Vi går den lange vegen tilbake til Jerusalem, gjennom byporten, der du hadde dratt inn i triumf. Mengden hadde kommet løpende ut for å møte deg.Men ingen av de ledende jublet.
Vi i følget ditt hadde også latt oss lure: - For en velkomst! Nå vil Jesus få den makten og æren han fortjener - vår befrier og konge!
Istedet føres du bundet tilbake til byen, på nattetid. Det er en hurtig marsj. De er oppildnet etter å ha fanget deg, de vil fort hjem, og de høye herrer venter.Du blir slept med, overtrøtt etter avskjeder og ei våkenatt i intens bønn.
Det begynte med påskemåltidet, selv om det bare var du som visste det. Med sorg og vemod hadde du latt blikket gli rundt bordet - husket ditt første møte med hver enkelt av dem. Ingen av skjønte alvoret. For en ensomhet du må ha kjent allerede da!
Og så smerten over Judas - sveket av en venn og fortrolig, en utvalgt! Angst og uro mens du brøt brødet, spiste, sendte det rundt.
Jeg så meg selv være med og servere. Jeg skjenket deg vinen. - Jeg var med på å fylle den kalken du skulle drikke.
Så gikk dere ut i natten. Jeg så smerten da du forberedte disiplene på at de skulle svikte deg ganske snart. Og gleden som sprang fram da de forsikret deg om det motsatte, spesielt Peter!
Du trengte å ha de nærmeste rundt deg den natten. Så skuffet du var da de sovnet! De måtte jo ha hørt ropet ditt om hjelp...
Før så jeg på dette som svakhet hos Gudesønnen. Men jeg har fått se det som mennesket Jesus sin naturlige angst for døden, smerten, torturen og det ukjente. Det var tøfft å være Guds lam som bar verdens synd! Det var kamp.
Og det var ikke rart at de var søvnige, etter det måltidet, og all sinnsbevegelsen!
Jeg prøvde å være hos deg i hagen, holdt meg lang unna de tre for ikke å bli smittet av
søvn.
Jeg er så nær at jeg kan ta på ham, og holde ham, og gjør det. Han ser på meg , og takker for at jeg trøster ham. Jeg bruker ikke ord. For hva skal jeg si?
Han gjorde det. Han valgte å følge sin fars vilje fordi han elsket meg.Men jeg ser hvor smertefullt det er for ham. Jeg kjenner igjen ensomheten og ser blod-svetten gjennomtrenge klær og hår, den renne nedover ansikt og hender. - "This is me - given for you!"
Jeg ser ansiktet hans, speilbildet i kalken, som han holder med den ene hånda, brødet i den andre - et ansikt blodig av svette.
- Dette er meg, gitt for deg.
Og derfor er vi på veg inn i Jerusalem, ennå en gang. Også tjeneren med sitt nye øre, og Judas som kysset ham. Mens Peter sniker seg etter i skyggene, sammen med meg.
