Sol og snø

Sett fra elva ligger "baksida" av Kollen ennå i skygge, men nå er det ikke lenge før mars-sola lyser opp tunet på Nord-Sandom også! Nå kommer den inn så vidt på morgenen, men hvis vi vil sitte i sola, må vi nesten ned til elva.
Sandbankene har kommet fram, og vi kan faktisk gå en bra runde på elva, og bare nyte sola og landskapet som åpner seg opp. Lomseggen er et flott syn i sol og snø!
På en av fridagene mine tok jeg for første gang bilen og dro til Lemonsjøen alene for å prøve løypene. Jeg merker at jeg har kommet bort fra det å gå på ski, og det krever litt å komme seg ut. Men det er flott når det først er gjort! I Japan var det ikke mye ski-gåing de siste årene, bare en sjelden gang i slalombakken...
Det var silkeføre med strålende sol, i alle fall helt til jeg var ferdig med rast og niste. Jeg fant igjen gapahuken fra sist vi var her, og sola skinte akkurat inn i kroken min. Med ferielektyre på japansk, grønn te og rislapper med brunost hadde jeg det riktig så bra!

Retreat hos søstrene

Min retreat

- å glede seg over de små, enkle tingene, som en kopp kaffe og knekkebrød med brunost og hjemmelaga mandarinmarmelade på

- å ta fram de japanske malersakene som dessverre stort sett får kvile ellers i året. Male bildene som dukker opp under bønna eller greinene på treet utenfor kjøkkenvinduet. Legge merke til at de har knopper som snart er bristeferdige.

- å ta et langt tilnærmet japansk dukk i badekaret som avslutning på dagen. Barnlig begeistra over at det var et badekar der, og ikke bare dusj!

- å pynte kjøkkenbordet med en brikke fra skuffa og et lys fra stua, dekke på til seg selv som om jeg var gjest, og det er jeg jo!

- organisere dagen mellom tidebønner, egne bønner, måltider og turer, og kjenne at det er rom rundt meg, ikke bare i det åpne landskapet, men rom for tanker og følelser som ellers lurer under overflaten.

- sitte på kne på golvet i kapellet helt alene, så lenge jeg vil. Og sammen med søstrene på deres tidebønner, der stillheten møbleres med var strengemusikk. Være i fastetida - vi har lagt vekk halleluja sammen med kjøtt og kaker, og jeg lærer mer om hvordan vi kan møblere fasten.
Og nå vet jeg endelig hva liturgi er!

- ta fram strikketøyet med det vanskelige mønstret som det ikke var ro for å begynne på hjemme. Bare stillheten som akkompagnement, men jeg savner hverken musikken eller lydboka.


- å gå tur sammen med sine egne tanker, kjenne på sinne, på skuffelse, på besluttsomhet og fred. Retreat er rom for bakoverblikk, men også for avgjørelser, men de skal ikke framskyndes. Når tida er inne, tar de rommet.

- å få komme inn til dekka middagsbord når tida er der, nyte maten og utsikta uten sosial prat. Den får kvile når lydboka settes på.




- å endelig kunne be og betrakte Jesus uten å tenke på tida. Bare betrakte og være stille.
Være i skjæringspunktet mellom å vente på å bli vist og å kjempe seg fri fra det som vil avspore.
- å få søndagsfrokost med bordvers der jeg endelig fikk bruk for skolefransken igjen!

Jeg hadde min egen, årlige retreat som gjest hos søstrene på Engen. Takk for gode dager!

Solfest

Nå fyller solskinnet dalen, og sola smilte til meg gjennom trærne da jeg gikk på arbeid. Snart ligger også Sandom-tunet badet i sol. Endelig!
Jeg er beruset av lyset, av at dagene blir lengre og lengre. Det må være en yrkesskade fra Japan at jeg lengter etter våren. På tross av blendende skiføre rundt omkring! Det kjennes så lenge til. Hverken april eller mai er til å stole på, ikke som jeg er vant til. Og selv ikke sommeren behøver å trylle fram den etterlengtede varmen.... Jeg har visst glemt av hvor hett det var, og hvor lei jeg kunne være!


Uansett, igår var det solfest rundt bordet på Sandom- kjøkkenet, i kjent stil. Hovedpersonen stakk ansiktet fram mellom trærne i Kollen og strålte til oss. I kapellet sang vi Frans av Assisis solsang og takket han er skaper av lyset og selv som skinner som sola, før vi krøp opp i loftsrommet Elia for å be det inn som kreativitetsrom. Du er velkommen til å komme på retreat og prøve rommet!





Det går fort når sola først kommer.
Tunet ligger stille etter retreaten, nå kommer det ikke retreatgjester før til palmehelga, og i påsken. Vi har ledige plasser fremdeles, så det er bare å ta kontakt! En påskeretreat på Sandom vil du garantert ikke glemme. Det er som å ta påsken tilbake fra kjøpekrefter og turistreklame og gjøre budskapet til sitt eget igjen.
Retreat kan være å ta en sjanse, men det er ofte det gode valget.




Selv om tunet ligger stille, er det aktivitet inne. Vi forbereder kommende retreater. Her er jeg ganske så fornøyd over å ha bakt min første porsjon av Sandoms nattverdbrød, selv om de ikke var 100 % vellykka. Det kan du jo konstatere selv, som sagt.
Som du ser, har vi heller ikke restriksjoner på hodeplagg, bortsett fra at enkelte kjøkkensysler krever dem. Men det er ikke bare brødbaksten som gjør meg fornøyd: I morgen forlater jeg åstedet for ei stund og drar til Engen for å ha min egen retreat hos søstrene der noen dager!

- Men jeg fikk ikke komme inn på kjøkkenet.
Og nå har jeg venta i flere timer!

Slik går det når pusen følger med tilbake til Sandom etter middagsbønna i Veslekapellet.
Men det hører med til å oppdage verden.

Sola er her igjen!

3. mars er soldagen på Sandom-tunet. Etter å ha ligget i skyggen siden 13.oktober skinner sola endelig på klokketårnet! Anne Karin på veg over tunet løfter armene i velkomsthilsen og takk. Vi kan ikke rope, vi har da taus retreat, stille ute og inne. Men peke, smile og glede oss kan vi!
Det var ikke så mye å se av sola idag, men at korset lyses opp, er vel det viktigste? Heretter går det bare framover like til sommeren...
Men se, hvem er det som henger i klokketårnet? Du trenger vel ikke å klyve opp for å ringe til veksellesning, Steinar?
De hadde nok ikke fløyet dit opp, men det må ha vært noen spøkefugler som ikke hadde annet å ta seg til i vinterferien. Det hender nemlig at en eller annen prøver klokketauet i utrengsmål, fortrinnsvis på et tidspunkt når alle andre sover. Ingen av oss har hørt noe, og hvis en ringer slik at tauet henger seg opp og ikke kan nåes på vanlig vis, foregår det ikke helt lydløst.
Jo, vi innrømmer å ha vært alene hjemme ei stund, men det var ikke oss!