Jesus møter meg ofte på toppen av fjellet.
Det vil si – når jeg mediterer over misjonsbefalinga, befinner vi oss plutselig på toppen av et fjell jeg kjenner.
Det var slik med Fuji-fjellet i Japan også. En overraskelse blant shintoporter og templer! Han viste oss landet og sa: Det er mitt land! ( Det der er visst ikke avhengig om landet har statskirke eller ikke. Som sagt – han var jo med helt fra begynnelsen….og kan med rette påstå å ha et eierforhold til alt.) – Skynd dere ned og vær min kropp blant dem, sa han. Og det gjorde vi, med ordene om nærvær klingende i øret, mens Ånden banket den gode følelsen rundt i kroppen. På gli i lavastier,i full fart nedover…
Nå venter han på meg på toppen av Lomskollen. Det ble klart og tydelig under Kristi Himmelfarts-retreaten.
Det var et forbløffende møte. Han var så ganske vanlig, bortsett fra at han hadde på seg en kjortel med overkappe istedet for fjällreven og fjellstøvler. Så menneskelig og puslete var han, så forskjellig fra den lysende kjortelen jeg forestiller meg foran nattverdbordet i kapellet, eller på tunet der jeg bor.
Han bare satt der på en stein litt foroverbøyd og reiste seg da vi kom. Så snudde han seg halvt og så utover fjellheimen, mot Lomseggen og bygda, mens han sa de store ordene.
- Meg er gitt all makt….. Gå derfor ut… gjør til disipler …og se, jeg er med dere…
Jeg undret meg over denne ganske vanlige fremtoningen, litt puslete, liksom, ikke mye karismatisk!
- Det er Jesus som klatrer sammen med deg, sa min veileder.
- Hva inviterer du meg til – slik?
Jeg har ikke vært på toppen i vår, men nå kjenner jeg en helt spesiell forventning.
- Og samtidig er du den lysende kjortelen med velsignende hender over tunet.
