Hun satt utenfor Vivo og hilste meg med et smil, med hendene rundt en kopp varm kaffe, og et ikon foran seg. Den mistenksomme delen av meg sa at hun visste nok hva slags folk som går inn og ut her. Den barmhjertige delen hadde tjue-kronene klare i kåpelommen. Da den første av dem fant veien ned i papp-koppen ved ikonet, la hun hendene sammen som i bønn og gjorde korsets tegn. Slik ble dagen min velsignet med smil og gode ord jeg ikke forstod. Hun minnet meg om noen. Mens jeg gikk videre med mine julebæreposer, tenkte jeg på de to som kanskje måtte tigge og be om husrom den gangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar