Faste og forventning

I år har jeg forventning til fastetida. Jeg har håp om et rom som skal åpne seg og bli større, fordi jeg rydder bort noe, slik at de viktigste tingene blir synlige og nære. Jeg legger vekk noe av det som presser på og vil inn, og gir plass til noe annet, slikt som jeg innerst inne vet er best for meg.

For faste kan uttrykkes på en annen måte enn å gi avkall på. Jeg stiller meg åpen for den egentlige virkeligheten, den som omgir meg også når nettet er nede og stillheten rår. Det er en dirrende intensitet der, sammen med dagslyset som sakte tar over: Jeg velger å kalle den Far. Jesus. Den hellige Ånd – Gud. Den berører meg innerst inne og hvisker meg tilbake til det ekte, til røttene, til Ordet – og til min egentlige lengsel.

Hva skal jeg fylle rommet med? Ei bok ligger for eksempel og venter:Teresa av Avilas «The Way of Perfection». Jeg ser fram til å utforske bønne-verdenen hennes, og finne nye veger i min egen. Boka leses som Lectio Divina: Sakte, i små porsjoner, i samspill med vår felles Venn og Herre! Fastetida er ei god tid for åndelig lesning, gjerne på sofaen etter middag.

Det handler om å ikke ta feiringa på forhånd, men vente til tida er der. Det er vi gode til på Sandom! Påskepynten kommer ikke fram før seint på kvelden påskeaften, når gjestene har tatt kvelden. Påskeaften er kjemisk fri for påskeegg og marsipan. Den er en stille, tom dag, «hvetekornsdag» og «gravdag». Noe er i emning, men vi ser det ikke ennå. Vi bare er i tomheten for å kunne ta oppstandelsen inn i det tomme rommet når tida er der!

Rammen rundt fastetida under retreat er lilla, enkel og klar, både det du ser, og det du smaker. Mystikeren Teresa, vel kjent med kontemplativ bønn og åndelige erfaringer, blir heller aldri trett av å betrakte Jesus og lidelseshistorien, og anbefaler sine medsøstre å gjøre det samme. Kontemplativ bønn og Jesus-fokus utelukker ikke hverandre. Det første bygger på det siste. Jesusmeditasjonen over Jesus på veg til Jerusalem, er essensiell for å kunne kjenne Jesus bedre, elske ham høyere, og følge ham tettere. Jeg rydder plass, så jeg kan se Ham klarere, og se dem han viser meg. Fastetida er tid for vidt og dypt innsyn og utsyn!

Jeg brenner for å ta de kristne høytidene tilbake som det de er. Å leve ut høytidene i et land uten kirkelige helligdager, ga dem ny aktualitet. Fastetida er den perfekte bakgrunn for påske, Kristi Himmelfart og pinse, og vi har fremdeles høve til å leve den ut. Kanskje kunne en ta seg en høytidsretreat hvert år, og fordype seg i Jesu liv på den måten? Finne retningen tilbake til røttene, til det ekte, til Bibelen. Og helt sikkert oppdage noe nytt!

Og bare for å ha sagt det: Søndagen er alltid oppstandelsesdag og et avbrekk i fasten! Det gjør det lettere å være i faste-modus resten av tida. For å ha forventning er ikke det samme som å tro at alt går lett!  Og at fastetida kan være en kamp skulle vel ikke forundre noen?