Han har visst det ganske lenge. Som en krypende visshet har det kommet: Snart må han dra. Han må følge lengselen og finne Johannes.
Han har hørt det når han ber oppe på taket i tidlige morgentimer, før resten av huset våkner. Det tar tak i ham i seine nattetimer, så han må liste seg opp for ikke å vekke de andre.Mørke og lys sliter og kjemper i ham under stjernene, og han tenker på Abrahams kamper. Han ble kjent med dem i slike nattetimer, når faren løftet ham høyt opp på armen og fortalte..
Noen ganger stopper han ufrivillig opp ved høvelbenken, og våkner av at Juda og Jakob stirrer på ham.Det var de som først fikk vite det. Juda kan allerede ta over bedriften, sørge for Maria og de andre. Han har lært ham godt opp!
- Jeg må dra for å treffe Johannes...
Det er ikke lenge siden de hørte ryktene om Johannes. Hans mor hadde trukket ham til side. Slektningene i Betlehem hadde sendt bud med noen. Vennene snakker. Kvinnene stopper opp i samtalen ved brønnen når han kommer forbi.
Det var da han visste at nå måtte han også dra. Tida var inne For hva? Det så han ikke helt klart ennå. Han hadde lange samtaler med sin himmelske far. Han slukte skriftene i pauser på verkstedet. Der kjente han sin lengsel -sitt kall - igjen.
Han måtte snakke med Hanna. Alle ventet at det skulle bli et par av dem. Han kjente nok blikkene hun sendte ham, og den voksende forståelsen mellom hans mor og foreldrene hennes. Men hans veg var visst en annen...
- Jeg er lei for det om jeg har gitt deg forventninger, Hanna, sa han mykt, og mente det.Det kjentes vemodig også. Han gledet seg alltid over barna som lekte og sprang omkring. Og de svermet om ham.
Med vennene gikk det bedre. En kveld, mens de smakte på den nye vinen under fikentreet, sa han brått:
- Jeg har noe å fortelle. -Nå, Joshua, skal du og Hanna endelig gifte dere? De lo og klasket ham på skuldrene.
De lo ikke lenger da han sa at det var Johannes han måtte finne. Men de ønsket ham Guds fred, og lykke til.
Han hadde grudd seg mest for å si det til Maria.
- Jeg har nok sett det komme, gutten min, sa hun vemodig, men ømt. De siste ukene hadde hun mange ganger måttet tenke tilbake på alt som hadde hendt i tida rundt sønnens fødsel Hun hadde sett ham stoppe opp under arbeidet, be lenger enn vanlig og sitte med bokrullen helt til dagslyset forsvant.
- Når-? sa hun forsiktig.
- Om ei ukes tid. Han tok bestemmelsen der og da.
Morens ansikt viste overraskelse, sorg, og så besluttsomhet
.- Du må ha nye klær, Joshua, nye sandaler, og en god vandringsstav. Det er langt til Jerusalem-. De lo sammen ved tanken på hans ungdommelige eventyr der mange år tidligere.
Maria går igang med å ordne klær, sandaler og mat. Han går rundt i Nasaret og tar farvel.
Så kom den siste frokosten, den siste morgenen hjemme.
Så kom den lange vegen alene, pausene, bønnene, helt til han kan se ut over Jordan-dalen. Han ser folket som strømmer til Johannes for å høre, for å bli døpt. Han er framme, og vet at tida er inne.
Besluttsomt finner han sin plass i køen.
