Et stevnemøte.Tilbakeblikk på en retreat, for akkurat ett år siden.Første dag.

Så var jeg her igjen, uten så mange andre forventninger enn bare å være uforstyrret sammen med deg i 9 dager. For en luksus! Jeg gledet meg til å være totalt med deg, og noen sa at du også lengtet etter det. 

Men så starta det litt uventa. Jeg kjente meg plutselig så sjenert -vil møte deg, men våger ikke å se deg rett i øynene og snur meg vekk. 

Jeg er absolutt kommet for å møte deg, men så kjenner jeg meg som ei avstandsforelska ungjente, med hjertebank ved tanken på at den utvalgte er i nærheten.

På turen opp bakken står du på stien mellom blomstende trær og venter på meg, respektfullt på avstand. Og jeg vet at jeg har mye å si deg, men klarer det ikke nå. Du svarer mitt forsiktige smil- og lar meg passere. 

Jeg tegner deg omgitt av vårblomster og knopper- og meg selv som et blomstrende plommetre. Jeg måtte lage et bilde til, fordi du først kom for nær.

Noe har begynt og jeg bare er i det - vagt.