"I dag skulle jeg til kirka og være tekstleser. Jeg hadde bestemt meg for å ta Sandom - bilen fordi jeg skulle levere tilbake den sjuarma lysestaken vi hadde lånt. Så gikk det ikke likere enn at hele prosjektet måtte oppgis like utafor stuedøra.
Grunnen? Vi har gått fra det ene ekstremværet til det andre. Siden i går kveld har sterk vind blåst bort kaldluften og mesteparten av den løse snøen rundt på tunet og elva. Da jeg skulle opp bakken fra Nord-Sandom oppdaga jeg hvor det var blitt av snøen: Bilen satte seg fast i hardpakkede små skavler som ikke var harde nok. Jeg ga opp, ringte og sa fra.Liker absolutt ikke å gi opp men fornuften sa at jeg muligens ville bli sittende fast langs Kollavegen. Det var ergelig, du, så ergerlig, avskjed med presten, kirkekaffe og alt mulig. Jeg brukte adrenalinet på å måke vekk det jeg orka, mens jeg ønska meg vår og sommer. Eller en firhjulstrekker med høyde for snø, helst med sjåfør!
Det er her bekjennelsen kommer: Jeg er norsk, men har et ambivalent forhold til vinter. I det minste til vinterføre! Det kan kanskje kalles en yrkesskade, for det var ikke slik før jeg reiste til Japan. Og jeg fikk dispensasjon fra glattkjøringskurset fordi jeg skulle til utlandet...
Men i dag har jeg bestemt meg for å stå åpent fram, til tross for vantro, arroganse og fleip fra normale nord - menn og - kvinner. Pappas ansikt dukker opp, det lille, vantro smilet når jeg ikke kunne svare på noe. Uten ord sa det: 'Men Anna Magni, kan du ikke dette, da?' - Nei, pappa, det gjør jeg ikke!
Ikke misforstå: Det er mye ved vinteren jeg liker. Den er vakker, og jeg liker vekslingen av årstider. Jeg lengter etter at det skal bli lysere, men jeg kan leve med at sola er borte i 5 måneder. Jeg ville ikke ha satt like stor pris på lyset om det ikke hadde vært mørkt ei tid.
Videre har jeg ingenting imot snømåking og vedbæring. Det gir velkommen mosjon!
Og jeg liker jo egentlig å gå på ski. Det er bare det at jeg til tross for å være født i Norge ikke er god til det! I fjor hadde jeg 2 fantastiske turer ved Lemonsjøen. Deilig å være i sola, nyte turen i sitt eget tempo, sitte i gapahuk med niste og bål... Men som naboens sønn lettere fortvila sa: ' Hvorfor detter du så mye?'
I Japan var jeg i slalombakke mindre enn en gang i året, og trodde jeg skulle dø den gangen jeg hadde forvilla meg opp i svart løype...
Så du må gjerne komme på besøk for å gå på ski, jeg er gjerne med på det - det er å kjøre dit jeg ikke liker!
Så da har vi avklart litt og er tilbake til utgangspunktet: Vinterføret.
I kuldeperioden har det vært nydelig.
Men straks det er oppe i varmegrader forandrer Kollavegen seg til en mange-kilometer-lang gratis glattkjøringsbane. Jeg skulle vel egentlig være glad for det, så får jeg trening. Dersom jeg kunne la være å treffe eller bli truffet av andre biler der...
Det er rart hvor gjennomgripende avslappende det er å la være å late som om alt er greit og heller være åpen på det jeg er svak på. Selv om de fleste rundt meg ikke skjønner at det går an å være svak på det. Å la stoltheten fare og velge Jesu verdi, ydmykheten, som salig Ignatius ville ha sagt. Være villig til å bli sett ned på og ledd av...
La meg si det en gang til: Jeg kommer aldri til å bli god på vinterføre, eller like det. Og det er greit!
Det er frihet i det. Frihet og tårer."
