På verdens torg

Her er Sandom-kroken! På det blå bordet hadde vi et fat med hjemmebakte kjeks til utdeling. Hver kjeks hadde en lapp med påskrifta "Smak og se at Herren er god". Til kjeksene serverte vi Sandoms urtete. "Drikk djupt av kjelda!" sto det på veggen over tekanna. Brosjyrer måtte vi ha med, og en for anledninga komponert plakat med bilde av oss 4 voksne som bor her, og ei "boble" der hver av oss sier noe om retreat. Bønnekrukka på bordet i hjørnet, og lapper som bretter seg ut som blomster når du legger dem i vann, hadde vi også laga. Inni blomsten sto et bibelvers, en hilsen til deg! Bøverdalen kirke stilte med lysgloben, og tekstilene på veggen.
Kyrkja og trosopplæringsprosjektet var presentert her, og det ble solgt bl.a.T-skjorter og pins laga i forbindelse med jubileet.
Under taket hang klokka, egentlig ei stabbursklokke som venter på å komme på plass! Det var meningen vi skulle ringe i den til middagsbønn, men det var ikke så lett å nå opp... Litt spesielt å samle seg rundt lysgloben, be, tenne lys og løfte opp krukka, midt på verdens torg! Men hvorfor ikke?
Så venter vi bare på besøkende! Standen og anliggendet var synlig i terrenget, men det skulle nok litt mot til for å klyve opp og inn, for terskelen var litt høy. Noen gjorde det, tente lys og skrev en lapp, så på utstillinga, og kjøpte noe. Det var lettere å sette seg ved bordet utenfor og ta en kopp te . Men kanskje var det viktigste å være der, og å være synlig?
I alle fall var det kjekt, og mye arbeid, både fra fredag til søndag, mens det varte, og i forkant. Det var første gangen at kirka og vi var med. Og det ga mersmak!
( Innlegget er sett med Sandom-øyne, det kunne sikkert ha vært sagt mer om hovedaktøren, Lomskyrkja! Selv om jeg også er en del av kyrkja...)

På martnan

Trodde du at vi på Sandom var en motkultur som bare murer oss inne og venter på gjester?
Vi representerer nok en motkultur, og sist helg satsa vi friskt på å være det på selve den tradisjonsrike Fjordingsmartnan i Lom, sammen med Lomskyrkja. Vel, egentlig var vi lillebror som fikk være med...
Som navnet og bildet viser, har Fjordingsmartnan med hest å gjøre, og i tillegg var det plass for boder, tivoli, brukt-og antikk-salg, og selvsagt mat å få(eller kjøpe).
Her ankommer halvparten av boden vår, som kyrkja fikk laga for anledninga. Det er tunge saker, og det måtte både traktor og kranbil til for å få den på plass.
Vi skulle få plass i like ved inngangen til martnan, i hjørnet av parkeringsplassen der turist-busser og biler kommer i jevn strøm sommeren igjennom. Det dreier seg altså om de som vil se Lom stavkyrkje, som er 850 år i år.
Taket og bannerne til jubileet kom på plass neste dag. Minner det ikke litt om en omvendt iskremkjeks? Men oppsikt vakte den!
Så er vi på plass, midt i turiststrømmen. Ville det komme noen japanere, tro? Jeg trengte ikke å vente lenge. For å vekke deres oppmerksomhet stilte jeg i en japansk jakke, moderat i mønsteret, riktignok, men det virket! Så jeg fikk praktisere språket igjen, og kjente at det var godt. Men om natta drømte jeg igjen om avskjeder og kjente på sorgen ved å forlate...
Det er ikke det at jeg lengter tilbake, heller, men jeg kan føle sorgen av og til, nå når jeg har gjenkjent den. Hvordan gikk det på verdens torg? Se neste innlegg!

Retreatglimt

Pusekatter på retreat på Nord-Sandom
Morgenstemning på tunet, sånn rundt frokosttider
Syrinbuskene ble beseiret av varmen...
Denne fant jeg på fjellet.

Bloggen som bare ble utsatt

Dette er bloggen som bare ble utsatt, og det er ikke den eneste... Noen av mine japanske venner tror at vi bare ber her, men det er nok av arbeid også, selv om det ikke er retreat! Helt siden den ignatianske retreaten slutta, har jeg prøvd å få skrevet litt om den. Men jeg har ikke hatt overskudd til mer enn middag og avis om kvelden. Etterhvert fikk jeg ordna bildene, men mens jeg holdt på å redigere dem torsdag kveld, kom det telefon fra en gard i nærheten som ville bli kvitt noen liter melk pga meieristreiken! Så var det bare å slå av pcen og sette seg i bilen og hente melkespann, for dette kunne vi ikke la gå fra oss. Neste formiddag gikk med til å helle melka i kartonger og fryse ned, så det andre jeg hadde planlagt, ble forskjøvet tilsvarende. Men klokka sju om kvelden var endelig Stillhetens Hus, med vinduer, vaska og klart til Sandomferien som begynner neste uke. Men da ble jeg bare sittende i en stol med ei bok etter middag og var ferdig for senga klokka 22. Det er deilig å våkne tidlig og kjenne at kreftene er tilbake, så nå prøver jeg på nytt, lørdag formiddag!
Jeg ser ut på skyene og gradestokken som viser omtrent 10 grader, og lurer på om det er sant at jeg for ei uke sida satt oppe i fjellet i shorts og T-skjorte på min retreat-fri-formiddag. I løpet av en retreat med 9 overnattingsdager er det godt å få noen timer fri en av dagene.
Jeg kjørte opp ved Soleggen til Vassvegene, som Lom er kjent for. De minner litt om Japan, for det er et vanningssystem som bøndene har laget til. Kanaler som fører vannet fra fjellet og fram til gårdene. Jeg ville gå langs dem opp til et lite vann, og finne et sted for formiddagsmat og middagsbønn.
Da jeg kom til Vassvegen vi gikk langs ifjor, fikk jeg en overraskelse. Det var jo ikke vann der! Men etterhvert så jeg at kanalen begynte å fylles opp. Og det likna jo bare mer på Japan og overrislingssystemet som plutselig en dag har satt de tørre rismarkene under vann, som et lite eller stort pinseunder. Det kan du lese om i en av bloggene fra mai ifjor! For meg ble det en hel meditasjon bare å gå her, om å være et bekkefar som Herren fyller med velsignelse for å bringe den ut til andre mennesker. Vi reiser ikke bare på retreat for å digge oss selv !
Med utsikt over fjell og dal hadde jeg en utmerket raste- og bønneplass! Og jeg var helt alene- også uten insektene som summet rundt Sandom. Bare noen fugler og blomster....
Som du ser, så er ikke snøen borte, så elva gikk stor disse dagene. Men idag er sandbankene iferd med å komme til syne...
Jeg fikk altså prøve noe nytt under denne retreaten: Være husfolk på retreat i hverdagen! Det betyr at jeg hadde hovedansvar for middagen samt diverse annet som må gjøres på retreat, samtidig som jeg hadde en halvtimes åndelig veiledning etter middag. Da måtte jeg jo også finne bønnetider og steder gjennom dagen, og det kan være en utfordring når du er husfolk. Men jeg hadde jo morgenen, veien bort til Sandom, tiden under stille andakt, og bibelvers mm på et synlig sted på kjøkkenet. Så jeg synes det fungerte bra og ga krefter og liv underveis. I det hele tatt gir en retreat mye, jeg kjenner at jeg lever når gjestene fyller tunet, sitter rundt og ber i lett sommertøy!
Men jeg skjønner at vi ikke kan stole helt på den norske sommeren... mer enn 25 grader en dag, og så bare 5 noen dager etter! Nei, det tar tid å venne seg til dette...