Utgangspunktet er klart: Vi avtaler at jeg skal be konsentrert en time om gangen - morgen, middag og kveld. Forgjeves prøver jeg å overbevise min veileder om at jeg ber like godt på tur og på tegnerommet!
Men han viser seg å ha stor sans for tegningene – som materiale for bønn og refleksjon.
Og Jesus og jeg kan gå tur sammen uansett. Min veileder smiler fornøyd den dagen han passerer meg på veg mot porten.
Det tok etpar dager før vi gikk i takt.
Jeg synes det går litt for sakte framover – jeg er veldig motivert for å leve meg inn i Jesus-tekster, som forelpøig uteblir!
Men jeg er begeistret over starten: Første kvelden får vi utdelt Efeserbrevet 2,10 - et velkjent sted for en lutheraner! Men her er det ikke frelse og gjerninger som skal være i fokus. “Tenk på at du er “God`s work of art” . Work of art…et Guds kunstverk, skapt i Jesus Kristus. Du er unik – et Guds mesterverk. Hvordan tegner Gud deg akkurat nå? Og du ham?”
Og : “Slow down. Give yourself space…”
Jeg tegner meg selv som ei vakker krukke, en telysholder, og overraskes nettopp over hvor vakker den er. Det er en prosess der “pray” blir til “play.”
“ Bli i det at du er vakker,” er responsen. Jeg gjør det.
Neste dag ber jeg direkte om en Jesus-tekst. Min jesuitt lar seg ikke vippe av pinnen. Kanskje han lytter til Gud også?
Like vennlig, men bestemt, hinter han til noen av de bønneerfaringene jeg har hatt i løpet av siste døgn. Han utfordrer meg til å stoppe der, utforske: “Stay with that - go deeper – go where God leads you on. Persevere – bruk hele timen uansett!”
På turen etterpå går det opp for meg at jeg ikke bare er badet i livgivende solskinn, men like mye i den overveldende følelsen av frihet det gir “å være i”!
Jeg sier til min medvandrer som på dette punkt er Jesus:
“Herre, nå skjønner jeg at det er dette du inviterer meg til akkurat nå. Du vil lære meg å stoppe opp – være i – på en måte som jeg ikke har prøvd før. Selv om jeg ofte har sagt disse ordene til gjestene våre”
.Etter dette går jeg forventningsfullt i takt med munken - og Vår Herre.
Jeg fryder meg over friheten i å gå dypere – ta tid med Herren. Lytte. Og vandringa går sakte sin gang. Relasjonen utfolder seg, med “ups and downs”, følt og ikke-følt Guds-nærvær.
Uttrykk som “consolation “ og “desolation” kommer opp i samtalene, og følger meg gjennom uka. Plutselig ser jeg at disse begrepene som jeg hittil har prøvd å forstå, skal og kan gjenkjennes i mitt og andres liv og bønneliv, ikke defineres. De kan ikke læres ved å lese bøker og høre foredrag, men i et rom som dette, med en veileder som selv har erfart svingningene. Da blir alt på en måte så enkelt!
Hele tiden er min veileder nær og tilstede. Han gir av seg selv, lytter, og husker foruroligende mye av det jeg forteller. Det er alltid mine ting han griper tak i for å gi nye hint. “ Consolation is an unearned gift,” sier han alvorlig,og lar meg forstå at det er viktig å holde ut også når jeg ikke føler Jesus-nærværet. Så får jeg glede meg over, og ta godt vare på det følte nærværet, når det kommer uventet! Jeg aner at her ligger det bønneerfaringer bak,selv om min veileder tydeligvis ikke har vært jesiutt så veldig lenge. ( Han ber om unnskyldning for at han ikke er så flink til å huske bibelhenvisninger!) Men etterhvert skjønner jeg at den spiritualiteten jeg har gått på workshop for å bli kjent med, er noe han lever i. Jeg er så å si ved kildene! Dette er ikke bare teori, men levd ( bønne-) liv.
Sammen utforsker vi nærvær og fravær, og hvor opplevelsen av fravær kan komme fra .”Gå tilbake til opplevelsen av mørket, og gå videre derfra…”
Spørsmålene til slutt er alltid like overraskende, selv om jeg kjenner dem igjen:
“Hvordan føles det nå?”
“Hvordan ser Gud på deg nå?”
“Hva vil du si til ham?”
Omsider er tida inne for bibelhenvisninger – et helt knippe som jeg kan velge fritt fra. Men det er ikke en tilfeldig sammensatt bukett!
Retreat er ikke bare alvor.En dag må jeg beskjemmet innrømme at jeg lå på ryggen på et av bønnerommene og ba, og putene var så myke at jeg kvilte og småsov innimellom. Jeg er ikke sikker på om dette kan kalles bønn? “Vi jesuitter er for gode bønnestillinger,” sier han smilende, og utforsker den følelsen av tilkortkommenhet som jeg tydeligvis har etter dette. Jeg får inntrykk av at dette igrunnen var helt ok. Man kan selvsagt kvile sammen med Jesus også, i Guds fang, så å si!
Så kommer siste dagen. “Jeg er glad for at du har hatt en god retreat”, sier min medvandrer. Jeg blir overrasket. Det var en konstatering, og ikke et spørsmål. Men så har han jo vært lytter og tilskuer hele vegen. Jeg synes også at jeg har hatt en fantastisk retreat..
Avslutningsspørsmålet er: “Hva har du lært om Den treenige Gud, som du ikke visste før?”
Og så. “Hvordan vil du bruke den siste dagen?”
Jeg svarer som jeg har lært: Jeg vil gå gjennom notatene mine og spørre Gud om det er noe mer han vil vise meg. Jesuitten svarer ganske rolig, som før. “ Hvorfor ikke bare være der du er nå?” Han viser til tegninga av Jesus-ansiktet som står på golvet mellom oss, tegna dagen før. “ Hva er det med øynene hans? Hva er det med munnen? Jeg kan se at han smiler! Bli i bildet, bli i invitasjonen til tillit – la den bli utdypet.”
Jeg setter meg ned i salongen med morgenkaffe og notisbok. Dette var munkens siste gave til meg – invitasjonen til å bare være i denne dagen også! Jeg går ut i sola med en enorm følelse av lettelse, frihet, og takknemlighet.
Min avskjedshilsen til Shane er: “Thank you for teaching me to stay with"! Det må jeg bare få sagt…
Nå har jeg begynt å ane hva disse ordene beyr, og hvilken frihet de gir.
Jeg får et raskt,hjertelig smil tilbake, fulgt av det gode glimtet i øyet –. Det var en god retreat, med en medvandrer og veileder som var både stødig og nær.
