Faste og forventning
I år har
jeg forventning til fastetida. Jeg har håp om et rom som skal åpne seg og bli
større, fordi jeg rydder bort noe, slik at de viktigste tingene blir synlige og
nære. Jeg legger vekk noe av det som presser på og vil inn, og gir plass til
noe annet, slikt som jeg innerst inne vet er best for meg.
For faste
kan uttrykkes på en annen måte enn å gi avkall på. Jeg stiller meg åpen for den
egentlige virkeligheten, den som omgir meg også når nettet er nede og
stillheten rår. Det er en dirrende intensitet der, sammen med dagslyset som
sakte tar over: Jeg velger å kalle den Far. Jesus. Den hellige Ånd – Gud. Den
berører meg innerst inne og hvisker meg tilbake til det ekte, til røttene, til
Ordet – og til min egentlige lengsel.
Hva skal
jeg fylle rommet med? Ei bok ligger for eksempel og
venter:Teresa av Avilas «The Way of Perfection». Jeg ser fram til å utforske
bønne-verdenen hennes, og finne nye veger i min egen. Boka leses som Lectio
Divina: Sakte, i små porsjoner, i samspill med vår felles Venn og Herre! Fastetida
er ei god tid for åndelig lesning, gjerne på sofaen etter middag.
Det handler om å ikke ta feiringa
på forhånd, men vente til tida er der. Det er vi gode til på Sandom! Påskepynten kommer ikke fram før seint på
kvelden påskeaften, når gjestene har tatt kvelden. Påskeaften er kjemisk fri
for påskeegg og marsipan. Den er en stille, tom dag, «hvetekornsdag» og «gravdag».
Noe er i emning, men vi ser det ikke ennå. Vi bare er i tomheten for å kunne ta
oppstandelsen inn i det tomme rommet når tida er der!
Rammen
rundt fastetida under retreat er lilla, enkel og klar, både det du ser, og det
du smaker. Mystikeren Teresa, vel kjent med kontemplativ bønn og åndelige
erfaringer, blir heller aldri trett av å betrakte Jesus og lidelseshistorien,
og anbefaler sine medsøstre å gjøre det samme. Kontemplativ bønn og Jesus-fokus
utelukker ikke hverandre. Det første bygger på det siste. Jesusmeditasjonen
over Jesus på veg til Jerusalem, er essensiell for å kunne kjenne Jesus bedre,
elske ham høyere, og følge ham tettere. Jeg rydder plass, så jeg kan se Ham klarere,
og se dem han viser meg. Fastetida er tid for vidt og dypt innsyn og utsyn!
Jeg brenner for å ta de kristne høytidene
tilbake som det de er. Å leve ut høytidene i et land uten kirkelige
helligdager, ga dem ny aktualitet. Fastetida er den perfekte bakgrunn for påske,
Kristi Himmelfart og pinse, og vi har fremdeles høve til å leve den ut. Kanskje
kunne en ta seg en høytidsretreat hvert år, og fordype seg i Jesu liv på den
måten? Finne retningen tilbake til røttene, til det ekte, til Bibelen. Og helt
sikkert oppdage noe nytt!
Og bare for å ha sagt det: Søndagen er
alltid oppstandelsesdag og et avbrekk i fasten! Det gjør det lettere å være i
faste-modus resten av tida. For å ha forventning er ikke det samme som å tro at
alt går lett! Og at fastetida kan være en
kamp skulle vel ikke forundre noen?
