Vi satt lenge på gressbakken ved Jordan og hvilte, lot bare alt som hadde skjedd, synke ned i oss.
Duen lettet omsider og fløy inn i det golde landskapet, Han fulgte etter, alene.
Han var ved godt mot - fylt av sin fars anerkjennelse og kjærlighet.
Han går, setter seg ned - ber sine bønner, siterer skriftene for seg selv når ensomheten føles tung.
Han betrakter stjernene om natta, og steinene om dagen. Når han blir trøtt, tuller han seg inn i kappen og sover.
Etterhvert blir han svakere. Han må sette seg ned oftere, legge seg ned - han svekkes.
Så en dag mens han ligger der, faller en skygge over ham. Noen hjelper ham opp.
- Men, er ikke du Guds sønn? Da kan du vel gjøre disse steinene om til brød?
Han ser og kjenner fristelsen. Innimellom har han sett for seg, drømt om, og kjent duften av Marias nystekte brød! Og tørstet etter det kjølige, gode vannet i brønnen hjemme i Nasaret.
Han sier det som kommer til ham, og vet at han har valgt sin fars svar: - Mennesket lever ikke bare av brød!
Den fremmede drar ham med seg opp på et høydedrag. I et glimt ser han makt og ære, og rikdom!
Men denne fremmede er en løgner. Det er hans far som eier alt dette, og han har allerede gitt det til ham - Jesus. Og å tilbe andre enn Herren Gud er utelukket. Den fremmede må gi opp:
- Du skal ikke tilbe andre enn min Far!
Så med ett står de på tempelmuren.Han ser og hører engleskaren trekke pusten og holde den. Og nå blir han modigere. Han tar sin nyoppdagede identitet helt i bruk:
- Frist meg ikke - for Herren din Gud skal du ikke friste!
Englene puster ut - og den fremmede er borte.
Han finner seg igjen ved en liten bekk - utørst og uthvilt. Nå kunne han ha spist et lass av Marias nybakte brød!
Men det er ingen veg tilbake mer. Han har valgt fattigdom, forakt og ydmykhet.
Du valgte det for meg, hvisker jeg.
