Førjulsmysterier-13.vindu

Hun satt utenfor Vivo og hilste meg med et smil, med hendene rundt en kopp varm kaffe, og et ikon foran seg. Den mistenksomme delen av meg sa at hun visste nok hva slags folk som går inn og ut her. Den barmhjertige delen hadde tjue-kronene klare i kåpelommen. Da den første av dem fant veien ned i papp-koppen ved ikonet, la hun hendene sammen som i bønn og gjorde korsets tegn. Slik ble dagen min velsignet med smil og gode ord jeg ikke forstod.  Hun minnet meg om noen. Mens jeg gikk videre med mine julebæreposer, tenkte jeg på de to som kanskje måtte tigge og be om husrom den gangen.

Førjulsmysterier-12.vindu

I byen fant jeg ei åpen kirkedør, og ei åpen kinosal-dør. Begge steder var det lys. Det var mange lys og musikk som hører advent og jul til. Dette skulle de ha visst, jomfru Maia og Josef, der de stampet seg gjennom snø og mørke, nei, hva sier jeg, snø var det vel ikke på vei til Betlehem. Men sett at det er våre egne landskap de passerer, og at det er vi som går mot en ny fødsel og nytt liv! Jeg gikk inn, og der var Ongen.

Førjuls mysterier - 11. vindu

Siden tidlig i morges har jeg vært på vei, ned igjennom dalen mot byen.  Kanskje den også har sine førjulsmysterier og møtesteder? I opplyste gater, i en overfylt sushi-bar og en gammel slottskirke fylt med himmelsk korsang.

Førjulsmysterier - 10.vindu

Fra vinduet mitt ser jeg glimt av det forjettede land.Og jeg fortsetter å søke mot lyset, det som lysene i adventskransen forteller om.

Førjulsmysterier - 9.vindu

Lomsklangen har sunget gjennom hele Stjerna fra Øst på en øvingskveld! Mens Jomfru Maja stamper i den tunge snøen, og Ongen venter på å komme til verden. Og Josef - tryggheten selv - følger med over den kalde og øde taigaen, Lyset - stjerna - følger dem.

Vi er snart inne i historien jeg har venta på å fortelle.
Hvor finner den oss?
Er vi klare til  følge med?

Førjulsmysterier - 8.vindu

Frokost til Lys Våken - gjengen, så vennebesøk med varm, japansk karri-ris. To lys er tent, og førjulsmørket kjennes ikke så gjennomtrengende lenger.

Førjulsmysterier - 7.vindu

Adventretreat. På veg til tidebønn før frokost. Jeg prøver å gjøre det lysere med adventstre og adventsstjerne, men det vakreste i kveld er månelyset langs Kollavegen, og månen selv som kommer fram her og der mellom furu og bjørk.
Det har jeg lært her på Sandom: Himmellysene sees så mye bedre når det er helt mørkt her nede...

Førjulsmysterier-6.vindu

                                                

                                             jeg orker ikke lenger brenne

                                             bare være stille lyttende

                                             vendt mot deg

                                              gjør bare det jeg må

  

                                             er jeg desillusjonert

                                             har jeg resignert

                                             eller venter jeg på Herren?

                                             det var du som brant

                                             i tornebusken

                                             ikke den for deg

                                              kanskje var den bare stille

                                              og tenkte at nå brant den opp?

                                              la meg få være

                                              en busk som du brenner i

                                              nå når dagene er så mørke

                                             

Førjulsmysterier - 5.vindu

Josef 

for hver av dine tapte drømmer 

finner Gud en ny 

Førjulsmysterier - 4.vindu

                                    

 

Maria

 

dine perler glitrer i halsåpningen

 

på en tråd av smerte

 

Førjulsmysterier - 3.vindu

Berre ei vanleg kvinne, sa protestanten. 

Som om det skulle vere vanleg 

å gå gravid med Gud.

Førjulsmysterier - 2.vindu

This is me - given for you. 

Et nådens år. 

Advent.

Førjulsmysterier - 1.vindu

Det er ei stund siden siste adventsblogg, men jeg fikk lyst til å prøve på nytt, og håper at noen kan ha glede av det. I alle fall vil det bli en hjelp for meg selv til å holde fokus i advent.
Jeg er i alle fall klar for vinter og snø. 
Adventstreet er på plass, både på Sandom og Nord-Sandom.
Blomsterbedet har fått ei dyne av gran-og furu-greiner, og juletreet står og venter.
Bilen står under presenning.
Og nå mens jeg var opptatt med å høre på salmesangen, begynte det å snø så smått...

Sakte-tv har mye felles med retreat. Det dreier seg om ha fokus på noe bestemt, og en sakte rytme som hjelper til å holde fokuset. En blir åpen for å lytte, både til seg selv og Gud.
Kan rytmen i advent hjelpe til å holde fokus på Jesus? Hvordan kan jeg legge til rette for en slik rytme?

 Et monster i adventsvinduet? Det var støvsugeren som ble for skummel... men ikke en eneste av de skjøre englene ble velta!

  Velkommen til advent i det vesle huset mellom fjellene!

Marimesse

Og Gud samlet seg til tre-enig rådslaging. De hadde lenge sett seg ut Maria, til å ta imot og bære fram.
- Jeg melder meg til å dra, sa Ordet.
- Og jeg vil hjelpe til, sa Ånden.
Vår Far smilte. – Få tak i Gabrilel!

Skaren av engler holdt pusten mens Gabriel banket på. Nå var det hele opp til ei ung jente. De hadde med vilje ikke konsultert hennes far, eller fremtidige ektemann, noe som var ganske oppsiktsvekkende!

Gabriel lukket døra etter seg og vendte begge tomlene opp før han tok en saltomortale hjem.
- Hun sa ja, Maria sa ja!
Engleskaren slapp pusten og tok “bølgen” fra øst til vest.
De tre-enige grep hverandre om skuldrene i guddommelig runddans før de gikk til verket.

Merket du da det skjedde, Maria?
Ante du nærværet, som et slag av en sommerfuglvinge, da Guds sønn tok plass i ditt liv og begynte å vokse av næring fra ditt blod?

                                       
                                           Også Guds sønn på jorden trenger en mor – og en far.

Bare retreat?

Av og til står det "Vanlig retreat" eller bare "retreat" på programmet til Sandom og Tomasgården. Vi kunne kanskje også si en klassisk sandom - retreat? Hva skjuler seg her? Jo, dette er en retreat som har et dagsprogram med taus tid formiddag og ettermiddag, og tider for å snakke sammen - rundt kaffebordet, og på tur, for eksempel. 

Men hemmeligheten er, for å si det først, er at ingen retreat er vanlig! Derfor kan en retreat uten noe oppgitt tema, bli veldig spennende! Vi erfarer at Gud faktisk har sin egen agenda for den enkelte av gjestene våre. Dessuten har vi alltid et tema for meditasjonsserien, og dette går igjen i tidebønnene. Så dette er retreaten både for deg som liker å bli overrasket, og for deg som vil prøve å gå åpent inn i et opplegg. Alle høytidsretreatene våre er denne typen retreat - og der er temaet selvsagt gitt på forhånd.

På disse retreatene har vi lyttegruppe hver kveld. Det betyr at du kan dele dine overraskelser, eller mangel på dem, med de andre gjestene, uten at noen kommer med uønskede spørsmål eller kommentarer. Et pluss  er også at det er rimelig inspirerende å høre hva de andre har fått i løpet av dagen! Og det er selvsagt frivillig om en vil dele eller ikke. 
Lyttegruppa topper seg i kjærlighetsmåltidet siste kveld, der vi har sangstund, delestund og nattverd rundt et enkelt festbord. Vi feirer fullføringen av en retreat sammen! Det fellesskapet som av og til oppstår på en retreat med gjester i alle aldre, med ulike bakgrunner, kan være forbløffende!

Bortsett fra de faste, tause tidene kan du selvsagt velge hvor mye tid du vil bruke i taushet. Setter du på deg "taus-dag-knappen", vil de andre gjestene akseptere at du vil vende deg innover og ikke være sosial akkurat da. Stillhetens Hus bevarer stillheten hele tida, bortsett fra ved tidebønnene, og i sjelesorg - rommet. "Stillhetens benk" og "stillhetens stein" finnes også på tunet! 

Hva snakker en om på en slik retreat? For å bevare det medative gjennom dagen, og bli i kommunikasjonen med seg selv og Gud, anbefaler vi at en ikke spør og graver om hverandres bakgrunn og hverdag, slik en ellers gjør for å bli kjent. Nei, her får du faktisk lov til å være anonym - bare på fornavn...og sette dine egne grenser for hva du vil fortelle om deg selv. 
Som noen har sagt: - Vi kommer sammen for å hjelpe hverandre i å være stille for Gud - og være i relasjonen med ham. Dette kan være stedet for åndelige samtaler ved kaffebordet, eller rett og slett samtale om det som skjer her og nå.... at jeg så et ekorn på turen, eller klarte å gå til toppen av Kollen, og hvordan det var...! Det er mange frigjørende samtaler som fremdeles holder en på sporet, selv om de kan være et positivt avbrekk i den prosessen som foregår inne i en. Dette kan også være stedet for å øve seg i å sette ord på forholdet til Gud, ord for hverdagen du skal vende tilbake til. Og skulle det av og til bli uforutsett taust, gjør det ingenting...

Det er ikke slik at tause retreater "står over" en vanlig retreat. Vi er forskjellige, og velger etter det. Men kanskje kan det være smart å bli kjent med retreat-konseptet på denne måten før du hiver deg ut i  ei uke med absolutt taushet? Retreatlederen vil nemlig lede gruppa gjennom de ulike programpostene, og forklare dem nøye - for eksempel gangen i en Jesusmeditasjon, eller hva stillheten kan gjøre med deg.

Så velger kanskje noen "taust" som sin årlige retreat etterhvert. Andre går den ignatianske vegen. Poenget er at å velge retreat ikke er som å gå på shopping for å finne et interessant tilbud til handlekurven. Nei, det dreier seg om en livsstil - jeg bestemmer meg for at ei uke i året skal være viet et dyptgående stevnemøte med Gud. Det vil gi klangbunn og retning for hverdagen.

Min uke med munken

I godt og vel ei uke var jesuitten min medvandrer. Han virket ikke som en munk. For den saks skyld kunne han godt ha vært forretningsmann eller lærer.
Utgangspunktet er klart: Vi avtaler at jeg skal be konsentrert en time om gangen - morgen, middag og kveld. Forgjeves prøver jeg å overbevise min veileder om at jeg ber like godt på tur og på tegnerommet!
Men han viser seg å ha stor sans for tegningene  – som materiale for bønn og refleksjon.
Og Jesus og jeg kan gå tur sammen uansett. Min veileder smiler fornøyd den dagen han passerer meg på veg mot porten.
Det tok etpar dager før vi gikk i takt.
Jeg synes det går litt for sakte framover –  jeg er veldig motivert for å leve meg inn i Jesus-tekster, som forelpøig uteblir!
Men jeg er begeistret over starten: Første kvelden får vi utdelt Efeserbrevet 2,10 - et velkjent sted for en lutheraner! Men her er det ikke frelse og gjerninger som skal være i fokus. “Tenk på at du er “God`s work of art” . Work of art…et Guds kunstverk, skapt i Jesus Kristus.  Du er unik – et Guds mesterverk. Hvordan tegner Gud deg akkurat nå? Og du ham?”
Og : “Slow down. Give yourself space…”
Jeg tegner meg selv som ei vakker krukke, en telysholder, og overraskes nettopp over hvor vakker den er. Det er en prosess der “pray” blir til “play.”
“ Bli i det at du er vakker,” er responsen. Jeg gjør det.
                                                    

Neste dag ber jeg direkte om en Jesus-tekst. Min jesuitt lar seg ikke vippe av pinnen. Kanskje han lytter til Gud også?
Like vennlig, men bestemt, hinter han til noen  av de bønneerfaringene jeg har hatt i løpet av siste døgn. Han utfordrer meg til å stoppe der, utforske: “Stay with that - go deeper – go where God leads you on. Persevere – bruk hele timen uansett!”
På turen etterpå går det opp for meg at jeg ikke bare er badet i livgivende solskinn, men like mye i den overveldende følelsen av frihet det gir “å være i”!
Jeg sier til min medvandrer som på dette punkt er Jesus:
“Herre, nå skjønner jeg at det er dette du inviterer meg til akkurat nå. Du vil lære meg å stoppe opp – være i – på en måte som jeg ikke har prøvd før. Selv om jeg ofte har sagt disse ordene til gjestene våre”
.Etter dette går jeg forventningsfullt i takt med munken  - og Vår Herre.
Jeg fryder meg over friheten i å gå dypere – ta tid med Herren. Lytte. Og vandringa går sakte sin gang. Relasjonen utfolder seg, med “ups and downs”, følt og ikke-følt Guds-nærvær.

                               
Uttrykk som “consolation “ og “desolation” kommer opp i samtalene, og følger meg gjennom uka. Plutselig ser jeg at disse begrepene som jeg hittil har prøvd å forstå, skal og kan gjenkjennes i mitt og andres liv og bønneliv, ikke defineres. De kan ikke læres ved å lese bøker og høre foredrag, men i et rom som dette, med en veileder som selv har erfart svingningene. Da blir alt på en måte så enkelt!
Hele tiden er min veileder nær og  tilstede. Han gir av seg selv, lytter, og husker foruroligende mye av det jeg forteller. Det er alltid mine ting han griper tak i for å gi nye hint. “ Consolation is an unearned gift,” sier han alvorlig,og lar meg forstå at det er viktig å holde ut også når jeg ikke føler Jesus-nærværet. Så får jeg glede meg over, og ta godt vare på det følte nærværet, når det kommer uventet! Jeg aner at her ligger det bønneerfaringer bak,selv om min veileder tydeligvis ikke har vært jesiutt så veldig lenge.   ( Han ber om unnskyldning for at han ikke er så flink til å huske bibelhenvisninger!) Men etterhvert skjønner jeg at den spiritualiteten jeg har gått på workshop for å bli kjent med, er noe han lever i. Jeg er så å si ved kildene! Dette er ikke bare teori, men levd ( bønne-) liv.
Sammen utforsker vi nærvær og fravær, og hvor opplevelsen av fravær kan komme fra .”Gå tilbake til opplevelsen av mørket, og gå videre derfra…”

                           
Spørsmålene til slutt er alltid like overraskende, selv om jeg kjenner dem igjen:
“Hvordan føles det nå?”
“Hvordan ser Gud på deg nå?”
“Hva vil du si til ham?”
Omsider er tida inne for bibelhenvisninger – et helt knippe som jeg kan velge fritt fra. Men det er ikke en tilfeldig sammensatt bukett!
Retreat er ikke bare alvor.En dag må jeg beskjemmet innrømme at jeg lå på ryggen på et av bønnerommene og ba, og putene var så myke at jeg kvilte og småsov innimellom. Jeg er ikke sikker på om dette kan kalles bønn? “Vi jesuitter er for gode bønnestillinger,” sier han smilende, og utforsker den følelsen av tilkortkommenhet som jeg tydeligvis har etter dette. Jeg får inntrykk av at dette igrunnen var helt ok. Man kan selvsagt kvile sammen med Jesus også, i Guds fang, så å si!
Så kommer siste dagen. “Jeg er glad for at du har hatt en god retreat”, sier min medvandrer. Jeg blir overrasket. Det var en konstatering, og ikke et spørsmål. Men så har han jo vært lytter og tilskuer hele vegen. Jeg synes også at jeg har hatt en fantastisk retreat..
Avslutningsspørsmålet er: “Hva har du lært om Den treenige Gud, som du ikke visste før?”
Og så. “Hvordan vil du bruke den siste dagen?”
Jeg svarer som jeg har lært: Jeg vil gå gjennom notatene mine og spørre Gud om det er noe mer han vil vise meg. Jesuitten svarer ganske rolig, som før. “ Hvorfor ikke bare være der du er nå?” Han viser til tegninga av Jesus-ansiktet som står på golvet mellom oss, tegna dagen før. “ Hva er det med øynene hans? Hva er det med munnen? Jeg kan se at han smiler! Bli i bildet, bli i invitasjonen til tillit – la den bli utdypet.” 
Jeg setter meg ned i salongen med morgenkaffe og notisbok. Dette var munkens siste gave til meg – invitasjonen til å bare være i denne dagen også! Jeg går ut i sola med en enorm følelse av lettelse, frihet, og takknemlighet.
Min avskjedshilsen til Shane er: “Thank you for teaching me to stay with"! Det må jeg bare få sagt…
Nå har jeg begynt å ane hva disse ordene beyr, og hvilken frihet de gir.

Jeg får et raskt,hjertelig smil tilbake, fulgt av det gode glimtet i øyet –. Det var en god retreat, med en medvandrer og veileder som var både stødig og nær.

Troen har et ansikt

Tanker om troens ansikt og språk i det offentlige rom.
For noen få år siden kom jeg på toget på Oslo S. Blant medpassasjerene var det ei dame av utenlandsk opprinnelse. Hun satt helt stille med sin hellige bok på fanget. – Fantastisk, tenkte jeg. Om det var Bibelen eller Koranen hun leste, er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det som gjorde inntrykk og ble et forbilde for meg, var at forholdet til Gud var viktigere for henne enn det å falle inn i omgivelsene. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra 20 års misjonærtjeneste i Japan, fast bestemt på ikke å miste det jeg hadde lært der.
Det var nemlig i en buddhistisk/shintoistisk kultur jeg lærte at bønn, for eksempel, ikke er noe en trenger å skjule for andre. Jeg kunne sitte ved et restaurantbord sammen med buddhistiske venner, og ei av dem ville si: «Be for oss!» mens hun andakstfullt bøyde hodet. Så ba jeg ei enkel bønn for oss og maten. Om andre gjester eller servitører hørte det, kom i annen rekke. Andre venner, som heller ikke gikk i kirke ennå, kunne i løpet av en vanlig samtale be meg om forbønn for et eller annet. Det hendte de kom tilbake og glade fortalte om ektemannen som hadde blitt snillere og mer tilstede!
Og jeg tenkte at denne naturligheten som omgir bønn, den skulle vi ha hatt i Norge også. Den vil jeg ta med meg! Jeg vil ikke tilpasses…
En av grunnene til at det var lettere å vise tro i Japan, var nok at vi tilhørte en kirke som ikke var forbundet med makt. Kanskje er det derfor mange kristne i Norge er redde for å gjøre troen synlig og hørbar? Men er det egentlig så mange som føler seg truet av kirken i dag, og vil kjenne det som et åndelig overgrep om jeg viser at jeg ber bordbønn ved å legge hendene sammen? Sist jeg gjorde det, tok sidemannen straks etter…!
Erfaringene fra Japan ble overlappet og avløst av erfaringene fra retreatbevegelsen. Paradoksalt nok er det her jeg har funnet ord for tro og troserfaringer, både som en bevisstgjøring for meg selv, og for å kunne dele dem med andre. Dette er kanskje overraskende for noen. For på en retreat tier man da stille? Og retreaten skal først og fremst være ei vitamininnsprøytning for forholdet mellom meg og Jesus. Men retreaten tar også vare på samtalen og ordene, den samtalen som setter ord på de åndelige erfaringene. I lyttegruppa og i veiledningssamtaler blir jeg invitert til å sette ord på det som ble viktig for meg under meditasjonen og bønnen. Dette er et frirom, der jeg kan være trygg på at ingen vil kommentere eller kreve et svar. Her kan jeg sette ord på erfaringen og gjøre den til min egen på nytt.
Det er ikke lett å snakke om Gudsrelasjonen. Under ei alternativmesse, der jeg sto på stand for våre retreatsteder, ble naturlig å spørre en jeg snakket med: - Hva slags forhold har du til Gud, da? Svaret kom med en gang: - Jeg tar vakter i Kirkens SOS.
Det er ikke alltid så vanskelig å fortelle hva vi gjør for Gud, men forholdet til ham er da noe mer? Det tror jeg de fleste er klar over. Men det virker som om det er her den norske beskjedenheten, flauheten og det manglende språket kommer inn.
De siste årene har jeg fått god trening i å snakke om bønneforholdet. Det skjer i åndelig veiledning på lengre retreater, og ikke minst i regelmessig møte med en medvandrer. Egentlig er det nokså vittig – her er jeg i en sammenheng der det som er tabu for mange mennesker, kristne også, har blitt den naturlige måten å snakke sammen på! Det hender vi stopper opp og snakker om det… Og jeg merker at jeg tar disse ordene med meg ut i verden. De blir litt etter litt en del av meg, og utfordrer beskjedenheten og frykten for å bli gjort narr av. Jeg har fått med meg at det er ikke «over - fromt» å fortelle at en ber hver dag, det er rett og slett naturlig. Det går også an å snakke om hvordan Gud inviterte meg til det og det, jeg lyttet og syntes han sa at … midt i en hverdagslig samtale. Selvsagt kommer det an på hvem jeg samtaler med, men kanskje vil det trygge området utvide seg gradvis?
Dette viser at vi kan lære, venne oss til gode vaner, også på dette området.
Det viktigste er som sagt at forholdet til Jesus blomstrer og vokser, men jeg tror også det er viktig at vi kommer ut av denne beskjedenheten eller frykten som får oss til å skjule hva livet vårt egentlig dreier seg om. Trolig får det bare Jesus-forholdet til å blomstre enda mer og bære frukt! Så kanskje er det rett og slett Jesus som inviterer meg til å gi ham et språk og et ansikt i verden? I tilfelle er det så absolutt etter Boka!

Tro i det offentlige rom – jeg tror det starter med å stoppe opp og kle troserfaringene i ord i det trygge, skjulte rommet, på retreat, i åndelig veiledning. Som faktisk ikke bare er for mystikere, men også for travle hverdagsmennesker, som for eksempel tar vakter i Kirkens SOS.

Duft

                              

Jeg står utenfor døren og holder alabastkrukken tett inntil meg – skal - skal ikke?

Krukka med den fine salven, som jeg grep i farta da jeg hørte han var i byen. For jeg måtte bare treffe ham. Skulle jeg våge meg inn?

Jeg gjorde det– gikk rett mot ham mens jeg så selskapet som gjennom en tåke. 
Der står jeg og gråter. 

Men føttene hans er fremdeles støvete etter vandringa! Jeg griper dem, holder dem i fanget, tett mot brystet. Alle tårene kommer til nytte. Jeg tørker dem av kinnene og vasker de såre føttene hans så godt jeg kan. 

Jeg trodde den fine verten hadde gjort dette, så jeg tok ikke engang med meg et håndkle. Hvordan kunne de overse noe sånt? Det lange håret mitt får holde! Jeg tørker føttene varsomt.  Det kjennes ingen motstand, så jeg fortsetter: Kysser føttene hans og knuser forseglinga på krukka. Så heller jeg den duftende salven ut over dem, masserer dem sakte, men grundig...   

Jeg hører noen snakke sammen i det fjerne,men det er først når han snakker om meg, og til meg, at jeg våger å møte blikket hans. Sterkt og mildt ser han meg.

Jeg blir varm og rød - tårene renner igjen.

Du gjenkjente min sårede kjærlighet, og tar imot meg som din! 

Jeg møter ditt blikk, og blir synlig for meg selv.

Oktobergull

                                       Bedre med gull i skogen enn gull og grønne skoger...

Septemberblomstrimg

I år blomstret rosene på Sandom først i september

- Det er de vakreste av dem -

sier han som har gjemt den gode vinen til nå