adventstid

den daglige ordløse bønna
er blyet i kjølen
som hindrer bølger og vind i å få tak
rystes, men ikke gå rundt

Advent II

i gammel, gammel tid skapte Gud jorda og noen mennesker, men de ville ikke tro noe på at han bare ville dem godt,og de begynte å tvile på at han virkelig hadde sagt det han sa
så de mistet hverandre på vegen og forholdet var brutt

men Gud kunne ikke glemme menneskene han hadde skapt, de skulle jo dele alt i livet
han ville prøve å elske dem tilbake, og samtidig gjøre lov og rett
men ville de forstå?
kanskje om han ble en av dem

jeg gjør det, sa Ordet
og de hadde en plan:
om Gud skulle bli menneske, trengte han et land, et folk som kjente ham litt, rett og slett et sted å komme til, et sted å kalle hjemme mens han vokste opp - og en mor og en far!

så Gud valgte først en mann og slekta hans
det var for alle menneskers og hele verdens skyld han gjorde det:
for i deg skal alle jordens slekter velsignes, sa Gud

dette folket ble til for Guds skyld, for Jesu skyld og vår skyld
men de måtte forberedes på at Gud skulle bli en av dem
de ble flyktninger, slaver og innvandrere, for å kunne bli et folk

Gud sendte profeter og konger for  oppdra dem, så de ikke skulle glemme ham ettersom tida gikk
og da tida var inne, var det en ung kvinne der, som var villig til å bli Guds mor, og som var der for ham, helt til han døde og ble begravet

da var lov og rett fullført, og Guds sønn forlot graven og dro tilbake til sin far
og  nå var det tid for utvidelse
for å sette igang den store planen:

alle mennesker måtte få vite om korset og Guds levende kjærlighet til dem!
de skulle bli invitert til å bli med i Guds folk, Guds store familie -
utover, utover, til hele verden!

for nå er Sønnen ikke bare som et menneske lenger:
han er overalt og hos alle på samme tid
sporene i ørkensanden er visket ut, men de oppdages stadig på nytt i alle land
for alle som er villige til å se

dette var ikke lett å forstå for dem som hadde vokst opp med forståelsen av å være et enestående folk
det var ikke lett å se at Gud nå gjorde tingene annerledes enn tidligere
at han ville være sammen med muslimer, buddhister, ateister og alle de andre

det er ikke så lett å forstå for oss heller
at han vil oss bare godt
og noen skriver fremdeles lange artikler og holder lange taler om  at han kan da virkelig ikke ha sagt...

Advent

stillheten glitrer i forventning

å kjenne Gud

På himmelfartsdagen

                                               




                                             Denne himmelfartsvisa, med tekst av Edin Løvås, synger vi hver                                                            Kristi Himmelfarts-retreat på Sandom:

                                              På himmelfartsdagen steg Frelseren ut

                                              av rommet og utenfor tiden.

                                              så vennene samlet på fjellryggens nut

                                              kunne se ham og følge ham siden.

                                              

                                              Gud grep ham og løftet hans sårmerkte kropp

                                              langt bortenfor skyer og kloder.

                                              For han som steg ned han steg seirende opp

                                              og kan bli alle menneskers broder.

                                              Han sitter på tronen, ved Faderens hånd,

                                              og oppfyller likevel altet.

                                              Han står midt iblant oss, i glans fra Guds Ånd

                                              og er i oss som kraften og saltet.

                                              Hver dag er en strålende himmelfartsdag.

                                              Hver natt er vår Herre til stede.

                                              Vår tomhet er djevelens falske bedrag,

                                              for det finnes en himmelfartsglede.

                                              På himmelfartsfjellet har englene dans.

                                              Stig opp la oss fryde oss sammen.

                                              Vi ser den usynlige og vi er hans.

                                               Halleluja til Frelseren! Amen!

• 

Den sørgende Kristus

Så er jeg kommet dit jeg skal: 

Ansiktet ditt trer tydelig og sterkt fram. Du overrasker meg.

 

Jeg tenkte en fargerik Kristus, men under hendene mine vokste du fram, enkel og ren som et ikon. The Grieving Christ. Den sørgende Kristus. 

Du bærer min sorg. Du sier at jeg trenger ikke å bære den med meg lenger. Du bærer den med meg, og våre blikk møtes. Nå slår jeg ikke blikket ned. 

I ditt blikk ser jeg all verdens sorg, den som ikke kan rommes i ord. 

Herre, du som også sørger, forbarm deg over oss.

KYRIE ELEISON! 

Et stevnemøte.

Tilbakeblikk på en retreat

Femte dag

Jeg maler rasten bak Moel Maenefa. I dag går vi sammen. Jeg har med te og kjeks og du har tatt med vin og brød. Følelsen av et måltid å minnes. Vi ser på sauene og mimrer.
I dag gikk det plutselig opp for meg hvorfor tegning og maling har blitt et viktig bønnespråk for meg  :
Å tegne og male er å få kontakt med det tillitsfulle barnet i seg.
Alle barn tegner.  Det er deres språk. Nå har jeg gjort min sjel stille, som et lite barn hos sin mor.
Har du et bønnespråk for tillit?

Et stevnemøte

Tilbakeblikk på en retreat

Fjerde dag

I dag går vi sammen hele tida i den sølete dalen. Det må være lenge siden noen har gått på denne stien.

Et digert tre har falt sammen. Det ser ut som om det har vært truffet av lynet. Her er det en liten bekk, og et skilt som viser veg videre over den. 

Men her begynner jeg å tvile. Vegen kan umulig gå der! Jeg ser bare et sølete jorde og noe buskas! Både kartet og pila viser at jeg må over bekken. Men jeg stoler ikke på noen av dem og prøver å vandre videre nedover. Det var ihvertfall ikke lurt. Jeg må snu...

Du har venta, og peker på den farbare vegen, så vi forserer jordet og jeg ser at det var riktig, tross alt!

Hva utfordrer du meg til her? 

I dag blir det dette jeg tar med meg:  

Lytter jeg til deg? Leser jeg kartet du har gitt meg, og tegnene, eller vil jeg bare følge min egen tankegang? 

Et stevnemøte

Tilbakeblikk på en retreat 

Tredje dag

Jeg dras mot grønne marker og knallgule påskeliljer, selv om jeg vet at det går løse hester der stien er merket opp. Og nysgjerrige, fremmede hester er jeg ikke trygg på. Jeg holder meg tett opptil gjerdet, selv om det er mest søle der.

Det er en tur i strålende sol langs dalsiden, over jorder med trær, påskeliljer, hester og sauer. 

Jeg stopper for å ta bilde av påskeliljene, og hvem er det som uventet titter fram bak et tre? Han smiler lekende og viser meg, uten et ord, dalen som utvider seg under oss. Der har jeg aldri gått før. 

Er dette en ny invitasjon til å ta steg i tillit? I åpent, ukjent landskap, førstegangslandskap - selv om det skulle være flere løse hester der, og jeg ikke er ung?

Retreat kan være å utforske. I morgen blir det dalen.

Et stevnemøte.

Tilbakeblikk på en retreat - for akkurat et år siden-

Andre dag.

Snø på Moel Maenefa! Trærne blomstrer i snø og minner intenst om tidlig vår i Japan. Våren som kjemper - og lar vente på seg. Det var den jeg kom for å få med meg.

Det er slik den andre retreatdagen starter: Rastløs, må være tålmodig og vente, stoppe uten å flykte. Gå videre i snø, fordi stien er bare søle, så vi utfordres til å finne andre veger.

Så ser jeg at du også har ventet, på meg! Ikke ved brønnen i Samaria, men i vind og snø ved en varde i Wales. Barhodet og barbeint. Du strekker ut handa og spør om jeg har noe varmt å drikke. Du, som er den egentlige bak vår og lengsel. I dag er det snøen du overrasker meg med.

Retreat kan være et møte - ved en brønn eller en varde. Møtet er som regel en overraskelse.  Jeg er på veg likevel, og du har ikke gitt meg opp. Du venter, der jeg er.

Et stevnemøte.Tilbakeblikk på en retreat, for akkurat ett år siden.Første dag.

Så var jeg her igjen, uten så mange andre forventninger enn bare å være uforstyrret sammen med deg i 9 dager. For en luksus! Jeg gledet meg til å være totalt med deg, og noen sa at du også lengtet etter det. 

Men så starta det litt uventa. Jeg kjente meg plutselig så sjenert -vil møte deg, men våger ikke å se deg rett i øynene og snur meg vekk. 

Jeg er absolutt kommet for å møte deg, men så kjenner jeg meg som ei avstandsforelska ungjente, med hjertebank ved tanken på at den utvalgte er i nærheten.

På turen opp bakken står du på stien mellom blomstende trær og venter på meg, respektfullt på avstand. Og jeg vet at jeg har mye å si deg, men klarer det ikke nå. Du svarer mitt forsiktige smil- og lar meg passere. 

Jeg tegner deg omgitt av vårblomster og knopper- og meg selv som et blomstrende plommetre. Jeg måtte lage et bilde til, fordi du først kom for nær.

Noe har begynt og jeg bare er i det - vagt.

Faste og forventning

I år har jeg forventning til fastetida. Jeg har håp om et rom som skal åpne seg og bli større, fordi jeg rydder bort noe, slik at de viktigste tingene blir synlige og nære. Jeg legger vekk noe av det som presser på og vil inn, og gir plass til noe annet, slikt som jeg innerst inne vet er best for meg.

For faste kan uttrykkes på en annen måte enn å gi avkall på. Jeg stiller meg åpen for den egentlige virkeligheten, den som omgir meg også når nettet er nede og stillheten rår. Det er en dirrende intensitet der, sammen med dagslyset som sakte tar over: Jeg velger å kalle den Far. Jesus. Den hellige Ånd – Gud. Den berører meg innerst inne og hvisker meg tilbake til det ekte, til røttene, til Ordet – og til min egentlige lengsel.

Hva skal jeg fylle rommet med? Ei bok ligger for eksempel og venter:Teresa av Avilas «The Way of Perfection». Jeg ser fram til å utforske bønne-verdenen hennes, og finne nye veger i min egen. Boka leses som Lectio Divina: Sakte, i små porsjoner, i samspill med vår felles Venn og Herre! Fastetida er ei god tid for åndelig lesning, gjerne på sofaen etter middag.

Det handler om å ikke ta feiringa på forhånd, men vente til tida er der. Det er vi gode til på Sandom! Påskepynten kommer ikke fram før seint på kvelden påskeaften, når gjestene har tatt kvelden. Påskeaften er kjemisk fri for påskeegg og marsipan. Den er en stille, tom dag, «hvetekornsdag» og «gravdag». Noe er i emning, men vi ser det ikke ennå. Vi bare er i tomheten for å kunne ta oppstandelsen inn i det tomme rommet når tida er der!

Rammen rundt fastetida under retreat er lilla, enkel og klar, både det du ser, og det du smaker. Mystikeren Teresa, vel kjent med kontemplativ bønn og åndelige erfaringer, blir heller aldri trett av å betrakte Jesus og lidelseshistorien, og anbefaler sine medsøstre å gjøre det samme. Kontemplativ bønn og Jesus-fokus utelukker ikke hverandre. Det første bygger på det siste. Jesusmeditasjonen over Jesus på veg til Jerusalem, er essensiell for å kunne kjenne Jesus bedre, elske ham høyere, og følge ham tettere. Jeg rydder plass, så jeg kan se Ham klarere, og se dem han viser meg. Fastetida er tid for vidt og dypt innsyn og utsyn!

Jeg brenner for å ta de kristne høytidene tilbake som det de er. Å leve ut høytidene i et land uten kirkelige helligdager, ga dem ny aktualitet. Fastetida er den perfekte bakgrunn for påske, Kristi Himmelfart og pinse, og vi har fremdeles høve til å leve den ut. Kanskje kunne en ta seg en høytidsretreat hvert år, og fordype seg i Jesu liv på den måten? Finne retningen tilbake til røttene, til det ekte, til Bibelen. Og helt sikkert oppdage noe nytt!

Og bare for å ha sagt det: Søndagen er alltid oppstandelsesdag og et avbrekk i fasten! Det gjør det lettere å være i faste-modus resten av tida. For å ha forventning er ikke det samme som å tro at alt går lett!  Og at fastetida kan være en kamp skulle vel ikke forundre noen?