Takk for laget så langt!

Takk for nå til hortensiaene,rismarkene og kirka, og til dere som har fulgt med i bloggen fra Japan! Jeg reiser på mandag, og regner ikke med at det blir så mye blogging før den tid. Men kanskje blir det nye poster fra en annen kant av verden?
Vinduet fra øst vil uansett alltid være der og kaste lys og nye tolkninger inn over hverdagen i Norge. "Herren skal bevare din inngang og din utgang." Det har holdt til nå, til tross for at jeg bare sov et par timer inatt for å få ferdig storbagasjen. Da listene var ferdige, hadde det begynt¨å gry av dag. Og nå kom de for å hente eskene! I kveld flytter jeg til ei venninne, og leiligheten blir overlevert på fredag. før det skal den gjøres rein, og alt det andre skal ut. Hun som skal overta bilen, kommer på lørdag, så fram til avskjeden i kirka søndag går det slag i slag. Det er så vidt jeg klarer å følge med! Så er det direkte til Nara for å overnatte hos Orlaug siste natta, og så til flyplassen mandag. Det er en sorgprosess å reise, men samtidig lengter jeg etter å sitte på flyet
Takk for interesse, kommentarer og forbønn!

Flere og flere avskjeder

Du lurer kanskje på hva som har skjedd med bloggen? Det går lenger og lenger tid mellom postene. Vel, her ser du svaret! Eskehaugen øker mens bloggen minker. Nå er det meste pakket, og det skal sendes på onsdag.
Denne uka blei også ei avskjedsuke: Mandag inviterte prestemøtet i Yokkaichi på lunsj. For anledningen var noen av konene med, de som jeg hadde truffet tidligere. Det var rørende både med gaver og gode ord.
Neste dag stod lunsj sammen med malegruppa for tur: De inviterte på et utsøkt japansk måltid, og jeg fikk med meg utstyr slik at jeg kan fortsette å montere bildene mine i Norge , også.(Hvis jeg klarer å fortsette med malingen!)
Men noen avskjeder er annerledes enn andre: Du husker kanskje at jeg har skrevet om henne jeg besøkte på sykehuset flere ganger i uka. Jeg hadde begynt å lure på hvordan i all verden jeg skulle klare å si adjø til henne, fordi hun var så svak. Men så var det hun som dro hjem først, for en måned siden. Begravelsen var i en annen kirke som hun pleide å gå i, fordi det var lettere for slektningene å komme da. Onsdag var jeg og fru Hasagawa og luket på gravstedet. Men det er bare en minnestein, som denne damen ga til kirka for mange år siden, og det står noen navn bak på den. De "kristne" gravene har sin egen avdeling på den offentlige, buddhistiske gravplassen, og jeg synes det er oppbyggelig å gå mellom korsene!
Selve urna ble plassert her, i urnehuset bak kirka, etter en seremoni på søndag, en måned etter begravelsen. Presten som ledet begravelsesseremonien, kom, og hennes tantebarn med familie. Sammen med en del fra menigheten fikk vi ei fin minnestund i kirka etterpå.

Avskjed med brask og bram!

Så skulle det gå 26 år før jeg endelig våget å ta ordet på Kinkikirkens arbeidermøte for å si min hjertens mening. Det stoppa debatten, og møtelederen var glad til, for tida er alltid knapp.
Og så reiser jeg! Men kanskje var det derfor jeg kunne gjøre det, også.
Arbeidermøtet for Kinkikirkens arbeidere var i Kashihara kirke, og denne gangen varte det bare en dag. Men det er viktig å treffes!





Kirkestyret hadde en del saker som det ble samtale om, og så fikk vi en pause og en 1000 yen-seddel i neven for å spise lunsj hver for oss.
En del av programmet var altså avskjed med oss som reiser, igjen. Noen gode ord fra kirkepresidenten, og hilsen fra hver av oss.
Da Mikajimasensei sa at han ble veldig overrasket over å møte en ny side ved meg, måtte jeg jo kommentere at det var for galt å reise nå når jeg endelig hadde fått mot til å si meningen min med stor innlevelse på et slikt møte! Men kanskje var det grunnen til at jeg turde?

Møtet begynte og avslutta med gudstjeneste(andakt) og under avslutninga var det nattverd.
Her er det ikke kirkepresident og nybegynner, her er alle like, på veg for å motta Herrens måltid
som niste på vegen!

På flere gamle tomter

Jeg hadde en sjekk på sykehuset i nærheten av Rokko, og av sentimentale grunner lette jeg meg frem til huset jeg bodde i under språkskoletida: Kuwahata Mansion, het det da. Og det sto! Jeg tror nok fargen var ny, men der var huset og gata med det vesle markedet, og posthuset der jeg for første gang oppdaget at japansken virka da jeg skulle kjøpe frimerker!






Så innenfor noen av disse vinduene bodde jeg i to år. Var det 3.eller 4.etasje? Det er slikt en glemmer, men jeg husker at vaskemaskinen måtte stå ute ved siden av ytterdøra, og at en kom rett inn på kjøkkenet. I leiligheten under bodde en annen språkstudent, så jeg var ikke alene.







Hver morgen jogga vi hver for oss, og så skyndte vi oss til Rokko stasjon for å ta toget inn til sentrum.










Jeg gjorde det motsatte, gikk fra Rokko, innom gamle trakter, og kom ned til Rokkomichi stasjon, på en annen bane, for å komme videre til Osaka.
Videre til flere avskjeder.

Flere avskjeder

Søndag ble den største avskjedsdagen hittil. Jeg var blitt invitert til Tsu kirke, som jeg arbeidet i en periode for noen år siden, i den tida nåværende kirke ble bygd. Der møtte jeg en av mine tidligere søndagsskoleelever. I denne måneden venter hun sitt første barn! Som skikken er her, tilbringer hun tida før og etter fødselen i barndomshjemmet. Hennes nye familie er ikke kristne, men det var godt å høre at hun frimodig bekjenner troen, og har forventning til at de kommer til å bli det.
Ja, tida har gått!
Pastor Mikajima ledet gudstjenesten, og jeg prekte.
Etterpå var det måltid, med avskjed, og det var både rart og kjekt å være der og treffe dem, og bli minnet om en periode i livet mitt som av og til var veldig turbulent, både for meg og de som var til stede der.
Jeg hadde bare glemt akkurat hvordan det var, men i ringen rundt bordet kom glemte følelser fram igjen.
Så det var nesten befriende å kunne sette seg i bilen mot Kawage, som jeg har fulgt litt fra siden, samtidig som jeg har
mange gode minner fra stundene sammen med menigheten der.















Sammen med gamle venner i Tsu. Ei av dem kom som søkende til Tsu mens jeg var der. Til tross for at jeg ikke var pågående, som hun sa i hilsenen, er hun døpt og medlem av menigheten nå. Men hilsenen hennes traff meg likevel: Kanskje det er mange jeg skulle ha vært mer "pågående" overfor? Men, tross alt, hun kom jo etter!










og nye i Kawage.
Det var fremdeles litt piff igjen til preken der også.











To gudstjenester og to avskjeder på en dag, ja, det tappe noenhver for krefter.
Men jeg takker likevel, for det er ei veldig spesiell tid nå, og den er viktig å få med seg.
"Herren skal bevare din utgang og din inngang, fra nå av og til evig tid."

Avskjeder

Dere har vel registrert at det går lenger tid mellom jeg er inne på bloggen nå, og det betyr at det går mot avreise, bare tre uker igjen, og stua fylles med pappesker mens avskjedene kommer som perler på en snor. Klarer jeg å bli ferdig? Hvor mye kommer jeg til å gå over bagasjekvoten? Det er jo ingen vits i å kaste her bare for å måtte kjøpe nytt i Norge, og det koster jo også uansett. For ikke å snakke om alle gavene!

Forrige uke begynte med avskjed med prestene i Mie fylke, som seg hør og bør: Med tekonezushi, tunfisk marinert med soyasaus sammen med ris. Det var slik fiskerene laget mat mens de var på sjøen i gamle dager.

Avskjeder i Japan her et mønster: Vi spiser god mat. Alle sier litt til den som skal reise. Og det er nå alt det som med fordel kunne ha blitt sagt før, kommer fram!

Så har den som skal reise en hilsen, og det overrekkes en gave.

Denne dagen ble også avskjed med et stykke natur jeg har blitt veldig glad i: Den såkalte perlekysten, kyststripen sør i Mie mot Stillehavet.
Dagen etter var det avskjed på husmøtet vårt, 6 mils kjøring fram og tilbake.

Torsdag fikk jeg et pusterom og tid til å arbeide, men fredag kom ei jente helt fra Yokohama for å hilse på. Hun var medlem i det nybrottsarbeidet jeg var i de første årene av denne perioden.