Duft

                              

Jeg står utenfor døren og holder alabastkrukken tett inntil meg – skal - skal ikke?

Krukka med den fine salven, som jeg grep i farta da jeg hørte han var i byen. For jeg måtte bare treffe ham. Skulle jeg våge meg inn?

Jeg gjorde det– gikk rett mot ham mens jeg så selskapet som gjennom en tåke. 
Der står jeg og gråter. 

Men føttene hans er fremdeles støvete etter vandringa! Jeg griper dem, holder dem i fanget, tett mot brystet. Alle tårene kommer til nytte. Jeg tørker dem av kinnene og vasker de såre føttene hans så godt jeg kan. 

Jeg trodde den fine verten hadde gjort dette, så jeg tok ikke engang med meg et håndkle. Hvordan kunne de overse noe sånt? Det lange håret mitt får holde! Jeg tørker føttene varsomt.  Det kjennes ingen motstand, så jeg fortsetter: Kysser føttene hans og knuser forseglinga på krukka. Så heller jeg den duftende salven ut over dem, masserer dem sakte, men grundig...   

Jeg hører noen snakke sammen i det fjerne,men det er først når han snakker om meg, og til meg, at jeg våger å møte blikket hans. Sterkt og mildt ser han meg.

Jeg blir varm og rød - tårene renner igjen.

Du gjenkjente min sårede kjærlighet, og tar imot meg som din! 

Jeg møter ditt blikk, og blir synlig for meg selv.

Oktobergull

                                       Bedre med gull i skogen enn gull og grønne skoger...

Septemberblomstrimg

I år blomstret rosene på Sandom først i september

- Det er de vakreste av dem -

sier han som har gjemt den gode vinen til nå

Med Jesus på fjelltur

Jesus møter meg ofte på toppen av fjellet.

Det vil si – når jeg mediterer over misjonsbefalinga, befinner vi oss plutselig på toppen av et fjell jeg kjenner.

Det var slik med Fuji-fjellet i Japan også. En overraskelse blant shintoporter og templer! Han viste oss landet og sa: Det er mitt land! ( Det der er visst ikke avhengig om landet har statskirke eller ikke. Som sagt – han var jo med helt fra begynnelsen….og kan med rette påstå å ha et eierforhold til alt.) – Skynd dere ned og vær min kropp blant dem, sa han. Og det gjorde vi, med ordene om nærvær klingende i øret, mens Ånden banket den gode følelsen rundt i kroppen. På gli i lavastier,i  full fart nedover…

Nå venter han på meg på toppen av Lomskollen. Det ble klart og tydelig under Kristi Himmelfarts-retreaten.

Det var et forbløffende møte. Han var så ganske vanlig, bortsett fra at han hadde på seg en kjortel med overkappe istedet for fjällreven og fjellstøvler. Så menneskelig og puslete var han, så forskjellig fra den lysende kjortelen jeg forestiller meg foran nattverdbordet i kapellet, eller på tunet der jeg bor.

Han bare satt der på en stein litt foroverbøyd og reiste seg da vi kom. Så snudde han seg halvt og så utover fjellheimen, mot Lomseggen og bygda, mens han sa de store ordene.

- Meg er gitt all makt….. Gå derfor ut… gjør til disipler …og se, jeg er med dere…

Jeg undret meg over denne ganske vanlige fremtoningen, litt puslete, liksom, ikke mye karismatisk!

- Det er Jesus som klatrer sammen med deg, sa min veileder.

- Hva inviterer du meg til – slik?

Jeg har ikke vært på toppen i vår, men nå kjenner jeg en helt spesiell forventning.

- Og samtidig er du den lysende kjortelen med velsignende hender over tunet.

Makabert morgennytt

 
Det er ikke ofte jeg ser Morgennytt på nrk, mest fordi jeg er på arbeid da, men også fordi Nord-Sandom ligger i skyggen av den “landsomfattende” digitale TV-dekningen. Vi får rett og slett ikke inn vanlig TV, og er takknemlige for Eidsiva og nrk`s nett-tv…
Men idag er jeg på pinseferie hos ei venninne i urbane strøk, og nytter høvet til å slå på flatskjermen men jeg spiser frokost.
Referat fra den siste vitneforklaringen av ungdommene på Utøya ruller stille over venstre side av skjermen, mens bildene på høyre veksler mellom meldingene om Gunnar Sønsteby`s begravelse og tilgrisede gater i Trondheim på grunn av streik.
Jeg kjenner tårene mens jeg leser referatet og min japanske bakgrunn opprøres over streiken og kontrasten. Hva i all verden er det vi tilbyr turistene som har spart lenge og betalt dyrt for å se vårt fagre land? Søppel i gatene? – Jeg gremmes.
Og, viktigere, har vi ikke lært noe etter i fjor sommer – om hvilke verdier som er viktigst? Når skal rike Norge slutte å kreve mer - slutte å la “uskyldige” lide pga kravene? Mitt japanske jeg forteller meg igjen at det ikke går an å oppføre seg slik. Barn har rett til undervisning – våre gjester har krav på å få det de har betalt for – en ren by.
Mitt norske jeg prøver å komme til orde – hvorfor reagerer jeg ikke slik på bøndenes krav?
Mitt japanske jeg svarer at de jobber hardt, har lite fritid, og dyrene tillater dem ikke å streike slik som de andre. Dessuten kan vi godt klare oss uten brød og melk i noen dager!
Om noen dager får vi en gjest fra Asia. Jeg håper streiken er over til da. Det ville være for flaut. Det er ikke slik jeg ønsker at verden skal se Norge. Eller -  kanskje streikelederne kunne lære litt om sultestreik av henne? Og av alle de tusener som sitter i fengsler og fangeleirer verden rundt mens streikevaktene akkurat nå koser seg med is i finværet…
Det ville nok ha satt fart i sakene.

Herre, forbarm deg over vårt rike og kravstore land, der tiggerne kastes ut, og de som virkelig trenger mer, verken  har krefter og muligheter til å streike!