Et godt retreatminne fra Loyola Hall i England, er kyndelsmesse-tradisjonen. Jeg var på 2 8-dagers- og min 30-dagers retreat før stedet stengte ned, og alle oppholdene var i januar/februar. Og jeg husker den gode overraskelsen når vi kom stille inn i kapellet, som var opplyst av et varmt skinn fra det bakerste hjørnet ved døra. Der stod det et bord med lys i glass-skåler, ett til hver, og vi tok lyset med oss fram til alteret, eller til plassen vår, der vi hadde det med oss under messen.
Lyset minner om ham som ble båret fram i templet 40 dager etter fødselen, -"et lys til åpenbaring for hedningene, og sitt folk Israel til ære."
Der møtte den vesle familien Simeon og Anna. Jeg ser dem for meg - Simeon som stadig kom til templet, og Anna som tydeligvis bodde der. Disse to er annerledes - de går rundt med lengsel og håp i blikket, de venter, og de venter ikke forgjeves. De får se lyset, ta på ham og holde ham. Jeg kan se hvordan øynene deres lyser opp og smilet bryter fram hos dem. Gleden og jubelen, og trangen til å lovsynge og fortelle!
Og jeg vet at jeg ønsker å eldes som dem. Gå omkring med lengsel og håp og lys i blikket. Vende kalenderbladet med forventning til dagen og måneden som kommer.
Til ham som kommer.
Dagens tekst: Lukas 2,22-40
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar