Den første jul i et fremmed land

 
I år er det 30 år siden jeg feira min første jul i et fremmed land. Det vil si, etter hvert ble landet mindre fremmed, og feiringa min egen. Så nå følger jeg opp med å lede retreat i jula her på Sandom. Det er meningsfylt på samme måten som i Japan: Juletekstene står i sentrum, og det er ikke bare familiefellesskapet som samler seg. Men nok om mine kjepphester angående julefeiring! La dem ikke ta julestemninga fra deg, for nå går jeg over til emnet – den første jula i Japan, ja, heimefra i det hele tatt. - Ville det bli jul? Snø var det i hvert fall ikke…selv om pynten var på plass i butikkene.
Jeg gikk på språkskolen i Kobe for å lære japansk, og hadde kommet dit i august. - Hvor skulle jeg feire jul, og med hvem? Det hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for. Vi var flere misjonærer både på skolen og i byen, og jeg ble bedt heim til en familie på julaften. De hadde kommet til Japan året før, og hadde en liten gutt. Vi var to “tanter” som var invitert. Ingen skulle behøve å sitte alene julekvelden. Slik begynte et 30 – årig vennskap.
Mye fra denne kvelden har gått i glemmeboka. Jeg tror det var den “riktige” dagen. Vi måtte ellers tilpasse oss et samfunn uten røde datoer i jula. I alle fall – det var norske julesanger, pakker, juleevangelium, og en deilig julemiddag! Og her er vi ved poenget: Det var skikkelig svineribbe, som jeg ikke spiste så ofte ellers. Vi koste oss, og muligens ble det for mye av alt det gode, for dagen etter…
Jeg hadde gledet meg stort til gudstjenesten i den norske sjømannskirka. Og så våkna jeg kvalm og elendig på første juledag! Det var en skikkelig nedtur, og helt utelukket å stå opp og ta toget inn til byen. Jeg gråt og savna alt heime og syntes veldig synd i meg selv.
Heldigvis var min første jul i et fremmed land ikke over med det! Alle vi norske språkstudentene var tilknytta hver si japanske menighet. Jeg gikk i Myodani, der Anders og Møyfrid Eraker arbeidet som misjonærer. Av naturlige grunner skulle de ha menighetens julefeiring om kvelden, med lysmesse, og fest etterpå. Jeg ble bedre utover dagen, så jeg tok på bunaden og dro avgårde.
Jeg husker ikke så mye fra lysmessa, eller fra festen. Men det som sitter spikret fast, er at vi hadde laget bløtkake til 30 personer, og så kom det minst dobbelt så mange! Og det ble kake til alle! Jeg tror englene gledet seg ekstra den kvelden over alle som fikk høre om Jesu fødsel for første gang…
Seint den kvelden dro vi glade tilbake til byen. Nedturen fra morgenen var glemt. Jeg var blitt overrasket av en ny juleglede – den som handler om å dele - både Jesus og bløtkake.
Og min egen julefeiring hadde fått en ny retning.

Blomsterspråk på retreat

                                               Velkommen til husfolk rundt kjøkkenbordet

                                                        Velkommen til gjester i kapellet

                                                                    Etter haglskuren

     Underveis - vilt og vakkert, skjørt og vakkert...

Fra solstolen

Jeg sitter med min frokostkaffekopp og betrakter blomsterbedet foran huset mitt.

Mens jeg reflekterer over  Paulus som hadde for vane å gå i synagogen hver sabbat.

Og jeg tenker at det jeg gjør nå, må være en god vane å ta vare på. Den gode vanen som får det til å blomstre, fordi den åpner opp for hans vann, hans sol.

Jeg ser på naboens bed og tenker at i år blomstrer det vakrest hos meg.

Jeg har åpnet kranen og brukt “svetteslangen” hver kveld.

Åpna opp for vannet.

- Jeg? Kan jeg være en åndelig veileder?  spør jeg.

Og får tilbake:

- En åndelig veileder er en som åpner opp for mitt vann, slik at pilgrimen kan få blomstre som jeg vil, i mitt solskinn.

Vi blomstrer på forskjellige vis, derfor er vi vakre sammen, og alle kommer til sin rett.

Slik funderer jeg over kaffekoppen og sender en takknemlig tanke til engelen som tok ugresset en gang under forrige retreat…av og til har de hagehansker på.

Å samle på gledene

Denne våren og sommeren har jeg bevisst samlet på en spesiell nytelse og glede: Å sitte ute på trappa med frokost og kaffekopp.
Med søndagsfrokostbrettet i Baden-baden-stolen, eller bare rett på dørstokken når jeg ikke har så god tid.
Jeg samler inntrykket av tunet, har fulgt sommerens utvikling, og ikke minst:
Jeg samler på lys og varme, et livgivende lager å ta av i den lange, kalde og mørke vinteren…

Hva slags hverdagsgleder samler du på nå?

Å stoppe opp

Å stoppe opp.
Å stoppe opp kan være å legge fra seg lista med gjøremål og gå i fjellet på fridagen.

Å stoppe opp – fordi noen stod og sperra vegen. Men det gikk veg utenom!

Å stoppe opp – når målet er i sikte, og innta det sakte.

Å stoppe opp – fordi noen blei for nærgående. Trekke seg tilbake og sette grenser.

Å stoppe opp – ved akkurat den utsikta en ønsket i tepausen!

Listene venter til i morgen.
Stoppe opp og ta vare på gaven idag.

Å stoppe opp. Å bli stoppa opp. Og se Gud i det som skjer.

Pinse .Når eg vil se for meg det som skjedde, og høyre suset av

Anden, er det elva som brummer forbi eg høyrer og ser.

Vannet – både ondt og godt. Og eit bilete på Anden som Jesus

sender.

Vassmengder – kan vi la vere å tenkje på dei no?

Kor er Gud i dei?

No må det ikkje regne meir, seier eg. Du kan ikkje la dette

vare ved, Herre. Eg vil ikkje!

Då eg skulle køyre til kyrkja i dag langs Kollavegen, kom eg

berre til Årstallssvingen. Muren langs vegen hadde rasa ut. Eg måtte stoppe.

Rygge eit stykkje, og snu.

Av og til velgjer eg å stoppe opp og sjå etter Gud der eg

er. Kor er du? Kva vil du meg?

Andre gonger vert eg stoppa. Vert tvinga til å sjå, eller

lytte. Nei, ingen kan tvingja meg til det. Eg kan velgje å ikkje lytte,

uansett, eller velgje kven eg vil lytte til. Eg kan snakke hol i hovudet på han

utan å gje han sjansen til å kome til orde…det er ikkje vanskeleg!

Men når han stoppar meg, har eg sjansen. Til å spørje, lytte

og snu.

Kor er du i flaumen, kva vil du oss? Kor er du i min kvardag

og fest?

Kva vil Han meg? Vil Han meg noko?

Då er det du spør meg:

Kven og kva er det du stoler på? Kva er viktigast for deg –

det som kan drive vekk, eller eg som alltid er der? Eg som elska deg først?

Korleis kan du elska oss når du tar frå oss ting vi har

jobba og slitt for, når du riv tryggleiken vekk under oss? Mange er redde, vi har

ikkje kontrollen lenger…seier eg.

Når eg trur at du ikkje har noko svar til dette, kjem det

stilt, men sterkt:

Eg er i flaumen og i angsten, eg er din tryggleik. Og somme

tider lyt du gripe han i trass.

Du er skapt til meg fordi det var min lengsel å elska deg. Eg

døydde for deg. Eg er hos deg. Eg er kjærleiken og nærleiken som aldri vert

fråvær, om ikkje du vel det slik. Så treng du ikkje ottast

anna enn dei flaumane som vil riva deg bort frå meg.

Vil du stole på meg? Vel du tilliten?

Og eg gjev deg den gåva å leve ut min kjærleik i verda, der tryggleiken treng eit navn.

No er det eg som vert stille.

Kva er din lengsel - Kva er di bøn? Kva svarar Han deg?

Ved Årstallssvingen, Kollavegen

Sjå skodda stig

sjå skodda stig

vik bort

min mørke natte - draum

ver still

mi tause lengt

eg ser ei ny

og reinsa verd

med skodde-leik

ikring

eg ser dei vakre

grøne tre

der skar og nut stikk fram

ein venleik som eg ikkje såg

igår då sola brann

min klårleik etter skoddenatt

mi visse etter regn

eg kjenner deg når skodda stig

og veit meg i di famn

 



Etter påske

velt steinen fra

mine illusjoner må avdekkes

mine stolte vakter falle om

så jeg kan snu meg

og se din nye landingsplass i mitt liv

Godt nytt år!

Dobbeltvindu i advent 23-24: Å vente på fest

Da er klokka over midnatt, og det er julaften. Så jeg lager et dobbeltvindu. Det trenges i høy grad: Temperaturen er i ferd med å krype ned forbi minus 25... Da synes Freukie det blir kaldt ute, når hun må vente på matmor som er husfolk på retreat.
Aldri har jeg sett Sandom så vakkert som nå i kveld. Måneskinn så sterkt at trær og mennesker avgir skarpe skygger, stjernehimmel og dunlett nysnø på busker og tak. Og lysene fra Stillhetens Hus og Bakkehuset, som synes å stråle varme ut i natten.
I dag begynner festen.
Velsignet jul til deg som har fulgt med i adventsvandringa! Måtte den ende ikke i Betlehem, men i mitt og ditt rom dit han kommer for å bli født på nytt også denne jula.

Et vindu i advent 22: Forberedelse...

Om 3 minutter er klokka tolv. Ni gjester, to hunder og tre husfolk er på plass. Og på kjøkkenbordet heime blomstrer julerosa, min juleyndlingsblomst.
Dagen har vært fullpakka av forberedelse - pynting, innkjøp og matlaging. Resten av julekakene kom med buss og bil fra Oslo og Lillehammer.
Så er ramma på plass, men hvem har regien?
Det er godt å tenke at det er ikke jeg, det er Herren - det er spennende!
Men nå må jeg få litt søvn - gudstjenesten er første post i morgen tidlig...

Et vindu i advent 21: Ventetid...

I peisestua på Sandom står dyra ved krybba og venter.Josef og Maria, og hyrdene, i hver sin vinduskarm, og vismennene i salgsboden. Jesusbarnet er bortgjemt i en skuff. Vi venter ennå på jul - og julegjestene. For her tas ingenting på forskudd! Lillejuleaften er en helt lilla dag, og festen bryter ut julaften klokka fem.
Men ikveld har jeg henta frivillige husfolk på bussen - så vi er igang!
Det er spennende. Å få avstand til Norge viste meg jula på en annen måte.
Retreat er også avstand til det vante. Å stoppe opp, vente, og se - noe nytt?

Et vindu i advent 20: Juleglede

Hva er jul for meg?
Hva er julegleden for meg?
Mine kristne venner i Japan hadde ikke forventninger om juleferie, gaver og familiejul.
Det store spørsmålet før jul var: Blir det noen dåp hos oss til jul? Kan menigheten få feire jul sammen ved å ha dåpsfest?
Jeg fikk en e-post fra ei venninne i min gamle menighet i Japan igår: Vi feira Suzuki-sans dåp idag! Jeg husker henne godt - hun har vært underveis i årevis.
Englene hadde det travelt med å synge i Yokkaichi igår. Og klokkene hadde ikke engang ringt inn jula her hos oss...
For Han blir født og begynner sitt liv i mennesker over hele verden, også der de røde dagene ikke har fått plass på kalenderen, men jul må feires søndag før eller etter, eller på keiserens fødselsdag 23. desember...
Så fant jeg julegleden igjen og vet på nytt at for meg er jul først og fremst at Han stadig blir født i nye menneskers hjerte og liv.
Det kan skje på selveste keiserens fødselsdag - og det kan skje på julaften mellom gavepapir og ribberester.
Å,ja - gjett om englene har det travelt denne uka!

Et vindu i advent 19:Fire lys

Fire lys. Nesten 20 grader ute og et lett dryss av snø.
Denne helga har jeg vært eremitt på tunet sammen med to katter og en hund.
Og til tross for forkjølelsen ( som er på retur) bare måtte jeg ut og få tak i juletre mens det var lyst. Godt utrusta med den gamle slalombuksa fra Japan og annet varmt tøy gikk jeg til verket. Furuene jeg hadde sett fra kjøkkenvinduet viste seg å være annerledes på nært hold, så jeg returnerte over jordet og undersøkte skråninga bak Nystuggu - og der fant jeg ei lita gran. Å bare kunne gå rett ut og finne juletre er noe av det morsomme ved å bo her! Men treet var jo gjennomfrosset og litt sprøtt, så det får stå i grønnsakkjelleren og tine seg over natta.
Når retreaten begynner er det ikke råd å få gjort noe heime, så jeg begynte å finne fram julepynten, stryke løpere og henge opp ett og annet. Dette er "natsukashii", som vi sier på japansk. Der er løperen som mor sydde da hun besøkte meg i Japan, og der er en pappa har brodert. Et juletre jeg fikk av venner i menigheten i første periode. Og mitt første og eneste forsøk på lappeteknikk! Mye har jeg fått, og tenker på giverne når jeg tar det fram. Det blir et tilbakeblikk i takknemlighet, og vemod.
Det er kanskje sært å pynte til jul når jeg bor aleine, og til overmål skal være på retreat i jula,
men det er noe med å ta vare på det livet en har og har hatt. Selv om det er akkurat når stua er pynta til høytid at jeg savner noen å dele det med. Jul er både glede og lengsel, hygge og savn.
Så kjører jeg igjennom jule-cder, som jeg har en del av. Det er jo en praktisk gave å sende til noen som bor langt borte! Jeg lytter etter om noe kan brukes under måltidene på retreaten, og legger dem til side.
Og til tross for litt hes stemme øver jeg meg i å synge julefavoritten: "Oh Holy Night".( Gospel style, ikke opera!) Det er fordelen ved å bo aleine!

Nå skal lysene brenne ned og gi plass for noe nytt.

Et vindu i advent 18: Ufrivillig stopp

Idyll på tunet ikveld...men Nystuggua er hverken vaska eller pynta til jul, som planen var. Denne gangen var det mangel på krefter, ikke tid. Og det gjør meg ettertenksom- og takknemlig. Jeg er heldig som vanligvis har kreftene. Men idag ble det for tungt å støvsuge og vaske rundt.
Det ble en dag for å stoppe opp og reflektere over hva som er viktig. Og så blei jeg møtt med "Vær ikke bekymra" i julekalenderen min!
Jo, jeg har da pusla med litt av hvert, men i sakte tempo...
Og kanskje er det ikke så viktig at alt er reint til jul her heime hos meg. Jeg skal jo stort sett bare sove her under juledagene.
Ja, hvorfor ikke stoppe opp litt nå i helga, når fire lys er tent?

Et vindu i advent: Om å miste eller gi fra seg kontrollen

I snart to uker har jeg hatt selskap av disse prektige julestjernene på kontorplassen min. I følge internett skal de ha en jevn temperatur på mellom 15 og 22 grader, så jeg sjekker temperatur, lys og vann. Holder de koken til over jul, for ikke å snakke om nyttår?
Så sjekker jeg temperaturen ute på veg gjennom den iskalde spisestua. Geranium og andre planter er evakuert til kjøkkenet, i påvente av jul og oppvarming...bare mellom 10 og 15 minus idag.
Denne uka er det også "sjekke-temperatur-i fryser/kjøleskap". Herlig å åpne lokk og dører der baksten nesten tyter ut!
Hadde jeg derimot sjekket min egen temperatur i morges, hadde jeg kanskje holdt meg i den deilige, varme senga. I stedet har jeg gått for halv maskin med mange pauser. I fjor gikk jeg ned for full telling på besøk hos venner i romjulsferien. Det er kanskje like greit å få det unnagjort før jul- ennå ei uke til retreatstart, og mye er gjort...
Midt i dette hører jeg en som prøver å fortelle meg noe - selv om jeg er for tett i hodet til vanlig bønn og lytting. Jeg skjønner at det dreier seg om at jeg uansett ikke har kontroll på om retreaten går bra eller ikke. Det er det min himmelske Far som har. Å leve som om jeg har kontrollen, smaker en smule av hovmod... Å bli syk plutselig føles som å miste kontrollen - hvis jeg ikke har overgitt den på forhånd...

Så, skulle jeg ha blitt heime? Tja, det vil dagene fremover vise. Jeg er i alle fall litt mer ydmyk nå.

Et vindu i advent 16: Stillhetens Hus

I dag var det julereingjøring i Stillhetens Hus, gjestehuset. Det vil si, så mye mer enn det vi vanligvis gjør før gjestene kommer, ble det ikke. Men på vinteren må reingjøringa planlegges. Det er for kaldt til å arbeide der mellom retreatene, så vi må sette opp varmen dagen før. En av oss har ansvar for å re senger, riste matter og støvsuge, mens jeg har støvtørring og vask. Under forrige kuldeperiode frøs vannet i rørene på ett av badene, men da varmen i gangen kom opp, retta det heldigvis på seg.
Så nå står den sjuarma lysestaken på plass i kapellet, og imorgen skal jeg legge ut lilla brikker og lys på de rommene vi skal bruke i jula, og så legger jeg rød duk og hvite lys i skuffene, slik at gjestene kan pynte til jul på rommet, hvis de vil. Og et rødt hjerte til å feste på dekorasjonen.
Om ei uke er vi igang.
Jeg liker dette arbeidet. Jeg reflekterer, tenker og synger mens jeg vasker og tørker, og av og til lurer jeg på om jeg reflekterer under reingjøringa, eller omvendt. Stillhetens Hus er et hus for bønn, og det er mange situasjoner å be i!

Hvor er ditt Stillhetens Hus nå i advent?

Et vindu i advent 15: Jeg våger å kalle Ham Far!

På Sandom har vi tidebønn rundt kjøkkenbordet om morgenen, og i Veslekapellet midt på dagen. De 300 metrene bort til kapellet gir en smule mosjon, men mest av alt lys nå på vinteren.
Rundt bordet leser vi samme andakt en hel uke, for riktig å få smakt på innholdet. Denne uka er overskrifta "I Faderens, ".
Ja, for vi er ikke helt politisk korrekte, må vite. Vi våger å kalle Gud for Far, med store bokstaver! Dette året har vi da også hatt meditasjonsserien " Vi har en Far som vet hva vi trenger."
For meg personlig er dette viktig. Jeg vil ha "Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd", og ikke noe luftig, ukjønnet, om ånd og skaper og jeg vet ikke hva! Det skaper bare tomhet. Og jeg kan ikke engang huske formelen, så upersonlig er den... Jeg vil ha det slik det står i den gamle Boka. Det er det jeg trenger - en Far som vet.... hva jeg trenger, før jeg ber ham. Den Faren Jesus deler med oss.
Jeg vet godt at det er fedre som ikke fortjener hverken betegnelsen eller å ha barn, og jeg deler smerten til dem som har måttet leve med svik, misbruk og fravær.
Men kjære, helbredelsen blir da ikke å ta bort Farsbegrepet i Bibelen, men å fortelle at denne Faren, han er annerledes! Han er den faren du mista, den faren du alltid har lengta etter.
Derfor sier jeg det høyt: Jeg våger å kalle ham Far!

Et vindu i advent 14: Lys i mørke

En nydelig kveld.
Jeg kommer oppglødd hjem etter kvinneforeningsmøtet. Vi har hatt det hyggelig på kyrkjelydshuset, tent adventslys, sunget, lest legender og dikt, og reflektert over Han som kom, som kommer og skal komme.
Men vi har ikke bare vært opptatte av det nære, vi har vendt blikket utover gjennom mørket og sett lys: Kristne som forbereder julefeiring med terror og forbud som bakgrunn.
De er lys i mørket, og vi har bedt om at lysene må få fortsette å skinne.

Jeg kan ikke gå inn riktig ennå - og jeg blir belønnet: Snø, måne og en glitrende stjernehimmel. Plutselig faller en stjerne - en stor en, jeg synes jeg kan se halen et sekund...
Et kjempestjerneskudd!
Vakkert, men litt trist - at et lys blei oppslukt av mørket.

Et vindu i advent 13: Konsert i Lomskyrkja

Lomskyrkja stråler om kapp med Lucia.
Ljos i alle vindauge.
Ljos i songar-auge når Kristbjørn lyfter handa.
Born syng.
Vaksne spelar og syng.
I`ll hasten to His throne...
Det er jol...
Eit barn er født...Himmelongen!
I dag har eg vilja lovsyngje deg.
"Halleluja to the newborn King", medan snøkanten forsvann og vegen kom fram.

Eg sit heilt innst attmed preikestolen, det høver seg slik når eg skal stå ytst på sopranrekkja.
Eg nyt utskjæringa på kloss hold. Nokon har laga andre merke på benk og søyle, og maling er slitt vekk av hender som har stødd seg her opp gjenom åra. Kor mange born har leika seg rundt og under denne preikestolen, tru?
Då kjenner eg at det sit i veggene- lovsongen, bønene opp gjenom åtte hundre år. Og Orda, lever dei ikkje her enno ein stad? Eg har ikkje våga meg opp i stolen enno, men dei seier at då står ein trygt planta i spora til alle dei som har stått der før. Der er golvet slitt ned.

Og eg let att augo og lar mi røyst juble med i songen utan ende - han som englane song for fyrste gongen i eit anna land, ved gjetarbålet.
Du er heilag, vil eg stemme i, ja, du er heilag og eg elskar deg, min Far og bror, som møter mi lengt med tørst, som famnar mi lengt med di.

"Det var difor han kom hit, han bar børa for oss".

"Halleluja to the newborn King, the Lord is worthy of all praises!"