Om å senke skuldrene

 

I dag kom dette bildet, tatt for 2 år siden, opp på Facebook. Det er min firbente Åndelige veileder Ignatius, som har senket skuldrene og forteller meg at nå er det bønnetid. Vi delte dagene under pandemi og nedstegninger.

Et minne fra den  våren ,2020 ,sitter som spikret fast. Jeg var permittert fra Sandom i 90 prosent, og dagene var rolige, men gode. Midt på dagen gikk jeg bort til Sandom for å sjekke mail, hus, planter, og telefonen hadde jeg alltid med. Min nabo møtte jeg på tunet, og vi i husfolket som var tilstede, var å regne som en kohort. Dagene gikk med morgenbønn på Skype, vedarbeid, turer, bøker og kontakten med NAV. Så måtte jeg jo kjøre inn til Lom for å handle innimellom.  Jeg trivdes egentlig med roen og stillheten, men siden jeg skulle bli pensjonist og flytte nordover,  gikk jeg glipp av avskjed både med koret og gruppa for Åndelige veiledere, og akkurat det var leit. Jeg fikk ikke laget sushi til  siste korøvelse, som jeg hadde planlagt lenge....

Men altså, utenfor Coop Ekstra den marsdagen, traff jeg en av koristene.  Hun møtte meg med et stort smil og sa: - Nå kan vi senke skuldrene! 

Akkurat det hørte jeg ingen annen si i løpet av nedstengningen, men både smilet og hilsenen sank inn og gjorde dagen min gladere. Det var sant  - vi kunne ikke endre på situasjonen, det var bare å erkjenne at kontrollen ikke er min lenger. Jeg kan må vente, og da kan jeg like godt overlate meg til Gud og gi ham den. Og altså - senke skuldrene. 

Fastetid er tid for å senke skuldrene og fokusere, finne ut hvem jeg er og hvor jeg skal, mens jeg betrakter Jesus på vei mot død og oppstandelse. Sier jeg midt oppi valgkomité, styrearbeid, årsmøteforberedelser osv. Jeg har kommet inn i hamsterhjulet igjen. Og jeg vil ut!

 Har vi glemt det pandemien lærte oss om å leve saktere, om å stoppe opp? Om at alle saker og styrer og aktiviteter ikke er like viktige? At det viktige er den daglige kontakten med andre mennesker? 

- Hva inviterer du meg til nå, Gud? Jeg satt i stillheten på Nord-Sandom og spurte.  Jeg trenger å spørre på nytt...

Lys over fastetida

 

I år har jeg fått et nytt perspektiv over fastetida!

Det starta med et misjonsmøte Blåmandag, der teksten var fra Lukasevangeliet, når Jesus møter to av disiplene etter oppstandelsen. De forteller om alt det tragiske som har hendt, men kjenner ikke medvandreren igjen. Etterhvert viser Jesus til tekster fra Bibelen, som forklarer hvorfor Messias måtte bli dømt til døden på et kors, og stå opp igjen. Når de setter seg ned for å spise, kjenner de ham igjen, men da blir han borte. De skynder seg tilbake til byen for å fortelle de andre vennene at Jesus er i live.

-Hva? - var min første reaksjon. - Dette er å ta ting på forskudd! Det er lenge til første påskedag. Men ettersom talen gikk fram ble jeg omvendt. Vi blei utfordra til å tenke etter hva slags tekster fra Bibelen Jesus kunne ha henvist til, og fikk noen eksempler. Plutselig så jeg at første påskedag kaster lys tilbake over fastetida! Vi forbereder oss ikke bare på kors-døden, men på oppstandelsen som følger. 

Forklarelses-opplevelsen på fjellet, og gjenkjennelses -opplevelsen til de vandrende disiplene, står på hver sin side av fastetida, rammer den inn og gir mening og lys til forberedelsen. Og mye å fundere på, og meditere over!

Og idag sto dette sitatet av biskop Erik Varden i bakside-andakten i Vårt Land:

"Fasten er ikke et mål i seg selv. Hensikten er å forberede seg åndelig, mentalt og fysisk på erkjennelsen av Kristi oppstandelse fra de døde. Det vesentlige for fastetiden er en dyp forankring i Kristusmysteriet. "

Forberede seg.....på erkjennelsen av Kristi oppstandelse...!

Slik får lyset fra påskedag tilbakevirkende kraft over fastetida.  Det blir spennende! 

Frokost-bord i mørketid

 Siste søndag i kirkeåret. Sola er vintersliten og kommer seg ikke opp over bakkene for å lyse opp huset vårt. Allerede? Det kom litt plutselig på. Men idag har jeg en frokostgjest, en misjonær fra varmere strøk, en "sommerfuggel i vinterland"! Hun kom i mørket med hurtigbåten i går, og skal tale på gudstjenesten i ettermiddag. 

Frokosten varer lenge. Min gjest elsker Jesus og forteller gjerne om det. Hun brenner for å dele ham, og være som Jesus overfor andre, om de også kunne få se at Gud elsker dem!

Hun er ikke opptatt av hvor dårlig det står til med kirken i Norge, hun ser lyset, og hun er ikke redd for mennesker som har en annen religion.

Jeg lytter og bekrefter, og deler hennes begeistring, selv om jeg er en innadvendt person, som ikke snakker mye. Men i min alder har jeg skjønt at noen Kristus-disipler lytter mer enn de snakker. De lytter fram Jesus-relasjonen hos den andre, og bekrefter den i felles glede. I min ungdom ville jeg ha sittet der med misunnelse og dårlig samvittighet. Takk, Gud, at den tiden er over!

Og jeg tenker - ja, det er sant at vår tid trenger Kristus-disipler, av alle slag og i alle farger. Kanskje dette er vegen, som Edin Løvås sa for lenge siden, på tampen av 2022 også? 

- Å kjenne Jesus bedre, dag for dag,  slik at jeg kan elske ham mer, og følge Ham tettere i alle hverdagene. Og i festdagene! 

I stedet for å la seg tynge ned av avisdebatter og mediaoverskrifter. 

Fastelavn og fasterom

 

Hva slags forventninger har du til fastetida, disse 40 dagene som leder fram til påske?

Fastetida kan være å rydde rom. Rydde rom i livet for Jesus - for å kjenne ham bedre, så jeg kan elske ham mer, og ønske å følge ham tettere på vandringen mot Jerusalem, og videre.

Dette rommet trenger ikke å være isolert. Jeg kan ta med alt og alle jeg ber for inn i stillheten og legge det der . Jeg kan rope ut alle "Kyrie" og "forbarm deg" som trenger på gjennom nyheter og nærmiljø, og også fra mine egne dyp.

Hva vil jeg rydde bort for å åpne dette rommet? Hva vil jeg fylle det med?

Det finnes gode bøker, som kan være veiledere gjennom fasten, og erstatte TV-seriene for ei tid. Vi har bibelleseplaner som følger kirkeåret. Mange deler litt ekstra med dem som trenger det. Her bruker en fantasien og lytter!

Faste kan være så mye mer enn å droppe sjokoladen...

Det er tid for fokus og forventning: "-Se, vi går opp til Jerusalem!"

På fjelltur med Jesus

Disipler i ferd med å bygge gapahuk?

 Det er ikke for å starte noen teologisk diskusjon, jeg bare undres. Og jeg blir merkelig glad når jeg gjør det: 

Kanskje Jesus rett og slett tok vennene med seg opp i fjellet for å be, som han likte å gjøre? 

Kanskje han heller ikke visste om stevnemøtet med Moses og Elia, eller skyen, eller stemmen til Gud, hans Far, som ga ham aksept og kjærlighet?

Jeg liker å tenke at dette kanskje var en god overraskelse for Jesus også. For en kan få mange gode overraskelser når en ber - gode opplevelser av nærvær, som det ikke er lett å sette ord på!

Jeg blir glad nå jeg får vite at hans himmelske far ga sin sønn på jorda en skikkelig klem og et synlig og hørbart håndtrykk, før alt det skjedde som han hadde kommet hit for. Han trengte det helt sikkert, selv om han var Guds Sønn! Noen tøffe dager lå foran ham.

I vår tradisjon tenker vi muligens mer på Jesus som Gud enn som menneske. Ord som at  han vokste i visdom og alder, eller at han lærte lydighet av det han led, har kanskje ikke blitt prekt noe særlig over?

Det ser ikke ut som om Jesus var et supermenneske som hadde det best alene. Peter, Jakob og Johannes var jo med ham titt og ofte, til og med i den verste kampen siste kveld, da de typisk nok sovnet. Var det bare for at de skulle bli trent opp?

 Jesus viste også takknemlighet overfor små tegn på hengivenhet, som å få føtter og hode salvet med olje. Og han var nok glad for å få gå til Martas dekkede bord og få omsorg i et hjem. Ikke minst trengte han å snakke med og lytte til Faren, gjerne ute, og i fjellet!

Så på Kristi Forklarelsesdag er jeg med Jesus på fjelltur i fantasien, ser, og undres, og takker.

Og kanskje tar vi en tur på ordentlig også, bare vi to, som vi ofte gjør?

Tekst: Lukas 9,28-36

Kyndelsmesse

 

Et godt retreatminne fra Loyola Hall i England, er kyndelsmesse-tradisjonen. Jeg var på 2 8-dagers- og min 30-dagers retreat før stedet stengte ned, og alle oppholdene var i januar/februar. Og jeg husker den gode overraskelsen når vi kom stille inn i kapellet, som var opplyst av et varmt skinn fra det bakerste hjørnet ved døra. Der stod det et bord med lys i glass-skåler, ett til hver, og vi tok lyset med oss fram til alteret, eller til plassen vår, der vi hadde det med oss under messen. 

Lyset minner om ham som ble båret fram i templet 40 dager etter fødselen, -"et lys til åpenbaring for hedningene, og sitt folk Israel til ære."

Der møtte den vesle familien Simeon og Anna. Jeg ser dem for meg - Simeon som stadig kom til templet, og Anna som tydeligvis bodde der. Disse to er annerledes - de går rundt med lengsel og håp i blikket, de venter, og de venter ikke forgjeves. De får se lyset, ta på ham og holde ham. Jeg kan se hvordan øynene deres lyser opp og smilet bryter fram hos dem. Gleden og jubelen, og trangen til å lovsynge og fortelle!

Og jeg vet at jeg ønsker å eldes som dem. Gå omkring med lengsel og håp og lys i blikket. Vende kalenderbladet med forventning til dagen og måneden som kommer. 

Til ham som kommer. 

Dagens tekst: Lukas 2,22-40

Adventsvindu 24: Nå er han her- en julefantasi

 

Om du hadde blitt født hos oss denne julaften, hadde det kanskje vært i en gapahuk i Kilbotnmarka, for likner den ikke litt på en stall? Her har noen stablet opp ved, og her kunne dere finne ly for været, på den lange vandringen gjennom skogen.

Det skulle være nesten fullmåne denne natta. Vi skulle grynne opp bakkene gjennom skavler av nysnø, og finne fram for å tenne bål, som du og Maria og Josef kunne varme dere ved. Så ville vi koke opp vann, og sette på kaffen. For vi skulle ha med grovbrødskiver og kake i ryggsekken. 

Og det skulle være dyr der, for her bor elg og hare, og kanskje en rev eller to? Eller en rein som hadde  forvillet seg hit? Den ville være god for Maria å lene seg mot og bli varm...

Så skulle englene ha glitret og sunget over Tjeldsund, til en rungende koral av nordlys, og månen over Blåfjell skulle stråle, rund av glede, mens stjernene danset beskjedent i bakgrunnen.

Så samler de seg, på snøscooter og traktor, og på ski, og til fots - for alle vil se dette underlige, som nå har skjedd der oppe i Gapahuken.  Og alle snakker i munnen på hverandre om alt de har sett og hørt denne dagen, om polare lavtrykk og perlemorskyer og englekonsert mellom øyer og fjell. 

Så stemmer kirkeklokkene i - fra byen og bygdene og øyene omkring: 

-Gloria in Excelsis Deo! Ære være Gud!

Og vi svarer: Fred på jorden! 

For også denne julen er det født oss en Frelser, og han som er, har på nytt tatt bolig i våre landskap.