Loyola Hall, utenfor Liverpool, 3. februar 2014.
I 25 dager har vi - 30 personer fra ulike land og kirkesamfunn- vært med på retreat, Den siste uka har vi levd oss inn i de siste dagene av Jesu liv, og vært med ham helt til gravleggelsen. Nå går vi over i en ny fase. Men først er det et stopp - Tomb Day. Gravdagen - en av de retreatdagene jeg husker tydelig, og går tilbake til på påskeaften.
Jeg våkner med en reell følelse av sorg og tomhet. I dag er det helt stille og dystert, ingen veiledersamtale eller messe. Ingen bønnetider. Vi skal bare være i dagen, forestille oss hvordan det var, og kjenne etter. Være i sorg.
Med det samme jeg står opp, vet jeg at jeg trenger å oppsøke andre av Jesu venner i dag, i tankene, snakke om og tenke på gode minner, gå til grava, gå en lang tur. Strikke. Så å si legge opp hverdagen på nytt igjen - uten ham.
Jeg vandrer sakte i frisk vind og sol mot Pex Hill, den faste runden min. Det føles godt å ha selskap av Johannes og Maria. De forteller hverandre sine historier. Det letter tristheten når vi kan dele ting han sa, eller gjorde. Og det letter å stoppe opp for å se på småfuglene, og huske hva han sa om dem, Jeg møter rødstruper - husker hvordan de fikk den røde fargen i brystet, ifølge legenden.
Pex Hill er en stor, naturlig park. Den minner om Getsemane, nå forlatt. Og den minner om området graven var i. Jeg forestiller meg at jeg har gått ut for å finne den. Tenk, så var det til og med en gartner der - en hyggelig kar i "offisiell" jakke, som hilste og småpratet litt mens han holdt det iorden!
Disiplene har bare hverandre nå, Og kvinnene. Men hva med Peter?
Han hadde heldigvis en bror som hentet ham, slik at alle kunne være sammen...
Johannes og Maria lurte på å dra tilbake til Galilea. Peter også.
Marta og Maria, sammen med Maria fra Magdala, forsikret dem om at de ville ta vare på grava.
Jeg vandrer ute i over 3 timer, med en lang nistepause, og mye fint landskap å betrakte. Inne på rommet mitt er gardinene trukket for.
Resten av dagen bearbeider jeg de siste dagenes hendelser på tegnerommet. Fristelsen blir for stor; Jeg må bare ha et stykke kake til tekoppen - jeg trøstespiser, rett og slett! Etterpå strikker jeg leggvarmere og tenker på de andre personene i pasjonsdramaet:
Nikodemus og Josef angra nok på at de ikke kom ut av skapet tidligere.
Kaifas var tilfreds med at Jesus var i grav, med vakter på plass. Høytiden kunne feires i ro og fred. Disiplene fikk de ta etterhvert...
Pilatus fikk ikke fred for det valget han hadde tatt. Spesielt ikke av sin kone!
Folk flest feiret høytiden - og Jesu venner søkte stadig sammen i skjul.
Kvinnene snakket om å gå til grava for å gi Jesus en skikkelig begravelse.
Mennene mente at det ikke var verdt risikoen.
Marta sto på kjøkkenet og laget god mat - for spise måtte de jo uansett.
Matteus undret seg på om det ville bli noen ledig stilling i tollvesenet for ham etterhvert.
Og alle var bedrøvet og sjokkerte over Judas.
Påskeaften - gravdagen - hvetekorndagen...
