Når også froskene synger hans pris

I kveld skulle jeg ha hatt lyd på bloggen: Froskene har begynt sine daglige kveldskonsertøvelser i rismarkene! Noen vil kalle det bråk, andre vil kalle det lovsang og åpne vinduet på gløtt for å få del i den. Faktum er at det er masse lyd som fyller kveldene, og at den kommer fra frosk som befinner seg i det våte element.
Denne uka er Japan i det hele tatt i stemning: Det er Golden Week, fridager og utfart. Togene er fulle av glade mennesker.
Men se, er det ikke noe kjent ved disse? Det er en hel benk med kirkemennesker! Hvor kommer de fra og hvor skal de hen?











Se der! På benken midt imot er det til og med en prest med kvitsnipp på plass!
De skal til Senriyama kirke i Osaka for å være ned på det store årlige kvinnemøtet til Kinkikirken. Presten har fått lov til å være med for å fortelle om kirkens ytremisjon, og si takk til de trofaste misjonskvinnene!









Men først får vi glede oss over menneskers lovsang og ta del i den. Rutsuko Fukuzawa(Bedow) sang for oss i timen før lunsj, og etterpå deltok både barn og voksne med lovsang. Over 160 kvinner og noen menn var tilstede, og presten Keiko Ando hadde talen. Så var det avskjed, da, med gaver kvittert for med en kort hilsen, til oss to kvinnelige misjonærer som står for hjemtur til sommeren.





Vi som kom helt fra Yokkaichi, måtte opp i halv 6 tida for å komme fram tidsnok uten å stresse, men på en god, "norsk" sommerdag er det ikke så farlig å måtte stå opp tidlig.
Vi ble oppmuntra av å møte så mange, og merke fellesskapet, og dro glade tilbake, og vi kom så vidt tilbake før det var blitt mørkt.







Barna hadde sitt eget program om formiddagen, og noe av det framførte de for oss etterpå.
Er det ikke ei fin kirke, forresten?
Menigheten stilte opp med "handbell"-orkester fra galleriet!

Hemmeligheten bak risplantene

Brettene med risplanter blir satt bak på denne traktoren, og så er det bare å kjøre fram og tilbake. Maskinen bak sørger for å sette dem ned i den bløte jorda.
Bonden har med to medhjelpere som hjelper til med å laste på. Det er ikke lett å se pga. all beskyttelsen mot sola, men det er to damer!
Slik ser det ut bakpå. Men spør meg ikke hvordan maskinen gjør det, for det skjønner jeg ikke!
Så går det fram og tilbake til alt er satt ut. Det er nok best å gå etter og se at alt går riktig for seg, likevel.
Maskinene betyr ikke at det er slutt med alt manuelt arbeid med markene. Men som sagt, det er viktig å passe på å ikke bli brun mens en arbeider!

Ris, fisk og brød

Da jeg kom ut for å dra til gudstjenesten i morges, så jeg at de små risplantene sto for tur til å settes ut. Før dyrket bøndene sine egne risplanter og satte dem ut, nå kjøper de plantene hos noen som dyrker store mengder for salg. Jeg ble litt skuffa, for jeg skjønte at nå ville jeg ikke få noe bilde av selve utplantinga, som jeg hadde håpet. Det er litt av hvert som skal skje midt i gudstjenestetida!
Det er begynnelsen av Golden Week, en opphopning av nasjonale fridager som gjør at noen kan ta fri i opptil 9 dager denne gangen, og folk nytter høvet til å dra hjem, eller på utenlandstur.
Siden det var 5.søndag i måneden, hadde vi Tomasmesse, og den var lagt opp i samarbeid med Kawage menighet. Derfor hadde vi også Ruth Kari og Knut Ola Topland på besøk, og de spilte og ledet så fint.
Vi hadde laget til flere poster rundt i kirkerommet, og her kunne vi tenne et lys for noe vi håpet på, og fortelle Jesus om noe vi var skuffet over, slik som disiplene var skuffet og mislykket den morgenen, etter svart hav.





Da folk kom inn i kirka, bemerket noen at dette minnet om sjø og fjære, og det duftet stadig sterkere tang fordi jeg fant fram en pakke tang som vi egentlig skulle spise( eller er det tare?) til pynt.
Bordet er også, pynta med skjell og brød, og her kunne vi lese om de første kristnes fisketegn, og ta med oss en fisk med magnet til å sette på kjøleskapet.






Ruth Kari og Knut Ola hadde også med seg andre ting som de hadde funnet i fjæra!
På denne posten var det satt opp et verdenskart, siden det var 153 fisker i garnet, og de representerte de da kjente folkeslag i verden. Så kunne vi sette en lapp på ett eller flere land, og be for det. Det hopet seg opp lapper på Norge og Thailand!
Ved siden av står det ei knust keramikk-krukke med lys i.

Vi var mange idag, selv om det vil si under 20, så vi måtte sitte trangt rundt bordet etterpå, men det gjorde ikke noe.

Du har kanskje allerede gjetta hvilken tekst som var tema idag? Jeg tar det med for ordens skyld: Kapitel 21 i Johannesevangeliet, vers 1-14.
Vi hadde ingen preken, men vi ga hverandre 15 minutter av gudstjenesten til å sitte stille og følge en meditasjonsveiledning til teksten.

Jeg fikk rett: De små plantene var på plass da jeg kom hjem. Men ta det rolig! Du skal få se hvordan de gjør det. Jeg juksa nemlig litt og tok bilder ved noen rismarker i nærheten av kirka. De holdt på der da jeg kom tilbake fra et sykebesøk i ettermiddag.
Se neste post!

Våronna fortsetter i nabolaget

Slik så det ut da jeg kikka ut av vinduet i morges. Hva har skjedd? Den ene marka er dekket av vann, mens den andre som var dekket igår, nå bare har skifta farge.
Noen trenger mer enn andre. Dere må fortsette å be!














Men det kom seg til i ettermiddag. Da kunne bonden ta ut traktor og harve. Du skulle nesten tro det var fare for å kjøre seg fast, men nei! Rolig går det fram og tilbake.





























Disse rismarkene er et mysterium. Når han er ferdig, ligger de igjen som stille, blanke dammer i kveldssola. (Se bildet øverst!)

Mens vi sov

hadde verden rolig forandra seg. Hadde blitt forvandla! Der det hadde vært knusktørr jord, var det vann, en grunn innsjø. Ei blank vannflate som hus og himmel kan speile seg i.
Hva kan ikke skje nå? Følg med, følg med!
Mens vi sov har Den hellige Ånd stille virket. Han gjennomsyrer tørr jord og gjør den fruktbar. Måtte du myke opp våre hjerters jordsmonn så de skjøre plantene kan vokse!

Våronn

Hva skjedde videre med rismarkene rundt blokka? Jo, i dag falt det ikke en dråpe regn etter at det ble lyst, og likevel kunne jeg fra verandaen observere at de tørre, lysebrune markene langsomt skiftet farge til vått brunt. Hvordan går det til? Jo, rundt markene er det laget til et sinnrikt kanalsystem som er forbundet med en dam eller ei elv. Når tida er inne, åpnes slusene, og vannet strømmer ut over markene. Ikke med fullt trykk, for da ville forarbeidet bli ødelagt, men så stille at det første som merkes, er at jorda skifter farge. Jeg kunne stå og se hvordan denne fargen spredte seg, og etterhvert ble vannet synlig. Om ei stund kan jorda ta imot de små risplantene og gi dem vilkår for vekst. "Du skal bli til en vannrik hage." Er vi med og åpner sluser slik at Ånden kan få skape vilkår for nytt liv og vekst i dette landet?

Enda en avskjed

I dag reiste jeg nesten en og en halv time med tog for å preke. Presten i Kikyogaoka hadde bedt meg om å komme dit og tale, siden jeg skal reise til sommeren, og så kom han til oss istedet.
Teksten var om Jesus som kom mens disiplene var samla om kvelden på oppstandelsesdagen.
Da jeg sa at han kom like plutselig og uventa som jordskjelvet sist uke, hadde jeg alle med meg. Men han kom med fred, ikke angst og uro. Det kan likevel hende at freden må tilkjempes gjennom forsakelse og overgivelse. Slik som i Getsemane. Så måtte jeg fortelle om min egen uro over skattekortet med nedsatt trekkprosent, det som ble borte på veg til Norge, og hvordan jeg etter en dag med kamp skjønte at Herren ville lære meg å stole på ham, og ikke på lønna. Han kunne jo så veldig lett ha passet på at kortet kom trygt fram til arbeidsgiveren! Men så fikk jeg lov til å forsake bekymring og vonde følelser og oppleve den store freden og gleden ved det. Jeg ble veldig letta etter gudstjenesten da mange kom og ga respons som viste at jeg hadde klart å kommunisere det jeg ville si, eller kan vi si at den Hellige Ånd hadde en finger med i spillet der, og på nytt minnet folk om overgivelse og tillit?
(Det hører med til historien at likningskontoret var så snille at de straks svarte på min ydmyke epost om hjelp ved å sende et nytt kort direkte til arbeidsgiveren.)


Etter gudstjenesten var det middag, og mennene i menigheten hadde laget karri-ris! Det var til og med presten som hadde smakt den til. Og mennene var med og delte ut og serverte. Alle som kjenner litt til Japan vet hvorfor jeg nevner dette spesielt!
( Legg forresten merke til navneskiltet. Alle i menigheten hadde et, og det var laget et til meg også! Det er mye en kan gjøre for å ta godt imot nye!)





Kan du gjette hva vi sitter rundt? Bordtennisbord! De er lette å klappe sammen og stable vekk, men det trenges litt krefter til det, så her stiller også mennene opp.

Da vi hadde kost oss med maten, var det tid for spørsmål til meg. Det skulle jo være avskjed. Noen spurte om hva Tomasmesse var , for datteren hadde vært i kirka i Yokkaichi på en slik gudstjeneste, og det hadde vært så fint. Så fikk jeg reklamere både for det og retreat, og vi fikk en riktig fin samtale.

Jeg tok et saktere tog tilbake og nøt roen og de vårgrønne fjellene.

Forberedelser

Noe er ferdig og noe begynner. Blokka jeg bor i, har fremdeles rismarker som nabo, og i går så jeg de første tegn til at noe var i ferd med å skje der. Bonden var ute med traktoren og pløyde opp jorda. Det var en fin vårdag, men varmen er ennå ikke til å tro på. Derfor ble jeg nokså avkjølt her om dagen da jeg sykla heim fra kirka i vårkåpe. Men innimellom er det sol og bortimot 20 grader. Hadde det ikke vært for den kalde vinden! Som er deilig om sommeren...
Hva skjer videre med rismarka? Vent og se!

Endelig ferdig!

Det er godt når en kan si: Endelig ferdig! Og det er av og til godt å gjøre ting som en kan si det om, for det kan en ikke si om det jeg gjør til daglig, nemlig misjonsarbeid. Det er ikke ferdig før den dagen han selv kommer tilbake!
Men nå kunne jeg si: Endelig er jakkene jeg lovet å lage, ferdige, og sendt avgårde. Ble de ikke fine, kanskje? Da kan jeg også komme et skritt videre i pakkinga.

Så smalt det igjen

og denne gangen var ikke sentrum på andre siden av landet, men noen få mil unna, der jeg var og kjøpte mine påskelys for etpar uker siden:Kameyama.



Søndagen begynte som vanlig. Da jeg kom til kirka, var det full aktivitet i nabolaget. Det var nemlig den årlige "rydde-ute-dagen", som ofte er ei utfordring for kristne og kirkens arbeidere, fordi det foregår rett før og i kirketid. Så jeg tenker at jeg er fritatt. Jeg må jo jobbe, og jeg har ingen kone som kan stille opp heller. Men fru Hasegawa tilbød seg å være kirkens representant, mot at jeg tok meg av måltidet etter gudstjenesten. Og det var ingen sak, for vi hadde masse påskebrød igjen, og med en bolle salat og to pakker med ferdig suppe fra supermarkedet ble det en lettvint og bra lunsj.

Jeg ledet gudstjenesten, og pastor Suda talte og forrettet nattverd. Faktisk talte jeg 16 brukte beger etterpå, og det er sjelden! Etter gudstjenesten skulle det være menighetsmøte for å snakke om hvordan menigheten skal ordne seg når jeg reiser. En fra menighetsrådet hadde kunngjøringer, og jeg overrakte en gave til noen i menigheten som feirer gullbryllup i år. Det var da han hadde hatt sin takkehilsen at det smalt. Jeg kan ikke huske om jeg sto eller satt, men vi var i ferd med å bryte opp for å forberede måltidet da hele kirken begynte å bevege seg. Presten hadde nok åndsnærværelse til å slokke lysene på alteret, jeg tenkte at vi må komme oss ut, så jeg gikk for å åpne bakdøra. Mitt skrekkscenario er et større jordskjelv midt under gudstjenesten, med tak og vegger som raser sammen uten at alle klarer å komme seg ut. Her er både døve og blinde, og noen som har vanskelig for å bevege seg. Heldigvis gikk det ikke så ille denne gangen, men vi ble nokså gjennomrista alle sammen. Det var rart å gå på golv som beveget seg under beina. -Dette var nok langt unna, sa presten og prøvde å berolige oss, men der tok han feil. Etterhvert fikk vi via telefoner som kom inn vite at dette skjelvet hadde sentrum i Mie, vårt fylke, og at togtrafikken hadde stansa opp, og at det var vanskelig å komme gjennom på mobiltelefon. De er nemlig veldig nøye med å undersøke om det har oppstått skader på toglinja.

Snart var alt rolig igjen, og vi hadde vårt måltid, og vårt møte. Men samtalen gikk om jordskjelv, og vi var nok oppskaket, noen og hver. Jordskjelv ryster folk sammen. Alle har opplevd det samme. En blir heller ikke så redd når vi er flere sammen når det skjer, og det er midt på lyse dagen. En av oss hadde vært på veg til kirken på sykkel, og han hadde ikke merka noen ting. Folk i menigheten som ikke hadde vært tilstede, ringte og spurte om hvordan det hadde gått. Noen bor langt unna og hadde sett nyhetene på TV.
Jeg var spent på hvordan det så ut i leiligheten min i 3.etasje. Det svinger mer jo høyere opp du kommer. Noen bilder og figurer hadde falt over ende, og bilder på veggen sto skjevt. Men ingenting var knust. Koppeskapet mitt er spent fast med to stenger opp i taket, men jeg stoler absolutt ikke på at det holder. Og det viktigste er ikke om ting blir ødelagt under skjelvet eller ikke, men om de kan skade noen som oppholder seg i nærheten. Så jeg lar aldri noen sove ved siden av ei bokhylle, for eksempel!

På nyhetene har de hatt atskillig om skjelvet, men heldigvis er det ingen omkomne, og ingen hus har rast helt sammen. Noen skader er det. Ekspertene mener at vi må være forberedt på etterskjelv i ei ukes tid. Jeg har bare kjent ett, nå mens jeg satt og spiste kveldsmat. Det verste er å legge seg til å sove. Det blir en ny øvelse i å overlate seg til Herren, forsake angsten og i trass ta tryggheten i eie på nytt.

Bedehus på japansk

Her står jeg foran landsbyen Shirakawago, 8 mil sør for Takayama i Gifu fylke. Vi har passert vannskillet, og befinner oss på Japanhavsiden.Denne landsbyen består av hus som direkte oversatt heter "bedehus"! (Gasshotsukuri på japansk.) "Gassho" betyr bønn, og den tradisjonelle japanske bønnestillingen er å holde hendene med fingrene utstrakt rett opp, slik at de berører hverandre øverst.
Disse husene har tak som er veldig skrå, og slik likner de på bedende hender. De er bygget slik på grunn av snømengdene i denne delen av landet, og takene er stråtak.
Det ligger fremdeles snø i fjellet, og sakurablomstene står bare i knopp. Men karpefiskene som forteller at i dette huset er det gutter, har kommet på plass. Dette er også et sikkert vårtegn, for de skal henge oppe fram til barnas dag 5.mai.


Disse husene er nå fredet, og det kommer turister fra hele verden for å beundre dem. Derfor kan innbyggerne bare modernisere inni. Men jeg så noen som hadde ei parabolantenne i mønet! Husene er på 3-4 etasjer, så de har rikelig med plass .

Med biler på parkeringsplassen foran er denne vesle landsbyen ei morsom blanding av gammelt og nytt. Jeg ble helt betatt av de flotte bygningene, men jeg vet ikke om jeg ville ha bodd her!
Kanskje har jeg blitt litt bortskjemt av å bo i by med togstasjoner og flyplass like ved? Men til tross for at landsbyen ligger utenfor allfarveg med buss som eneste offentlige transportmiddel, traff vi ei stor gruppe med vesterlandske utlendinger som snakket et språk jeg ikke klarte å lokalisere!
Men stedet anbefales absolutt! Det kan med fordel kombineres med sightseeing i byen Takayama, og kanskje en tur i skibakken på vinterstid?

Påskepynt

I år var sakurablomstringen den fineste påskepynten, selv om symbolikken ikke er helt klar. Kanskje kan den minne om Jesus som heller ikke visnet bort og døde, men ble tatt fra disiplene i sin beste alder for å være med dem på en ny måte? Sakurablomstringen varer bare omtrent ei uke, og kronbladene fyker bort med vinden i takt med at de grønne bladene springer ut. Det er vakkert med et teppe av kronblader på bakken, og på elva!




Lysene jeg kjøpte i Kamayama, fikk plass på spisebordet sammen med orkideen. Stakene som er formet som påskeliljer, minner meg om påske, så jeg fikk et lite kultursjokk da jeg besøkte Takayama lenger nord i Japan, og oppdaget at de brukte påskeliljer i bukettene som brukes på fedrealter og buddhistiske graver! Det opplevdes nesten som helligbrøde.




















På bildet ved siden av ser du den blomsten som japanske kristne forbinder med påske: Store, kvite liljer! Jeg er litt stolt av påskehagen som har plass i kirkens inngang. Hun som har laget julekrybbefigurene, kom med dem en første påskedag mens jeg var på morgenbønnemøtet. Det var ikke lett å finne steiner i hagen i år, for fru Hasegawa steller den så fint!

Hagen skal få stå ei uke til, så alle får se den.

Påskeglimt

Skjærtorsdag kveld: Vi hadde et enkelt møte rundt bordet, med japansk tale av pastor Hasegawa, oversatt til norsk. For vi hadde besøk fra Norge, Nord-Norge til og med!
Langfredags formiddag: Enkel gudstjeneste med skriftlesning, salmer og musikk. Det var fint å oppleve felleskapet på tvers av språk-og kulturgrenser!
Tidlig om morgenen 1.påskedag: Vi kunne ha økumenisk bønnemøte med lovsang og bibel under kirsebærblomstene! Selv om det var gyselig kaldt før sola skikkelig kom opp. Klokka var seks, og andre spreke morgenfugler i parken satt litt unna og lytta.
Gudstjeneste med påskejubel og blomster.
Etterpå måtte jeg ta bilde av alle sammen. Vi hadde måltid også: Sushi, som seg hør og bør, og annet godt som hver enkelt hadde tatt med. Yamaoka, helt til høyre, fortalte om sin veg til tro midt i servering, tilrop og spørsmål. Det var en livlig påskedag i kirka, og alle fikk med seg påskeegg hjem.

Påsken i bilder 3

Påsken i bilder 2