer 20-åringenes overgang til de voksnes rekker. Dette ble også markert på møtet. 6 unge, deriblant vår egen Rebekka, ble tatt fram og velsignet både med forbønn og gave. Men,

det mest populære innslaget på møtet var et slags Melodi Grand Prix der alle arbeiderne i Kinkikirka deltok fylkesvis. Til forskjell fra Grand Prix ble det ikke delt ut noen pris, men alle gruppene hadde forberedt seg godt, og satte stor pris på å få stå foran en fullsatt sal, for en gangs skyld. Så var det ikke vår egen, men Herrens pris vi skulle synge!

En annen sak er at en og annen nyttet høvet til å briljere med komiske talenter under presentasjonen av den enkelte arbeider, men siden det er vanskelig å oversette vitser, lar jeg det være! Ovenfor ser du Osaka-gruppa i aksjon.

Det må føyes til at hensikten med denne sangstafetten var at alle arbeiderne skulle få både et navn og et ansikt i lekfolkets bevissthet, og den skulle være med og understreke vår kirkes enhet og mangfold. Noe som også lyktes over all forventning!

Nei, disse jentene står dessverre ikke i kø utenfor Kashihara kirke! Bygningen bak dem er nok Kashihara kulturhus. De skal være med på en seremoni der alle 20-åringene er invitert. Der ønskes de offisielt velkommen inn i de voksnes rekker. Dette er en av de få dagene i året det vrimler av flotte kimonoer på byen, så fotoapparatene hadde det travelt! Men jeg kan betro deg at kimonoen ofte er lånt for dagen. Innkjøpsprisen er nemlig svimlende!

Men denne fridagen har også måttet gi opp sin opprinnelige dato til fordel for japanernes nyfunne trang til langhelger. Nå er den alltid på en mandag, slik som andre opprinnelig faste fridager i løpet av året. Keiserens fødselsdag har klart å holde stand, men det skulle nå også bare mangle!

Mer nyttår

Her får du titte inn av vinduet i kirka vår 7.januar. Da hadde vi kombinert nyttårsgudstjeneste og hellig-tre-kongers-gudstjeneste. Vismennene var på plass i julekrybba, og en spesiell nyttårsdekorasjon hadde tatt over etter juleblomstene. Juletreet sto fremdeles i en krok bak pianoet og var litt skamfull fordi jula egentlig var over.





Butikkene har forlengst åpnet igjen, men jeg måtte ta med etpar bilder fra tredje nyttårsdag også. Her ønsker plakaten deg godt nyttår og forteller at de har stengt fram til i morgen.
Også private hus har nyttårspynt på døra. Tradisjonelt skal halmpynten brennes i tempelet 15.januar.

Et nyttårsvindu

Så har jeg sendt vår jule-og nyttårsgjest avgårde med flybåten og kan ønske deg godt nyttår før dagen begynner. For det er fremdeles nyttår i Japan, i noen dager framover.
Nyttårsaftens formiddag hadde vi Tomasmesse i kirka. Vi så tilbake og framover, og avslutta med å brenne opp lapper vi hadde spikra til et trekors. På lappene hadde vi skrevet noe vi ville be om tilgivelse for. Så fikk vi se at dette gikk opp i røyk og forsvant. Vi fikk også med oss et bibelord for nyåret.

Ved solnedgang satt jeg i bilen på veg til Kawage. Trafikken ved årets slutt hadde stilna litt av, og jeg kjørte mot kveldsrødmen. - Der går 2006 og legger seg til kvile, og så er det 2007 som står opp...

Ingrid hadde kokt risengrynsgrøt, og etter den måtte vi ta en spasertur ned til stranda. Der kunne vi observere utradisjonell japansk nyttårsfeiring: En flokk ungdommer hadde fest i et av lokalene i strandkanten. De hadde tent store bål til å varme seg ved ute, og en ung gutt spilte gitar og sang under stjernehimmelen. Klokka 00:00 braka det løs med fyrverkeri derfra. Vi kunne se og høre godt fra verandaen i 6. etasje. Ellers hører fyrverkeri sommeren til her i landet.

Tradisjonell nyttårsaften blir ofte tilbrakt foran TV-apparatet: Det er tid for årets store sangkonkurranse, mellom et dame-og et herre-lag, rødt og kvitt. Disse to fargene sammen betyr høytid, og det er det nyttår er.

Derfor måtte vi lete lenge etter et sted å spise lunsj neste dag. Siden vi er i små menigheter som ikke har kapasitet til å ha gudstjeneste to dager etter hverandre, ble 1.januar en sove-lenge-dag!
Men til tross for høytiden har mange butikker åpent, med nyttårssalg. Japenerne har mistet den gamle nyttårsfreden . Jeg kan huske stillheten og roen som varte i to-tre dager, med barn som lekte nyttårsleker i gatene og sendte opp drager sammen med foreldre og søsken. Og jeg beklager tapet selv om vi ikke trenger å hamstre mat til nyttår lenger!

Nyttår er også tida for å gå ut med venner som ellers har det travelt, og det er tida for årets første varme-kilde-bad, tilsatt furu-lukt og -farge!
Så nå kan vi reine og fine gå rundt og beundre nyttårspynten.

Selv har jeg allerede fått mitt nyttårsord fra Salme 121:8:

"Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid.

Godt nytt år!